Grieg Trio (Vebjørn Anvik, Ellen Margrete Flesjø og Sølve Sigerland) er aktuell med ny CD; den andre i ein serie som inneheld Beethovens klavertrioar i kombinasjon med ulike samtidskomponistar. Ballade har møtt Vebjørn Anvik og Sølve Sigerland, som fortel meir om prosjektet. – Det musikalske spennet mellom den tidlige Beethoven og den midtre Beethoven er verdener fra hverandre, seier Anvik. – At han har et så rikt spekter i seg selv, åpner for en større fleksibilitet i forhold til hvilket verk man plasserer imellom — fordi det gir et spenn uansett.

Grieg trio06

Av Ida Habbestad

Grieg Trio vart danna i 1987 og har markert seg nasjonalt og internasjonalt som eitt av våre leiande kammerensemble. Dei har motteke ei mengd prisar, mellom anna 1. pris i Colmar Chamber Music Competition 1989, Parkhouse Award i 1991, Norske Shells “Euro Prize” i 1992, den norske kritikerprisen 1993/94, Griegprisen i 1997, – og ikkje minst Spellemannsprisen 2004 for sin innspeling av Dvoraks komplette pianotrioar, og har frå 2004 overteke den kunstnarlege leiinga av ICMF Stavanger etter Truls Mørk. No er dei aktuelle med ny CD med musikk av Beethoven og Maxwell Davies.

Beethoven +
“Beethoven +” er namnet på prosjektet, der Grieg Trio har ynskt å spela inn Beethovens klavertrioar, kombinert med ulike samtidsverk. Ideen fekk form alt i 2002, med utgangspunkt i ein serie på fire konsertar som ensemblet framførte, først i Wigmore Hall i London (2002/2003) og sidan i Konzerthaus Berlin (2005).

Ei rekkje komponistar har vore involverte, mellom andre Krystof Maratka, Lasse Thoresen, Sir Peter Maxwell Davies, Erkki-Sven Tüür, Jon Øivind Ness og Maurizio Kagel, og fleire av verka er bestilte av trioen.

Konservativ haldning til CD som medium?
Kva ligg til grunn for desse kombinasjonane?

— Det som er det aller viktigste, er at vi synes hvert verk er interessant, seier Anvik. – Vi har ofte tenkt slike sammenstillinger når vi har satt sammen konsertprogrammer, og det har fungert naturlig — så hvorfor skulle det ikke fungere slik på en plate også?

— Det har vært interessant å se reaksjonene på den første plata, seier Sigerland. – Noen skjønner ikke helt hva vi driver med, andre synes det er en flott og interessant ide. Jeg synes det i seg selv er en verdi at man får en reaksjon på det vi gjør. Kanskje medfører det at man lytter til Beethoven på en annen måte etter å ha hørt et moderne verk, — og i så fall har vi jo oppnådd noe som er bra.

Eg har berre registrert positive attendemeldingar?

— Ja, men jeg har sett at det har vært stilt spørsmål ved tankegangen, seier Sigerland. – Jeg tror det ligger en relativt konservativ holdning til CD-en som medium bak det – “dette gjør man ikke”. Og det går alltids an å si at man ikke kan tenke en CD-plate som en konsert, — hvem er det som sitter hjemme og hører gjennom en hel CD-plate? Men hvis dette prosjektet er med på, innenfor en liten skala, å riste littegrann i den tankegangen, er det fint.

— Vi har likevel inntrykk av at de aller fleste er åpne for konseptet, seier Anvik. – Jeg tror de ser koblingen vi har vært opptatt av, og at innspillingen på denne måten kan være med på å avspeile den naturlige spenningen som ligger i et konsertprogram. Men de kan selvfølgelig bruke CD-plata i mer tradisjonell forstand, og høre den stykkevis.

Den grensesprengjande Beethoven
I november 2003 kom den fyrste innspelinga, med Beethoven og komponisten Jouni Kaipainen. Etter eit opphald på nokre år er den andre CD-en klar, med Beethovens ”Piano Trio” opus 1 nr. 2, og ”Piano Trio”, opus 70, nr. 1, samt Maxwell Davies ”Piano Trio – A Voyage to Fair Isle”. I inneverande veke er dessutan trioen i Fredrikstad for å spela inn sin tredje CD, no med Beethovens ”Erkehertugen” opus 97 og Lasse Thoresens ”Trio nr. 2, The Descent of Luminous Waters”.

Kva ligg til grunn for valet av Beethoven som utgangspunkt?

— Det musikalske spennet mellom den tidlige Beethoven og den midtre Beethoven er verdener fra hverandre, seier Anvik. – Det er så nyskapende det han holder på med gjennom hele sitt virke; og det gjør ham interessant å sette sammen med moderne komponister, som igjen gir eksempler på kreativitet, substans og personlig egenart i vår tid. At Beethoven har et så rikt spekter i seg selv, åpner for en større fleksibilitet i forhold til hvilket verk man plasserer i mellom — fordi det gir et spenn uansett.

— Noe helt annet er at det ikke finnes mange komponister med like mange verk som trengs i den konstellasjonen vi har valgt, seier Sigerland. – Men om man ser bort fra det — ville det ikke føles like naturlig å gjøre det samme med for eksempel Mozart.

Kvifor ikkje?

— Det er noe med at Beethoven var så grensesprengende som han var. De sene kvartettene peker ekstremt mye fremover, nærmest til vår tid. Den biten av Beethovens produksjon har ikke tilflytt klavertrioen i samme grad. Vi har et verk som “Kakadu-variasjonene” opus 121, som har en Adagio-innledning med sent Beethoven-preg, men deretter en variasjonsrekke over en populærmelodi fra datiden, nesten en folkemelodi. Det er et paradoksalt verk. Men vi har altså ikke de komplette sene verkene med moderniteten, seier Sigerland.

Spennet mellom den tidlege og midtre periode
Grieg Trio sitt repertoar omfattar altså ikkje Beethovens mest modernistiske verk. Likevel snakkar dei om store kontrastar mellom verka frå hans tidlege og midtre periode. Kva skjer så i utviklinga mellom desse verka?

— Det er et enormt spenn mellom opus 1 og opus 70, seier Anvik. – De musikkestetiske rammene er helt annerledes når han kommer til sin midtre periode, i forhold til i utgangspunktet, hvor han i større grad skrev på forbildene, som man ser tydelig i opus 1, nr. 1 og 2…

— Men ikke i den grad i nr 3, allerede, seier Sigerland:

— Nei, i nr. 3 i c-moll merker du hans personlige tonefall tydelig, seier Anvik. – Men det er likevel innenfor en ganske konvensjonell formramme. Når du kommer til Opus 70, er Beethoven på et helt annet sted estetisk sett. Og går du til de siste store verkene, er det en helt ny estetikk. Man snakker om andre definisjoner bak det han skriver, av hva musikk er. Der er han så nydefinerende som knapt noen komponist i historien har vært, fra start og til mål. Han åpner for den totale omstillingen hos lytteren hele tiden, — og det gjør han mye mer enn både Mozart, Brahms og mange av de andre, som er fantastiske mestere, men som har en mye mer definert estetikk og uttrykksramme.

Det er fascinerende å se hvordan han skaper kunstnerisk overbevisende verk, selv om han på mange måter er den første som gjør det i enhver sammenheng. Og selv om han er først ute med de nyskapende elementene, står verkene der etter to hundre år og lyser som fullbårne verk hvor alle problemene er løst.

A Voyage to Fair Isle
Innleiingsvis i CD-coveret seier ensemblet at målet med sammanstillinga mellom Beethoven og samtidskomponistar er å presentera innspelingar som syner både kontrastane og samanhengane mellom Beethovens ekspresssive verd, og dei individuelle stemmene til komponistar i vår tid. I dette tilfellet er Maxwell Davies representant for det nye, med verket “A Voyage to Fair Isle”, inspirert av ei reise til den vesle øya som ligg mellom Orknøyane og Shetland.

— Dette er en helt annen kompositorisk verden, seier Sigerland. – Det er en egenartet poesi i verket, kombinert med folkemusikkelementer og enkel tonalitet.

— Det er en vellykket sammenstilling mellom det dissonerende tonespråket hans, som er spenningsladet og skaper en forventning, og det helt tonale og veldig begripelige. Igjen opplever vi dette spennet innad i verket — som fungerer godt sammen med Beethovens mangesidighet, seier Anvik.

Grieg Trios mange kontrastar
Anvik meiner elles at det er ulikhetene som gjer ensemblet i seg sjølv interessant:

— Kombinasjonen av klaver og strykere gir så mange muligheter. Det var noe av drivkraften til at vi begynte å spille sammen, — det er en fri og ganske individuell solistisk setting, samtidig som en får det kammermusikalske i tillegg. Jeg tror man bare har en musikalsk kjemi. Det betyr ikke at man ikke er forskjellige – det er nettopp fordi vi har hvert vårt uttrykk og hver vår innfallsvinkel, at vi kan kombinere på en måte som gjør at vi er frie, men samtidig på lag.

Kontrastar er forøvrig òg hovudtema under neste prosjekt for ensemblet – årets kammermusikkfestival i Stavanger, der Grieg Trio har valt å setja fokus på kontrastar mellom ulike komponistar, med særleg vekt på korleis dei på ulik vis skapar ein slags sinnstilstand gjennom bruk av tid.

For meir informasjon om CD-en, sjå Simax heimesider, meir om Grieg Trio finn du her, og programmet for ICMF Stavanger her.

Publisert:

Del: