INTERVJU: Nytilsett konsertmeister i Oslo-Filharmonien, Elise Båtnes, er aktuell med si andre soloplate. Den første, ”Fra Elise”, kom då ho var 15 år gamal med kjende svisker frå det unge talentet. No er det komposisjonar av Bartok som er innspelt, av ein fiolinist med lang røynsle frå solistisk så vel som kammermusikalsk og orkestral verksemd. – Jeg har en teori om at det å spille i små ensembler og det å spille i et symfoniorkester i praksis innebærer det samme. Det handler om å lytte, seier Elise Båtnes i dette intervjuet.

Elise Båtnes 08/Foto: Eli Berge, Fotofil.no

Av Ida Habbestad

Det har sitte langt inne å få i gong eit soloprosjekt mellom all annan aktivitet, medgjer Båtnes når me spør henne om kvifor det skulle ta 22 år mellom dei to platene. Mellom ei lang rekkje meritter har fiolinisten hatt ei hyppig solistverksemd, vore fiolinist i Vertavo-kvartetten, samt konsertmeister i symfoniorkestre i Trondheim, København, Köln og Oslo.

Til slutt oppsto likevel behovet for denne innspelinga, og Båtnes fortel at det er praktiske såvel som kunstnarlege motiv som ligg bak.

— Jeg har spilt solosonaten en del, og det var da jeg skulle øve den inn for andre gang at jeg begynte å tenke på en innspilling. Det er et stykke man uansett bruker mye tid og krefter på å få til, og dermed var det fristende å få det innspilt. Samtidig ønsket jeg å få muligheten til å sette meg virkelig inn i stykket, å kunne gå helt i dybden, seier fiolinisten.

Historisk spenn

Solosonaten er mellom dei siste verka Bartok skreiv, og står sentralt i fiolinlitteraturen. Det har eit utfordrande tonespråk, samstundes som det ikkje er heilt utilgjengeleg, og det er slike aspekt Båtnes trekkjer fram når ho fortel kva eigenskapar ved verket som appellerer til henne.

I tillegg har ho funne fram tidlege, nokså ukjende verk av komponisten. Andanten frå 1902 samt Sonaten frå 1903 er mellom dei første verka Bartok skreiv for fiolin.

— Jeg hadde lite lyst til at dette skulle bli enda en i rekken innspillinger av solosonaten og andre kjente stykker av Bartok. Derfor var det ganske forløsende å komme over Andanten og det vi kaller ”Sonate nummer 0” – som er skrevet før nummer en og to. Ingen av dem høres ut som de er skrevet av Bartok, seier Båtnes.

Dessutan har Båtnes og pianist Håvard Gimse spelt inn nokre av Bartoks ungarske folkedansar. Båtnes fortel at i det store havet av transkriberte folkedansar for fiolin, er dei herverande dansar dei einaste Bartok sjølv var med på å transkribera. Dansane fungerer som bindeledd mellom ytterpunkta; den tidlege Bartok og den heilt seine. Det gjev plata eit visst historisk spenn, meiner ho.

— Det er tydelig at Bartok i løpet av disse 40 årene har funnet sitt tonespråk; at han har funnet fram til seg selv, seier fiolinisten – og ytrar eit ynskje om at ho sjølv gjennom denne plata har synt fram sitt uttrykk.

Det får oss til å lura på korleis ho tilnærmar seg musikken?

— Jeg har lest fryktelig få bøker om musikk, seier Båtnes, og fortel at eit valfag i musikk då ho gjekk første klasse på videregående skule er hennar siste teoretiske musikkutdanning.

— Derfor er det mange ting som går på magefølelsen. Jeg gjør som regel det som faller naturlig for meg; etter å ha på plass det tekniske, jobber jeg fram min egen oppfatning av hvordan det skal klinge. Sannsynligvis er det folk som vil være uenige i min tolkning. Men det er slik vi kan gjøre stykkene nye, ikke bare reprodusere dem og spille likt alle andre, seier Båtnes.

Felles klangleg uttrykk

At den formelle musikkutdanninga er begrensa er kanskje ikkje så rart med tanke på kva omfattande praksis fiolisten har hatt sidan ung alder. Åtte år gamal var ho solist med Trondheim Symfoniorkester, som tiåring med Oslo-Filharmonien, og gjennom ungdommen fekk ho samarbeida med fleire sentrale musikarar, mellom anna med pianist Robert Levin.

Men Båtnes har interesser også utanom musikken, og kan skilta med utdanning frå andre felt. Grunnfag i idéhistorie og mellomfag i kristendom står på lista, samt nettstudier i økonomi frå BI. Det siste studerte ho då ho var konsertmeister i Tyskland, før ho frå 2006 fekk vikariat som konsertmeister i Oslo-Filharmonien. Utan å ville generalisera mellom landa, peikar ho gjerne på skilnader gjennom dei to orkestra.

— Overraskende nok er folk i orkesteret i Oslo stillere enn lenger sør, og arbeidsforholdene er slik sett veldig gode. I Tyskland sitter mange individualister i orkestrene, som gjerne har ideer om hvordan ting burde gjøres. Enkeltinstrumentalistene er gjerne minst like gode som i Oslo, og teknisk vanskelige ting sitter som en kule. Men som stryker er jeg opptatt av at orkesteret skal finne et felles klanglig uttrykk, at man tenker inn mot sidemannen, hvordan man best skal få tingene til å fungere sammen. Det er nok Oslo-Filharmonien bedre på.

— Her i Oslo tar vi nok også mer vare på hverandre. Man vet hva som er lov å ytre og hva man kanskje skal holde for seg selv. Det er for eksempel ikke slik at hele orkesteret stønner dersom en enkeltmusiker gjør en feil, seier Båtnes.

Ansvar for kontinuitet

Slik sett er ho glad for å vera heime, og mykje tyder på at ho vert verande. Frå hausten er Båtnes tilsett i fast stilling som konsertmeister for Oslo-Filharmonien, og me lurer på kva ho ser som si viktigste oppgåve der?

— For meg handler mye om å være kammermusiker. Konsertmesteren skal stort sett spille det samme som 14-15 andre personer, svarer Båtnes.

— Dessuten er energien og tydeligheten viktig. Når vi har gode dirigenter går mye av seg selv. I uker med ikke fullt så gode dirigenter har man et større ansvar. Uansett kan man aldri lene seg tilbake. I det øyeblikket man tenker at nå er vi på et nivå der vi ikke trenger å jobbe, er vi på vei til å bli dårligere, seier Båtnes.

Fiolinsten framhevar arbeidet med kontinuitet som viktig; konsertmeistaren tek med seg sjefsdirigentes idear om grunnleggjande orkesterarbeid når vedkomande sjølv ikkje er til stades.

— Det er jo vekslende hvor mye en sjefsdirigent er til stede i orkesteret. I WDR var sjefsdirigenten ganske pliktoppfyllende til stede, 16-17 uker i året. Selv mener jeg faktisk det er en fordel om sjefsdirigenten ikke er der fullt så ofte. Med sjefsdirigenten blir alt veldig direkte, og det kan være bra for alle parter å få litt nytt blod; å møte dirigenter som arbeider med andre ting, seier Båtnes.

— Samtidig er gjestedirigentene som regel interessert i å gjennomføre sine egne program best mulig, ikke i å legge tid i grunnleggende ting som orkesteret gjerne har behov for å jobbe med. Der har gruppelederne et klart ansvar i å bygge opp orkestersamspillet.

Musikken styrer

Slik sett har òg leiingspsykologien frå BI-studiene vore ein spanande innfallsvinkel.

— Jeg har reflektert mye over hva som får folk til å gjøre en god jobb. Orkesteret er spesielt for organisasjonstenkning. Stikk i strid med vanlig organisasjonsteori har det en flat struktur med en ”superdiktator” på toppen som forteller alle de dyktige utøverne hvordan de skal jobbe. Det skaper spesielle utfordringer, som kanskje er elementære, men som jeg tror det er viktig å være bevisst på, seier Båtnes.

Og uansett om organisasjonen er stor eller liten, om det er eit orkester, eit lite ensemble eller heilt få som arbeider saman, er det alltid musikken som legg premissa, hevdar ho.

— Jeg har en teori om at det å spille i små ensembler og det å spille i et symfoniorkester i praksis innebærer det samme. Det handler om å lytte, seier Båtnes.

— Vilkårene varierer fra anledning til anledning. Om man spiller alene kan man ha hele fokuset på hva man gjør selv – og situasjonen likner mer den man har på øverommet. Som solist med et orkester blir det annerledes; da har du en dag pluss en generalprøve sammen med orkesteret, og i løpet av denne tiden må du tilpasse deg orkesteret. Opplevelsen av ditt eget spill blir helt annerledes, men så står man ikke lenger alene med ansvaret for om noe holder mål, seier Båtnes.

— På konsert er det uansett musikken som bestemmer. I Tyskland kunne stemmegruppene av og til krangle om hvem som hadde rett om vi var fra hverandre – insistere på at de andre skulle følge dem. Men publikum bryr seg jo ikke om hvem det er som har rett, men om hvordan det klinger, seier Båtnes.

Ho ser fram til Oslo-Filharmoniens haustsesong som opnar onsdag, og gleder seg over endeleg å ha realisert sitt plateprosjekt. Når me så spør henne om kva som vert neste plateprosjekt, meiner ho det i første omgang held med denne.

— Men jeg håper det ikke går 22 år til neste gang, seier Båtnes.

CD-en er utgiven av Simax. Håvard Gimse medverkar på klaver.

Publisert:

Del: