Alle hovedpersonene i romanen Alt skal vekk er navnløse og sliter med å si hva de egentlig mener til hverandre. I disse to utdragene fra Bård Torgersens debutroman møter vi hovedpersonen og hans black metal-spillende bror på sistnevntes gårdsbruk, mens de spiller en låt i studioet på låven. Så hopper vi flere sider fram i handlingen, og møter igjen hovedpersonen på kjøret i en crack-infisert bygård i New York.

Alt skal vekk

Av Bård Torgersen, fra boken “Alt skal vekk”

«Noe klør. Det kiler under nesa. Jeg vrir meg, men kløinga forsvinner ikke. Det er kaldt, og når jeg åpner øynene ser jeg at himmelen er fylt av store, øglelignende skyer.

Det er ikke lenge til det begynner å regne, sier bror min, og kaster fra seg strået han stakk meg i fjeset med.

Har jeg sovet lenge?

Jeg vet ikke. Jeg sovna også.

Vi reiser oss, og går over tunet.

Her er det sikkert fint å sette poteter. Bror min peker på den uflidde plenen. Kanskje jeg burde skaffe noen høner? spør han og stiller seg opp for å pisse. Han rister seg ferdig, forsvinner mot låven og åpner den store døra som henger på knirkete hengsler. Inne i det mørke rommet går han bort til en benk med to lysestaker med nesten helt nedbrente hvite lys, tenner kubbene, og går mot det andre hjørnet av låven hvor det står et studio med sanganlegg, trommesett, to forsterkere og miksepult.

På en kasse av morkent tre troner en stor, gammeldags spolebåndspiller. Bror min trykker play og setter i gang spolebåndet. Et forvridd skrik velter ut i rommet. Rett bak hylet kommer trommer, bass og en forpint gitar. Lyden river i meg. Musikken trenger bak huden min. Fly ramler ned fra himmelen. Hus brenner. Kropper råtner. Bror min smiler.

Siden jeg flyttet ut hit har jeg spilt inn fem nye låter, sier han og skrur av spolebåndspilleren. Så går han bort til den ene forsterkeren og løfter opp en gitar.

Spill litt. Han nikker mot trommesettet.

Det er så lenge siden, svarer jeg.

Vi kan ta en låt du liker.

«By The Way» med Red Hot Chili Peppers?

Bror min vurderer forslaget, trekker på det.

Det er en drittlåt, men ok.

Jeg setter meg bak trommesettet. Tilpasser høyden på den lille, runde stolen. Justerer pedalene på de doble basstrommene. Drar i gang en helt enkel firefjerdedels rytme.

Bror min slår forsiktig plektret over strengene på gitaren. Han kaster på det svarte håret, og stemmen hans brer seg utover låven, gjør hele rommet mykt.

Du synger penere enn Sølvguttene, sier jeg da låta toner ut. Hvorfor kaster du bort talentet ditt på å skrike? Alt kan da ikke være så dystert.

Bror min trekker på skuldrene og gliser. Så setter han fra seg gitaren, blåser ut stearinlysene og forsvinner ut igjen på tunet.

Er det noe du trenger hjelp til å få gjort mens jeg er her? sier jeg og følger etter. Det gjør ikke meg noe å svette litt.

Nei, glem det. Du ble vel ikke med ut hit for å jobbe.»

Så gjør vi et hopp i handlingen, møter igjen den navnløse hovedpersonen i New York med kjærestens kredittkort i lomma. Der går det ikke så bra.

«Hiver du deg utfor kanten av et stup kan du ikke bare si midt i svevet at du ikke gidder mer. Men du kan dra videre. Du kan kaste deg på et nytt fly. Rase av gårde til et kontinent med nye mennesker, folk som aldri har satt sine føtter på europeisk jord. Folk som er vokst opp med hurtigmat, åpne biler, atomraketter og drepte presidenter. Folk som har nok med sitt. Som helt sikkert vil gi faen i deg. Så lenge du henger med og kan betale for deg. Og det kan du. For kortet hennes virker ennå. Fremdeles er det slik at hver gang du stikker plastlappen med bildet av henne inn i en maskin, og trykker de magiske tallene 6688, så tyter det sedler ut. Et lite mirakel hver gang. Et lite mirakel som sender deg videre. Med fly over himmelen. Som skaffer deg nye klær, solbriller, hårklipp, hotellrom, et stort kart og ukekort på subwayen. New York. Totalt drita full. Det er det jeg er. Detrenneroverstøvleskaftenemine. Jeg står i en telefonkiosk i New York. Hvordan jeg havnet i denne telefonkiosken, aner jeg ikke. Det går rundt for meg. Og det er bra. Jeg gir slipp nå. Det er det som har vært problemet mitt før. Jeg skulle kontrollere alt. Kontroll bremser livet, sakker det. Det er ikke bra å miste framdriften. Man må fram. Fort. Ikke se innover. Utover. Ikke snakke om det som har vært, men om det som er. Nå er jeg her. Og i morgen? Hvem vet? Og hvem bryr seg? Det som skjer, det skjer. La det skje. La min vilje skje. Jeg vil det som skjer. Nå. Akkurat nå står jeg med en pipe av glass i hendene.

Trekk sakte, sier den svarte fyren ved siden av meg.

Varmen fra lighteren siver inn i munnen min. I pipa surkler cracket. Jeg holder gassen lenge nede i lungene.

Virker det? spør fyren.

Jeg titter ned på ham fra minst tjue meter, og nikker.

Jeg ser ham gjennom en telelinse. Lille mannen.

Snakk, befaler han. Snakk.

Jeg kremter, og ut av munnen min kommer det en metallisk røst.

Fortsett, sier fyren.

Hva er det som skjer? spør jeg.

Du blir et medium, sier han. Det er derfor jeg valgte deg. Du kan ikke noe annet enn å la deg invadere. Du er åpen som 7-Eleven. Og like full av dritt. Helt super dritt. La det sprute. Kom igjen nå, gutten min. Slutt å stritte imot. Fortsett å snakke. Men ikke tenk. Du må for all del ikke tenke.

Jeg vet ikke lenger hvorfor jeg gjør det jeg gjør. Fyren ber meg fortsette, så jeg fortsetter. Ikke fordi han ber meg om det, men fordi jeg ikke kan la være. Det er viktig at han forstår at alt henger sammen i ørsmå, usynlige tråder.

Vi må rykke oss ut av veven, sier jeg. Han nikker.

Jeg er numero Uno, fortsetter jeg.

Ja, du er helt sjef, sier fyren og smiler.

Nei, jeg er numero Uno, tallet en.

Fyren ser på meg med spørrende øyne.

Det er ikke så vanskelig å forstå. Hør nå, sier jeg. Men akkurat når jeg skal begynne å forklare, lander jeg på bakken. Kroppen min skjelver, og det føles som jeg har ligget bak en bil og sugd på en eksospotte. Og alle de innlysende tankene er blåst ut av hodet mitt.

Vi må ha mer, sier jeg.

Er du sikker? spør fyren.

Jeg vil opp igjen, sier jeg, og så går vi og kjøper for hundre dollar til. Ti rocks. Vi finner en ny telefonkiosk. Fyrer løs. Fyller lungene til bristepunktet. Holder pusten til hedersplass i Guinness Book of Records. Men jeg klarer ikke å si noe mer. Det er bare latter som kommer ut av munnen min. Fyren forteller at han jobber i en bank. Som avdelingsleder. Akkurat nå er kjæresten hans hjemme. Hun har arrangert et middagsselskap med en gjeng idioter han ikke kan fordra. De sitter hele kvelden og diskuterer om graffiti er kunst. Han orker ikke å være der.

Fyren drar meg ut av telefonkiosken og trekker meg med inn i et smug. Vi klatrer opp bratte trapper. Vi kommer til en dør. Han banker et signal. En dame åpner. Han dytter meg inn. Rommet er nesten mørkt, og i skyggene kan jeg så vidt se ansiktene til en gruppe eldre menn i mørke dresser.

Hva vil du? spør damen.

Ikke noe, svarer fyren. Jeg ville bare vise deg fram til han her.

Damen går et skritt mot meg og åpner en liten veske hun holder i hånda. I den ligger en metallgjenstand som glinser i skinnet fra lampen over hodet hennes.

Skal han destrueres? spør hun.

Han rister på hodet.

Jeg kommer tilbake en annen dag, svarer han. Så dytter han meg ut døra igjen, ned trappa og ut på gata.

Jeg insisterer på å handle for hundre dollar til. Det er snart morgen. Han vil ikke kjøpe på gata nå. Vi må til en annen dealer. Vi går og går. Jeg vet ikke hvor. Vi kommer fram til en stor gård. Han ringer på, og en dør åpner seg. Vi smyger inn i et portrom. Jeg holder meg i skyggen langs veggen, under et vindu hvor en fyr i uniform sitter og halvsover. Vi går inn i en knallturkis oppgang. Folk har skriblet ting på veggene. Navn. Slagord. Tall. Noen har tegnet en stor pikk som spruter guffe på et smilende fjes fullt av krøller.

Vi åpner en dør og kommer inn i en ildrød korridor full av lyd. Shabba Ranks, DMX, Lee Scratch Perry pumper ut av forskjellige dørsprekker. Noen dører er åpne. Inne i et rom ligger en naken mann på en seng, hele kroppen hans er full av sår. Han hekler. Det er ikke jeg som bestemmer hvordan ting er skrudd sammen. Og nå er jeg i New York. Men hvor i New York har jeg ingen anelse om. Og jeg driter i det. Det har ikke noe å si.

Han sitter i vinduskarmen og ser ut på gata vi akkurat kom inn fra. Han har lange dreadlocks, flosshatt og runde briller.

Jeg traff denne unge herremannen i SoHo, sier fyren og nikker mot meg.

Du skal ikke ta med noen hit, freser Flosshatten.

Men han er helt kul, forsikrer fyren. Han gikk over i hypermodus med en gang han begynte å røyke. Han tok helt av.

Flosshatten finner fram et syltetøyglass, pakker ut ti nye rocks. Han gjør klar en pipe. Jeg er helt kald. Jeg har snart drukket to liter vann. Jeg har vondt i hodet. Jeg titter ut av vinduet. Biler suser forbi. Flosshatten rekker meg pipa, fyrer opp. Jeg trekker gassen sakte inn. Sakte, sakte, det er hele trikset. Jeg har skjønt det nå. Jeg klarer ikke å sitte, reiser meg opp. Hodet mitt når helt opp i taket. Jeg messer om Ayo, arrene hennes, om menn som blir til geiter, og geiter som blir til menn. Hår som settes fyr på, og mennesker som dør av plutselige smerter.

Skjønner du hva jeg mener, spør fyren Flosshatten, og Flosshatten nikker og stikker en minidiskmikrofon opp i fjeset på meg.

Fortsett, sier han.

Og munnen min koker. Den spruter ut remser av ord. Helt til jeg faller over ende på gulvet.

Jeg orker ikke mer, hikster jeg til Flosshatten som legger et pledd over meg og stryker meg på ryggen.

Ta det med ro, svarer han. Jeg føler på meg at du er på riktig vei. Du må bare fortsette å kjøre på. Ingen bremser. Lov meg det.»

Tekstene er utdrag fra Bård Torgersens Alt skal vekk (Oktober forlag 2005). Gjengitt med tillatelse fra forfatteren og forlaget.

Publisert:

Del: