Kontrabassisten Dan Styffe har nylig utgitt CDen “Revisited” med musikk for solo kontrabass. Platen inneholder både et av de siste stykkene Iannis Xenakis skrev og en Schumann-pastisj av den amerikanske komponisten Paul Ramsier. Ballade møtte Dan Styffe mellom undervisning på musikkhøgskolen og konsert i Filharmonien. – Jeg tror ikke det finnes noen som liker alle verkene på platen, sier Styffe.

Dan Styffe

Det store stilistiske spennet var også det første som slo Ballade ved første gjennomlytting av ”Revisited”. Styffe avslører at han har tenkt rekkefølgen av verkene på platen som en konsert.

– Den begynner og slutter i to landskap som ligner hverandre litt, med Piazzolla og Ramsier, og så ligger Xenakis-stykket som et slags klimaks. Så ideelt sett burde folk lytte gjennom hele CDen hver gang, ler han. – Jeg har egentlig tenkt mer på helheten enn på hvert enkelt stykke når jeg har valgt programmet. Alle stykkene er ikke jevnt like gode, men jeg synes de fungerer godt sammen.

Men hvor kommer tittelen fra?

— Det er vel to årsaker til den tittelen, smiler Styffe.

– Det ene er at den forrige platen jeg lagde het solo double bass, og at dette blir solo double bass revisited. Det andre er tittelen på Ramsiers stykke.

Paul Ramsiers verk heter ”Eusebius revisited (remembrances of Schumann)” og er, sett med moderne briller, en ganske mystisk programmatisk affære som kjører i vei i en stilkopi av Schumann, for denne anledningen med Gonzalo Moreno med på klaver, i fem satser under påskudd av å nytolke Schumanns to motstridende pseudonymer som reflekterte hans todelte humør og personlighet, den utadvendte Florestan og den poetiske, følsomme Eusebius. Men det er absolutt ingen ting i veien med håndverket, og stykket er mye spilt, kan Styffe fortelle.

–Det finnes jo ikke så mye litteratur for solo kontrabass i den klassiske tradisjonen. Her er instrumentets jobb som oftest å være grunnfjell i klangen, og dermed er det henvist til et tonalt omfang som er mye mindre enn det egentlig rår over. Som solister låner og stjeler vi bassister av hjertens lyst, sier Styffe.

Han har selv omarrangert Piazzolla for kontrabass, og Xenakis-verket ”Roscobeck”, hvor Dan Styffe har med seg Øystein Birkeland på cello, er opprinnelig skrevet for cello solo.

– ”Roscobeck” var noe av det siste Xenakis skrev før han døde, forteller Styffe. – Det er skrevet til cellisten i Ardittikvartetten Rohan de Saram, og til Stefano Scordanibbio og Wolfgang Becker. Men det er aldri spilt inn før. Det er virkelig en utholdenhetsprøve å spille, det er fysisk hardt både for meg og instrumentet. Men det er det stykket jeg har fått flest reaksjoner på. Mange synes det er uutholdelig å høre på, og andre liker det.

Resten av repertoaret på ”Revisited” er bestillingsverk, henholdsvis av John Persen og Gisle Kverndokk. Begge verkene er for fløyte og kontrabass. Persens verk er en klar, musikantisk diskurs hvor instrumentene kontrasteres. Kverndokks verk fletter de motsatte endene av registeret sammen klanglig.

– Å arbeide direkte med en komponist er veldig spennende, sier Dan Styffe. – Og komponister arbeider forskjellig. Gisle involverte oss mye, han ville gjerne ha tilbakemelding på alt. Johns stykke var mer ferdig og avsluttet da det ble levert. Vi er blitt veldig glade i begge verkene.

”Vi” er Dan Styffe og fløytisten Anne Hveding, og Styffe må på Ballades uvitende spørsmål om de arbeider mye sammen som duo, innrømme at jo, det gjør de i grunnen, men på flere måter. Anne Hveding er hans kone.

Blir det noen konserter med repertoaret fra platen?

–Vi hadde mange konserter i forkant, men det er ikke planlagt noen i forbindelse med utgivelsen. En del av denne musikken er det veldig nødvendig å spille mange ganger på konsert før du spiller den inn, Xenakis for eksempel.

Men Dan Styffe har likevel flere soloplaner i sikte fremover.

– Rune Rebne skal skrive et bestillingsverk, en konsert, som skal framføres på Ultima neste år. Vi begynner å jobbe sammen nå snart. Henrik Hellstenius skriver på en duo for bass og slagverk. Og så har jeg et samarbeid med en norsk komponist som bor i Holland og sikkert ikke er så kjent her. Han heter Thomas Winther-Andersen og skriver også til meg. Det blir mer i et jazz-univers, tror jeg, for han er først og fremst jazzmusiker.

Dan Styffe leter etter en halspastill i vesken, og jeg blir sittende og tenke på at jeg imponeres over hvordan musikere som Styffe får tilværelsen til å henge sammen – orkesterjobb, undervisning, plateinnspilling, tre-fire komponister som skal ha respons på ideer, kammermusikk, innøving av solostoff, og så familie et eller annet sted i mellom.

Han ender med å ta opp en grønn smokk.

Publisert:

Del: