Oslo Konserthus var smekkfullt den 4. januar, med stående, brakende applaus. Stort orkester, fire sangsolister, fullt kor – og lansering av den kommende sjefdirigenten, som begynner i 2020: Klaus Mäkelä fra Finland.

Klaus Mäkelä, © Heikki Tuuli

Orkesteret fyller 100 år i september 2019. Det er jubileum. Sesongen 2019/20 skal fortsatt ledes av Vasilij Petrenko. Men han slutter like etterpå, etter syv år som sjefdirigent. Det kan skrives mye om ham. Men ikke her.

Erling E. Guldbrandsen, © Privat

Orkester og publikum har vært delt. Kritikerne noe mer på den skeptiske siden. Petrenko har levert prangende festkonserter, også i musikk som forlanger dybde, ro og dempet refleksjon. Det er vanskelig å innfri som orkesterbygger gjennom tid. Da må man bygge tillit og være mye til stede. Og indre-musikalsk form må strengt tatt være mer nyansert enn store seksjoner skåret ut i papp.

Mariss Jansons ledet OFO i 22 år, en periode som ble historisk for orkesteret og for byen. Han løftet ensemblet til en klang, et samspill og en musikalsk artikulasjon på høyt internasjonalt nivå. Det er en bragd. Ute i verden ble OFO noen ganger omtalt som et av vår tids ledende orkestre.

Etterfølgeren André Previn var halvt fraværende, en aldrende kjendis for nedadgående. Det var leit. Den introverte Jukka-Pekka Saraste gikk i dybden, og utviklet et orkester som etter mitt syn var enda bedre enn under Mariss-perioden, men mindre synlig i offentligheten.

Klaus Mäkelä er i hvert fall ung. Han fyller 23 år nå i januar 2019. Mariss var vel 36 da han tiltrådte. Orkesterledelse er et merkverdig yrke. Orkesterbygging tar tid. Dirigenter når ofte sitt ypperste rundt 60-årsalderen, og kan fortsette å gå i dybden som 70–80-åringer. Som Toscanini, Furtwängler, Bruno Walter, Klemperer, Karajan, Abbado, Boulez, Herbert Blomstedt. Da kan det noen ganger inntreffe noe helt annet. Noe nytt. “… at tidi skal opna seg, at berget skal opna seg, at me ein morgonstund skal glida inn på ein våg me ikkje har visst um.” (Olav H. Hauge)

Må det være sånn? Må en stor dirigent alltid være aldrende, og mann? Slett ikke.

Hvordan kan dirigentrollen transformeres, inn i vår tid?

På konserten ble mange av spørsmålene reist – implisitt. Beethovens niende symfoni er for lengst blitt ikonisk. Den er allerede overlesset med betydning. «Alle Menschen werden Brüder.» «Seid umschlungen, Millionen.» Skrev Schiller i sin «Ode til gleden». Hva vil dirigenten uttrykke med dette valget av verk? Hva vil han bruke Beethoven til – ut over det som allerede er sagt, bedre og mer problematiserende, av andre?

Koret leverte hundre prosent (ypperlig innstudert av Øystein Fevang). De store øyeblikkene satt, og stedet ble til en operasal med gåsehud. Av de fire solistene skapte bassen en minneverdig inntreden, der hvor Beethoven sprenger symfoniformen og menneskestemmen bringes inn: «O Freunde, nicht diese Töne!»

Verket diskuterer musikkens evne til å tale, såvel i 1824 som i dag. Verket diskuterer musikalsk sjanger: symfoni, kormusikk, oratorium, opera, ouvertyre, scherzo, langsom sats, sonatesats, variasjonsform, marsj fra revolusjonens dager (altså den franske), musikkdrama, stretto, finale. Starten av første sats fremstiller musikkens egen tilblivelse, fra stillhet og klangbunn til lyd, motiver, musikk. Verket er metamusikk, musikk om musikk, der sistesatsen siterer de tidligere satsene, innfelt i dype strykeres nesten snakkende resitativ, hentet fra operaformens musikalske retorikk, men hvor Schiller og ordet til sist må bringes inn.

Beethovens niende forandret musikkhistorien, og avfødte en krise i symfoniens verden; Wagner pekte på den og gikk videre til musikkdramaet, Liszt gikk til programmusikken, Brahms og Bruckner strevde i 20 år med hver sin første symfoni, Mahler slet med Beethoven-bildet i alle sine verker, og det 20. århundres komponister og dirigenter (og plateselskaper) løftet Beethoven til titan, monument, marmor.

Hva gjorde Klaus Mäkelä, med denne selvpåførte fallhøyden? Han leverte bra, tidvis glitrende, legato, sangbart, litt ujevnt, litt raskt, nokså nervøst i situasjonen, med godt dirigenthåndverk, upåklagelig skolering fra Finland, kanskje litt overtenning, flotte øyeblikk, ja, men Beethoven må ikke bli larmende. Ikke for mye pauker. Ikke for ensidig fremoverlent, i hvert fall ikke hele tiden.

De fire satsene er svært forskjellige, som sjanger og som uttrykk, det må man vite å profilere, og enheten som ligger under, må sammensmies langsomt, prøvende og med gradvis gryende overbevisning.

Mäkelä tok seg litt for liten tid etter mitt syn, for liten ro i de avgjørende overgangene, de små vendingene i formprosessen, da alt kunne ha stanset opp, åndeløst, i et halvt sekund, og bare lyttet, og ventet, dirrende. Sitringen i luften hos en enda mer sikker dirigent, med innarbeidet trygghet og ro; den jeg har hørt hos Rattle i Berlin, hos Mariss i München, hos Tilson Thomas i San Francisco, hos Sinopoli i Bayreuth: Den savnet jeg innimellom. Den kan kanskje komme. Den kan sikkert komme.

Det var mye her som gir håp. Det kan bli en god periode vi går inn i. Verkets tone er ungdommelig humanisme, håp, optimisme.

Men selv Olav H. Hauges tekst er fortersket, snart oppbrukt som ønskedikt gjennom mange år. Ikke ulikt Beethovens niende, på sin arena. Da må verket settes på vent, musikken må settes under tvil, åpnes fra en annen kant, før den igjen kan bli en talende stemme.

Vi gratulerer med jubileet og med påtroppende dirigent, til direktør Ingrid Røynesdal og Oslo Filharmoniske Orkester. Vi har grunn til å være spent.

Dessuten håper jeg at Mäkelä og orkesteret vil ta tydelig tak i norsk samtidsmusikk.

Erling E. Guldbrandsen er professor i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo og fast kritiker i Morgenbladet gjennom mange år. Han er også romanforfatter.

Publisert:

Del: