Aldri i menneskets minne har fokuset på opphavsrett vært større enn akkurat nå. Men debatten om piratkopiering av musikk har oftest sentrert rundt rett versus galt, og lite på hovedobjektet: Masterbåndet. Selve blodåren for opphavsrett på lydfestede verker og en betydelig del av levegrunnlaget for utøvere, komponister, forlag og plateselskaper. Universal Music er blant de selskapene som nå har planer om å deponere sine masterbånd hos Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Men hva er egentlig tilstanden for de øvrige masterbånd som finnes her i landet?

Båndsalat

Masterbåndene blir ofte ufrivillig satt i skyggen av den daglige innsatsen i musikkbransjen med å etablere artister, tekstforfattere, komponister og produsenter blant musikkelskere. Så snart musikken er festet på bånd er det som regel CDer og markedsføring som gjelder. Prissetting. Promotion. Salg. Distribusjon. Alt som gjør at musikk når ut til folk.

Og i mellomtiden råtner lyden. I 1999 skrev Bill Holland – ansvarlig for Washington D.C.-avdelingen til det amerikanske musikkbransjebladet Billboard – at cirka en halv million av de tre millioner masterbånd som er i de multinasjonale plateselskapenes besittelse er helt ødelagt på grunn av et kjemisk problem med selve båndene. I tillegg kommer kvalitetsforringelsen på de båndene som ubevisst ikke taes godt nok vare på.

Årsakene kan være mange: Alt fra knappe tidsressurser til liten teknisk innsikt (og i blant manglende kunnskap om enkelte artisters status og relevans) gjør at dette arbeidet ofte blir nedprioritert.

Motivasjonen for å ta vare på musikkhistorien bør være uproblematisk, ikke bare ut fra kommersielle hensyn. For de mer hjelpeløse av oss som er fortapt i historiske detaljer er det utvilsomt viktig å vite at det eldste avspillbare lydopptaket som finnes i Norge er med den blinde sangeren Andreas Pedersen og Hans Karlsen. I september 1889 var de tilknyttet Østbye Records (!), som de spilte inn musikk på fonografruller for. Det selskapet ble drevet av skuespilleren og frisøren (!!) Adolf Østbye i Aakebergveien i Kristiania.

USA er kommet langt i arbeidet med å dokumentere sin musikkhistorie, selv om en rekke innspillinger i genre som R&B, country og jazz er tapt. I november 2000 fikk landet en egen lov, the National Recording Preservation Act, som blant annet øremerker 20 millioner kroner i året for at Kongressbiblioteket kan se til at den amerikanske musikkhistorien kan identifiseres, rekonstrueres og bevares. Det ble også utformet et styre som skulle ha overoppsynet med dette arbeidet, blant andre Marilyn Bergman (ASCAP), Frances Preston (BMI), Irv Lichtman (National Academy of Popular Music) og Hilary Rosen (RIAA).

Her hjemme i Norge er vi ikke kommet så langt (selv om bransjen er forpliktet til å avlevere eksemplarer av sine utgivelser til Nasjonalbiblioteket, som kanskje ikke alltid fungerer som det skal), men i 1997 presenterte Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana en verneplan for norske lydfestninger. Denne tar for seg historiske aspekter, ansvarsområder for et slikt vern, kriterier og forutsetninger for vern av lyd, og en handlingsplan for gjennomføring av en rekke mål. Verneplanen kan leses her.

Nasjonalbiblioteket oppbevarer pr. i dag en rekke masterbånd. Der finnes blant annet samlingene til Arne Bendiksen, Roger Arnhoff og Toralf Tollefsen, masterbånd fra BEL, Grappa, Norske Gram, HP Productions, Mai, Notabene, Odin, Oslo Lydstudio, Simax, og også opptak fra Norges musikkhøgskole, Norsk jazzarkiv, Vossajazz, Norsk komponistforening, Norsk kulturråd og Norsk folkemusikksamling.

Nå ser det altså ut til at de får selskap. Universal Music går nemlig med planer om å flytte sine masterbånd dit. Men ifølge den norske avdelingens strategic marketing manager Kjell Petter Askersrud er det ennå ikke satt noen dato for når planene kan gjennomføres, og han vil derfor ennå ikke gi noen offisielle kommentarer.

I mellomtiden har Ballade gjort en uformell rundspørring blant noen av landets plateselskaper om hva slags forhold de har til sine masterbånd:

Noen av de forespurte selskapene, som Curling Legs og Hot Club Records i Oslo og DAT i Kautokeino, sier rett ut at de ikke tar godt nok vare på sine egne masterbånd.
Knut Værnes hos Curling Legs, som oppbevarer sine 70 masterbånd på kontoret, sier han har vurdert å plassere de hos Nasjonalbiblioteket. DATs Per Ludvig Boine har mellom 20 og 30 bånd fra 10 til 20 artister. – Det er kanskje en tanke som er viktig for å få en sikker bevaring for fremtiden, svarer han på spørsmål om han har vurdert å plassere de hos Nasjonalbiblioteket.

Jon Larsen i Hot Club Records sier det “definitivt ikke er hensiktsmessig” å oppbevare masterbåndene til sine 15-20 artister der han gjør; i en kjellerbod. Han sier også at endel av båndene sannsynligvis allerede er uspillbare. – Jeg fikk et lite sjokk da et 18 år gammelt lydbånd som hadde vært oppbevart på beste måte viste seg å være betydelig dårligere enn å avspille en LP-plate.
– Men vi har ikke noe bedre og reelt alternativ ettersom det er endel frem-og-tilbake-bruk av ganske store deler av båndlageret, for eksempel samleplater, lisensieringer, restaurerte gjenutgivelser og så videre.

Dag Krogsvold hos Voices Music & Entertainment medgir at deres cirka 200 bånd i et eget arkiv “kanskje kunne vært bedre oppbevart,” men at det er ok og at de ikke har planer om å flytte båndene et annet sted. – Vi har jo backup på de aller fleste i form av ferdigproduserte CDer.

Terje Engen hos S2 Records sier det er “strålende” at hans 100 bånd – som forøvrig omtales kjekt som en “bra pantesikkerhet for forskudd fra distributør” – nå følger med Universals planlagte flyttelass til Mo i Rana.

Warner Musics Terje Pedersen sier at deres masterbånd til nå ikke har vært godt nok oppbevart, men at de i disse dager skal flyttes til et nytt arkiv som ligger i Sandvika. – Det er en løsning som er bedre enn Nasjonalbiblioteket for oss, sier han. Akkurat hvor mange masterbånd det dreier seg om, og om det er noen som mangler, er noe som kartlegges nå. – Mange er også i artistenes besittelse, men det dreier seg om cirka 100 stk, sier Pedersen.

Forøvrig sier Erik Brataas hos Phonofile at all musikk fra FONO-selskapene – i samarbeid med Nasjonalbiblioteket – er lagret i fullkvalitet på databånd i Mo i Rana. – Her gjenstår endel arbeid i forbindelse med gamle mastere, men nytt materiale lagres automatisk.

MTGs Larry Bringsjord er hellig overbevist om viktigheten av å ta godt vare på masterbåndene: – De er ikke så mye verdt hvis de bare skal ligge pent oppbevart på et lager. Lisens til andre land er bra!

Publisert:

Del: