Utøverne finner de områdene der språket i samtidsmusikken overlapper med språket i barns lek, og gjør god nytte av det, skriver Mari Paus.

Vilde & Ingas forestilling «Lydforskerne» under Barnas Ultimadag, © Ultimafestivalen

Nok en gang fyller Ultimafestivalen Sentralens mange saler, rom, ganger og andre krinker og kroker med samtidsmusikk og forestillinger tilpasset barn, for en dag.

Barnas Ultimadag opererer ikke med noe overordnet tema fra år til år, det kommuniseres i hvert fall ikke utad til publikum. Jeg synes likevel jeg aner et overordnet tema for årets barnedag – et fokus på musikkens minste bestanddeler; akustiske enkelt-lyder. Både lydverkstedet «Lyd-reisen», forestillingene «Hysj» og «Lydforskerne», og delvis danseforestillingen «Ikke noe sted» tematiserer det å lytte etter lyder, finne lyder, hva lyder kan bety og hva lyder kan brukes til. Også Therese Birkelund Ulvos installasjon «13 ways to tame a beast» forholder seg til det samme, men med en annen tilnærming.

Det å lete etter lyder er jo en aktivitet der samtidsmusikkens og barns interesser på mange måter naturlig overlapper. Barn er nysgjerrige. De liker skattejakter, leting og små mysterier. Og de liker fine, morsomme og spennende lyder. Samtidsmusikken, med sin oppløsing av normer og former, utfordring av formater og konvensjonelle framføringsmåter, deler mye av denne interessen. Den fokuserer ofte på kildene, hvor lyden kommer fra, at den kan komme fra dagligdagse ting og situasjoner, på de akustiske lydene og hvor og hvordan lydene er før de stilles sammen med andre lyder i et system og blir til musikk.

Hvor grensen går mellom lyd og musikk er selvfølgelig et stort og overordnet tema i samtidsmusikken, og det er jo ikke sånn av Barnas Ultimadag er det eneste stedet som tematiserer dette, men det er morsomt å se hvordan potensiale i denne overlappingen mellom språk og troper man finner i barns leker passer så godt inn i samtidsmusikkens språk.

Fra Crab is Craps forestilling «HYSJ» Foto: Ultimafestivalen

Det blir musikk
Barnedagens høydepunkt er Crab is Craps helstøpte forestilling «HYSJ» med slagverkerne Øyvind Skarbø og Øyvind Hegg-Lund, som Ballade beskrev som glimrende musikk av hverdagslige lyder da de gjestet Bajazz i Bergen i fjor.

Forestillingen starter ved de to slagverkernes frokostbord, der lydene av gulrotknasking, knekkebrødsmøring og generell omgang med bestikk, glass og annet dekketøy gradvis beveger seg fra å oppleves som tilfeldige og «naturlige» lyder til å oppleves som musikk. Barna jeg ser rundt meg sitter fjetret i denne første delen av forestillingen, og jeg er ganske fjetret selv også. Det er en fin idé utført med så god timing og så mye musikalitet at det rett og slett er veldig fengslende.

Akkurat noen sekunder før jeg selv hører at det er en liten snutt fra «lille petter edderkopp» de spiller, har en liten publikumer ved siden av meg oppdaget poenget og roper glad «åh, det blir jo musikk!». Virkemidlene musikerne bruker slår an hos det unge publikummet.

Vilde & Ingas forestilling «Lydforskerne» under Barnas Ultimadag Foto: Ultimafestivalen

Overganger og kontraster
I Vilde & Ingas forestilling «Lydforskerne» av og med Inga Margrete Aas (kontrabass) og Vilde Sandve Alnæs (fiolin), eksperimenteres det også med hva som er forskjellen på lyd og musikk. I forestillingen er Vilde og Inga lydforskere. De spisser ørene, samler på lyder og har et lydbibliotek med seg på scenen. Der har de også kontrabassen Basse og fiolinen Fio. Disse blir også presentert for barna, og brukt til å lage lyderi løpet av forestillingen, både som tradisjonelle instrumenter med streng og bue, og på mer utradisjonelt vis.

Les også: Lyden av et barns hverdag

Forestillingen later til å være tilpasset en yngre målgruppe enn «Hysj». Den vektlegger forklaring og formidling mer. Lydforskerne snakker direkte til barna og stiller spørsmål og forklarer. Mens Øyvind og Øyvind i «Hysj» opprettholder en avstand til publikum ved å ikke si et ord til oss, kommer lydforskerne nærmere.

En fordel med «Hysj»’ framgangsmåte er at de ikke trenger å være gode skuespillere for at forestillingen skal lykkes. Selv om det er partier hvor mimikk og skuespill er viktig er det aldri verbalt, og ikke bærende for forestillingen. Forestillingen har også en ganske dominerende visuell del. På et stort lerret bak scenen vises bilder, små animasjoner og filmklipp som viser oss hvor vi er – på brygga, på byggeplassen, i rommet eller på badet.

Fra Crab is Craps forestilling «HYSJ» Foto: Ultimafestivalen

«Lydforskerne» er en mer naken forestilling. Det er kun de to instrumentene og de ulike lydkildene i lydbiblioteket, som klinkekuler og borrelåser, som lager lyd. Det som rent fysisk og levende skjer på scenen er det eneste visuelle. Skuespillet til de to utøverne får dermed også mer vekt enn i en forestilling som «Hysj».

Vilde & Inga legger opp til at publikummet også skal engasjeres av karakterene deres og teksten de framfører, og det er litt ujevnt hvor godt det skuespiller-tekniske er. Men helheten lider likevel ikke under dette. Utøverne har god kontakt med publikummet, og barna holder både konsentrasjonen og interessen oppe hele veien. Det vil jeg si er imponerende i en forestilling for 2018-barn helt uten skjermer, sampling/lyd på tape eller annet digitalt innhold.

I «Lydforskerne» er overgangen fra lyd til musikk mindre gradvis og mer kontrasterende enn i «Hysj». Det samme poenget gjøres – forestillingen viser at musikk er noe som kan vokse fram av enkeltlyder – men i Vilde og Ingas forestilling presenteres musikkverkene som noe eget, og det forklares hvordan konkrete lyder har fungert som inspirasjon for verket heller enn at de inkorporeres i musikken de to spiller.

Interaktivitet
Barnedagens mest imponerende prestasjon er det utvilsomt verkstedslederne fra Drivhuset som står for. I konsertverkstedet «Lyd-reisen» leder de trygt og tålmodig mer og mindre engasjerte, musikalske og bråkete barn i improvisert samspill. Jeg har tidligere vært vitne til et av Drivhusets verksteder på en DKS-forestilling på Karlsrud skole, og jeg ble minst like imponert over hva de fikk til på Barnas Ultimadag.

I mine øyne er det en bragd å forbli så inspirerende og fordypet i det musikalske samspillet som Sarah-Jane Summers, Isak Anderssen og Jon Halvor Bjørnseth er i møte med en stadig skiftende gruppe av barn i forskjellige aldre som møter deres verksted av ulike instrumenter.

Barnas Ultimadag Foto: Ultimafestivalen

Det er godt for Barnas Ultimadag å ha et arrangement som setter barna i musikalsk aktivitet. Også Therese Birkelund Ulvos innstallasjon «13 ways to tame a beast» setter publikum i aktivitet – om enn ikke som utøvere. Installasjonen er montert i hvelvet på Sentralen. I mørke, og med et tungt lag røyk, beveger publikum seg mellom en mengde høyttalere. Oslo-Filharmonien er tatt opp i 32 kanaler, og høyttalerne spiller av en av stemmene hver. Dermed kan publikum bevege seg gjennom orkesteret samtidig som de beveger seg gjennom rommet.

Også dette verket vektlegger at musikk består av enkeltlyder. Men poenget gjøres fra det motsatte perspektivet av de andre arrangementene – her møter publikum helheten først. Opplevelsen av orkesteret kommer først, både auditivt når man går inn i rommet, før man begynner å bevege seg mellom høyttalerne, og konseptuelt, ved det forhåndsbildet man har av orkesteret som institusjon og nærmest som en form. Denne helheten dekonstrueres det etterhvert, når man beveger seg gjennom rommet og oppdager enkeltstemmene fra de forskjellige høyttalerne.

« ways to tame a beast» er nok det enkeltverket som er minst tilpasset barn, og mitt inntrykk var at barna mer opplevde det mørke og røyklagte hvelvet som et litt skummelt og spennende sted å leke og løpe enn en musikalsk opplevelse. Men det betyr selvfølgelig ikke at installasjonen ikke fungerte, eller at musikken som tross alt dominerte rommet, ikke hadde noen påvirkning på de unge i publikum. Som voksen satte jeg nok mest pris på en liten periode på 10-15 minutter der jeg plutselig var alene der inne og det ikke var noe annen lyd enn Birkelund Ulvos verk.

Organisering
Til slutt et par ord om organiseringen. Barnas Ultimadag har tidligere blitt kritisert for manglende organisering. Det er jo noen år siden denne kritikken kom, og kanskje har det skjedd en utvikling – jeg synes det virket veldig godt organisert i år. Programmet var oversiktlig satt opp, og forestillingene gikk flere ganger så det skulle være mulig å få med seg det meste hvis man tilbrakte et par timer på Sentralen. Men jeg synes det var litt irriterende at Rolf-Erik Nystrøm og Kouame Serebas konsert i Vinterhagen ikke stod annonsert med klokkeslett. Den konserten hadde jeg gledet meg til, men gikk altså glipp av selv om jeg var på huset i nesten 4 timer. Dermed ingen omtale av dette i denne anmeldelsen.

Publisert:

Del: