Portrettplaten med Martin Rane Baucks musikk er en moden og meditativ lek med klangfarger, ypperlig spilt av Ensemble neoN, Heather Roche og Ole Martin Huser-Olsen.

Utsnitt av platecoveret til "Through a network of illuminated streets", © Cover Artwork: Ingrid Liavaag

Tittelen på portrettplaten med Martin Rane Baucks musikk er Through a network of illuminated streets. Bauck har selv skrevet tekstheftet til utgivelsen, og han fokuserer nesten helt og fullt på verket kopenhagener stille, for soloklarinett.

Der sammenligner han klarinettens mulige multifoner, altså det å lage flere lyder samtidig på instrumentet, med et bylandskap. Verket ble skapt sammen med den kanadiske klarinettisten Heather Roche, og de «ordnet dem [multifoner] i grupper, etter egenskaper, register, tetthet, fylde, som ulike nabolag, ulike hus, farger og stemninger.»

Bauck komponerer også ut en slags vandringens fenomenologi, hvordan landskapet rundt deg forandres med stor langsomhet når du går.

I programteksten nevner han også «en scene blottet for dialog og drama» fra Andrej Tarkovskijs Solaris, med biler som «kjører på motorveien i Tokyo, i over fire minutter», som er en scene som ikke har en åpenbar funksjon i filmen. Musikken til Bauck går sannelig langsomt, men det blir aldri kjedelig.

Shakespeare på gitar
Det jeg har fortalt så langt vet jeg allerede før jeg har hørt en tone på platen. Jeg har lest det ut av platecoveret. Musikken begynner imidlertid et helt annet sted enn i København, nemlig med fretted with golden fire.

Her skriver komponisten imidlertid ikke noe om bakgrunnen til musikken, så jeg må selv lage assosiasjonene til de opplyste gatene Bauck tegner. Vel, der er et litt lenger Shakespeare-sitat som slutter med «this majestical roof fretted with golden fire…». Leser vi videre i Hamlet sier han at den naturen han har beskrevet ikke er annet enn «a foul and pestilent congregation of vapours».

Jeg går inn i betydningene av formene av ordet «fret/fretted», og tenker på å relatere det til gitarens gripebrett (fretboard), men føler at jeg går meg vill, at gatene ikke er opplyste i disse tankene, så jeg gir slipp og bare lytter til hva musikken sier meg.

Særlig andre sats fascinerer. Den begynner med en meditasjon over en tone spilt på to forskjellige strenger. Eller er det kanskje tre forskjellige klanger? Dette, å få samme tone med forskjellige strenger, gjør at tonehøyden klinger forskjellig, at overtonestrukturen blir variert, og jeg blir usikker på om ikke klangene ligger noen mikrotoner fra hverandre.

Mikrointervaller og multifoner
Så kommer et faktisk mikrointervall, noe under hovedtonen, og dette blir integrert i den meditative og gjentagende framdriften. fretted with golden fire klinger som en foregripelse av det han sier om en del i kopenhagener stille:

«Denne jevne pulseringen av multifonene og det begrensede materialet samler oppmerksomheten om det lille som forandres, det lille som faktisk er uforutsigbart: når det byttes multifon, og til hvilken. [I den nevnte satsen spiller ikke gitaristen flere toner, men overtonestrukturene er så sterkt fremhevet at de enkelte tonene framstår som flere forskjellige toner.] Det er fascinerende hvor mye plass en så liten hendelse – en enkel musikalsk lek – kan ta, og hvor mye tid den kan fylle med innhold. Heller enn å overlesse lytteren med informasjon, peker denne delen mot sin egen materialitet, mot den klanglige rikdommen i multifonene, og mot lytterens lytting: delen blir langdryg for den som ikke åpner seg, men kort for den som gjør det.»

Ja, det kan bli kjedelig om du lytter etter tonehøydene, men variasjonsrikdommen i overtoneklangene er stor. Jeg liker også hvordan Bauck i de to andre satsene dveler ved sitt mikrotonale materiale. Han legger ut melodier og fragmenter det er enkelt å følge med i, og som han leker med og transformerer. Resultatet blir et fascinerende og vakkert klanglig landskap.

da Vinci på strykerinstrumenter
Bauck diskuterer ikke tittelen til sfumato, men ordet peker mot en maleteknikk som ble brukt i eksempelvis da Vincis Mona Lisa. Ordet kommer fra «fume», altså røyk, og ordet sfumato blir betydende tåkete, myk, vag, uklar. I praksis er det en maleteknikk der konturene er uklare, og det er som om det ligger noe disete over maleriene.

Likheten er stor til den nevnte andresatsen i fretted with golden fire, der det er overtonene som forteller. I sfumato spiller musikerne lange toner, og i forhold til hvordan man spiller i klassisk musikk ligger ofte buen litt for hardt eller mykt på strengen, slik at tonen ikke får den sedvanlige runde kjernen. Det er ikke slik at tonene sprekker helt, men heller at verket blir ytterligere en vakker lek med og rundt overtoner.

For de som kjenner italieneren Salvatore Sciarrino er likhetene åpenbare, selv om Sciarrinos landskaper ofte er mer komplekse. Likevel, også den italienske komponisten jobber med enkelte toners overtonestrukturer og med mikrotonale intervaller, som noen ganger forteller melodisk og andre ganger som samklingende intervall.

Rilke for større ensembler
wie tau von dem frühgras er skrevet litt annerledes, og det er skrevet for det største ensemblet på platen, med syv musikere. Tittelen er hentet fra et dikt av Rilke, og igjen er det overtoner og klangfarger som står sentralt. Nå kommer de imidlertid mer punktvis enn tidligere.

De tre strykerne har hver sin tone og klang som de spiller mot hverandre, og selv om det skjer på forskjellige tonehøyder, blir det nærmest meningsløst å tenke som melodi. Dette er igjen et spill mellom klangfarger. Musikken går så litt i oppløsning og blir mer stille. Det kommer et slag på klaffene på fløyten eller klarinetten, en sterk pianotone, en gnikking på en streng, en metallisk strykerklang fra slagverket, og tonene opphører slik at bare pusten står igjen.

Det er ikke helt ulikt Schönbergs konsept om Klangfarbenmelodie, der tonehøydene blir delt mellom ulike instrumenter som altså heller forteller en historie om farge enn om melodi.

Uansett om linken til Schönberg og Sciarrino er bevisst eller ikke fra Baucks side, så har han gjort musikken til sin helt egen. Til tross for forskjellene jeg har nevnt har han en egen stil som er gjennomgående i verkene så langt.

Tarkovskij og København for klarinett
Så kommer vi endelig til hovedverket på platen, som Bauck har brukt nærmest hele programteksten på å beskrive. Vi befinner oss fremdeles i samme slags klanglandskap jeg har beskrevet. Soloklarinetten begynner med å slå på klaffen, og så spille en tone eller en multifon, og klangen er full av pust. Dette gjentas mange ganger. Selv om dette er tenkt som ørsmå variasjoner er det lett å være fascinert nok av hans klangverden til at disse forskjellene skal oppleves som store.

Han makter på en musikalsk måte å gjøre noe av det Tarkovskij gjør i filmene sine, nemlig å fascinere med nesten ingenting, og med et materiale som hos en annen regissør – eller i hverdagslivet – kanskje ville blitt sett på som tomt og meningsløst.

Baucks egne stemme
Jeg kunne fortsatt å beskrive de mikrotonale melodiene i kopenhager stille, hvordan Bauck jobber med pust, og beskrive de mange lagene av samklanger i multifonics. Eller jeg kunne sagt noe om en sopranstemme som integreres med enkelte punktvise toner i platens avslutningsverk, Misantropi IV. Men det er på tide å runde av.

Dessuten føler jeg at jeg blir gjentagende jo mer jeg skriver om Bauck. Han har nemlig funnet en egen tydelig stemme, eller kanskje en stil. Hans klangverden er rik nok, og hans innfallsrikdom er tilstrekkelig spontan, til at musikken ikke skal bli gjentagende. Bauck er nøysom med hvordan han lar sitt materiale snakke. Han trekker det han kan ut av det, uten å bli gjentagende eller å skulle haste videre til nye deler.

Dette er en klangverden jeg gjerne spanderer tid i, særlig når det er så ypperlig spilt som det er. Alle musikere tar vare på det lyrisk vakre uttrykket, får musikken til å flyte naturlig og er klangkunstnere nok til å lage varierte farger.

Det eneste jeg har å innvende mot platen er programteksten. Den er for så vidt fin, men den er altfor snevert fokusert på kopenhagener stille. Bauck kunne med fordel innviet oss i de andre verkene på platen.

Publisert:

Del: