Ballade bringer her noen av anmeldelsene fra de danske avisene. Kritikerne i både Berlingske Tidende, Aktuelt, Børsen, Jyllands-Posten og Politiken er begeistret, og kaller stykket for “kompromissløst”, “betagende” og “avantgarde”, og mener blant annet at forestillingen kan ha vise seg å ha stor betydning for musikkteatrets fremtid.

Dette skriver Lilo Sørensen i Aktuelt:

”Manifest er utfordrende musikkteater i en tid hvor prefabrikerte forestillinger mer er normen enn unntaket, og avantgarden er et utskjelt begrep fra forrige århundre… Det er fullt fres på budskapet, men paradoksalt nok er det i den samme kaos-kunst at man finner de vakreste, mest originale setninger… Som alltid hos Schokking suges man inn i hans sanseunivers, der den flerdimensjonale computergrafikken til tider presser seg påtrengende og kvelende inn på betrakteren… Sangerne formidler budskapet og forløser med et imponerende overskudd Rolf Wallins musikk i en blanding av sang, rop og resitasjon… Dirigent Rolf Gupta, slagverksensemblet SISU og keyboardspiller Per Magnus Lindborg spiller og slår seg gjennom Rolf Wallins omfangsrike og fasetterte musikk, som går til smertegrensen både fysisk og psykisk. Eksplosjon veksler med klanglig stillhet, for å bryte ut i et akustisk inferno inntil det kvalmende. Men hvilken opplevelse. Manifest vil nok skremme mange, men nettopp kompromissløse forestillinger som Manifest har stor betydning for musikkteatrets fremtid. Det politiske budskap er stadig aktuelt, og verden er stadig like vanvittig og altetende: atter har man halshugget stjernene, og himmelen er slaktehus-blodig.”

Jan Jacoby i Politiken:

”Som futuristene og de andre er også Jacob Schokking og Rolf Wallin avantgarde: De søker ikke bare et nytt uttrykk, men også nye uttrykksmidler, kjennetegnet ved videoteknikk, elektronisk lys og uavhengigehet av gjengse moter…. Stykket er – også musikalsk – formet som en suite av avsluttende episoder over hvert sitt dikt, en ”nummeropera”om man vil. Ensemblets utradisjonelle lydgivere suppleres av elektroniske bakgrunnsklanger, og i det hele tatt er klang og rytme de helt dominerende uttrykksmidlene, men det er også vakre, krystallinsk atonale sangmelodier og andre lyriske ideersom et kvitre- og klynkekor som dirigentens hender (vist på skjermen) former til yndefullt duvende lydskyer. Det unntaksvist tekstløse avsnitt er et fascinerende eksempel den forbeusende frihet i selve det klingende materialet som nok er det dristigste og mest originale trekk ved Wallins musikk. ”

Jacob Wivel i Børsen:

”Holland House er nedkommet med enda en stringent og betagende opera…. Mens de fire fremragende sangere synger, og ellers utforsker deres stemmers potensial på et vell av måter, blåses manifestenes tekster opp på bakveggen ved hjelp av computergrafikk. Og her har Jacob Schokking gitt seg i kast med en lek med bilder, så tre dimensjoner ikke synes å strekke til når man skal beskrive den scenografien det hele foegår i… Manifestene synes på en gang å bli oppløst og konkretisert i dette scenisk-musiske-skulpturelle uttrykk. Det hele smelter sammen og oppfyller dermed kravene til en gammeldags, dypt romantisk opera. Men Manifest er opera på sine helt egne premisser – og de burde kanskje skrives ned i et manifest.”

Knud Ketting i Jyllands-Posten:

” Om Manifest blir kalt en opera, er det i mangel på et bedre ord, for det er ikke mye sang i forestillingen, og heller ikke noe konvensjonelt orkester eller instrumentalensemble. De tre sangerne og den ene skuespilleren snakker eller roper for det meste, enten de gjør det sammen eller alene i forestillingens tydelig adskilte numre. Treogtredve er det av dem, på en seks-syv forskjellige språk, og de avvikles i høyt tempo… Musikken, inkludert talerytmiseringen, har norske Rolf Wallin stått for, og han har gjort det flott, for den understøtter konstant uten på noe tidspunkt å stille seg i veien for teksten. Wallin opererer med tre slagverkspillere (SISU-ensemblet), en musiker til å passe så vel keyborad som computer (Per Magnus Lindborg) og endelig en dirigent (Rolf Gupta). Underveis lar Schokking for øvrig både SISU-folkene og dirigenten gå på scenen med stor effekt.”

Og endelig Steen Chr. Steensen i Berlingske Tidende:

”Et visuelt bombardement. Holland House og Jakob F. Schokking har med ”Manifest” rammet modernismen i solar plexus og skapt en forestilling med visjoner… Det er kjente elementer i Holland Houses sceniske språkbruk, men i dette tilfellet virket det ikke nedslitt. Tvert imot. Det var en ny kraft og samling i denne forestillingen. Man kan merke at denne tidsreisen til arnesteder for modernismen har fascinert Schokking og skapt en hittil usett konsentrasjon… Wallin har ikke ønsket å skrive konvensjonell opera, men musikk til de assosiasjoner tekstene kastet av seg. Hans musikk til ”Manifest” former seg da også mer som lydcollager. Fra sitt keyboard styrte Per Magnus Lindborg det vell av lyder som veltet inn over scenen – og på scenen sørget SISU-ensemblet for en orgie av slagverkslyder, hele tiden så pågående og anmassende som hele forestillingens ånd. ”Manifest” er en påtrengende forestilling. Et voldsomt flashback til en tid da man ennå trodde kunsten hadde makt til å endre verdens gang. Hvor et manifest var et manifest. Men det er ikke ett gram nostalgi forbundet med denne forestillingen. Tvert imot har Holland House skapt premissene for ny musikkdramatikk.”

Etter forestillingene i Kanonhallen i København skal ”Manifest” på turné til Holland, Belgia, Finland og Norge. Produsenter for ”Manifest” er Holland House.

Publisert:

Del: