av:

Publisert:

Del:

Russerne er et kulturinteressert folk. De er godt vant. De er bevisst. I Sovjet-tiden hadde de nesten ubegrenset tilgang på teater, opera, ballett, konserter, litteratur og billedkunst. Det var billig. Det var sensurert. Kultur er fortsatt billig i Russland, men sensuren er borte. Denne uken følger et nysgjerrig publikum med på hva som rører seg i Nordens samtidsmusikk, rapporterer Hilde Holbæk-Hanssen.

Poing i St. Petersburg (foto: Hilde Holbæk-Hanssen)
Poing i St. Petersburg (foto: Hilde Holbæk-Hanssen)

Av Hilde Holbæk-Hanssen

Etter oppløsningen av Sovjet står russisk kulturliv overfor helt nye problemer. De er nå fri til å gjøre hva de vil, men den massive statsfinansieringen er borte. – Russland er i dag et utpreget kapitalistisk land, forklarte en dirigent Ballades utsendte snakket med.

– Myndighetene forventer at aktiviteten skal være like høy som før, men vi må klare oss helt på egenhånd økonomisk. Å få slik hjelp som norske komponister får gjernnom støtteordninger, MIC osv. kan man bare glemme. Av den offentlige kulturpotten går 80 prosent til Moskva, fem prosent til St. Petersburg. De resterende 15 prosent fordeles på resten av landet. Russland er stort.

På 1900-tallet ga Russland verden Stravinskij, Prokofjev og Sjostakovitsj, som alle var med å å flytte musikkhistoriske grensestener. De to sistnevnte valgte å virke i Sovjet tross restiksjoner, og sanksjoner når de ikke var på linje med myndighetenes kunstsyn. Komponister som Sofia Gubaidolina og Alfred Schnittke var undergrunnsfenomener, som Vesten ikke fikk vite om.

Så snart de kunne, kom de seg over til Vesten for å få utvikle sin kunst i frihet. En rekke andre komponister av radikal kaliber gikk til grunne. Dagens russiske musikkliv bærer fortsatt preg av denne konservative arven. St. Petersburg har to symfoniorkestre, tre operaer og to balletter, som fortsatt mottar en viss støtte. Populærmusikklivet klarer seg bra på kommersielle vilkår, men kunstmusikklivet sliter, og her er det vanskelig å nå frem med mer moderne uttrykk.

Det er med dette bakgrunnsteppet det lille, men særdeles profesjonelle og aktive Pro Arte Institute, som holder til på Peter den Stores gamle Peter & Paul-festning i Neva-elven, driver sin utrettelige kamp for å presentere nye kunstuttrykk for sitt publikum. Instituttet arrangerer årlig over 200 evenementer i form av foredrag, utstillinger, konserter, konferanser og kurs. Det mottar støtte fra byens historiske museum og amerikanske Ford Foundation. Det er ellers avhengig av prosjektstøtte. Instituttet er svært kontroversielt, og opplever både å bli motarbeidet og boikottet av mer konsertavtive institusjoner.

Men de har sitt publikum. Det er imponerende å oppleve den interesse og nysgjerrighet russerne legger for dagen. Festivalen trekker stort sett fulle hus. Det er et ærlig publikum. Da roper bravo når de syns det er fortjent. De går når musikken ikke interesserer dem. Ingen stor flukt fra lokalene, men på de fleste konsertene opplever man at en eller to går mellom numrene. Og på russisk vis er det publikum som gir blomster til musikerne hvis de syns det er fortjent. På gårsdagens konsert med ensemblet Poing gikk en resolutt, middelaldrende dame opp på podiet og overrakte Frode Haltli en bukett.

Den norske presentasjonen under festivalen er svært synlig med en sterk norsk tilstedeværelse av utøvere. Bodø Sinfonietta hadde sin konsert i et av byens mange palasser. I Sheremetev Palaces praktfulle konsertsal med 12 prismekroner, marmor, plysj og gull fremførte de et nennsomt sammensatt norsk, dansk og islandsk program. På de få årene ensemblet har eksistert har det oppnådd et oppsiktsvekkende høyt nivå, noe russerne visste å sette pris på. Et av de tre bravo-ropene Ballades utsendte har hørt til nå ble spandert på denne konserten.

Siri Torjesen og Ellen Ugelvik presenterte et rent norsk program med Wallin, Ore og Schaathun, og ble møtt av et kyndig publikum, som etter konserten gjerne ville diskutere de ulike tekstforfatterne i programmet. Det fikk tyve av dem anledning til dagen etter, da Siri Torjesen hadde master-class for sangere. Hun presenterte sangteknikker i ny norsk musikk av bl.a. komponistene dagen før, Nordheim og Kvandal.

– Det var utrolig spennende å oppleve hvor hungrige de var etter å studere noe nytt, uttalte Torjesen. – Alle hadde vært på konserten min dagen før, og syns det var veldig interessant å høre en helt annen type sang enn de er vant med. Russisk sangtradisjon er veldig befestet, med bl.a. sterk bruk av vibrato, noe samtidskomponister liker dårlig. Da seminaret var over holdt de meg igjen i over en time hvor de stilte spørsmål og kom med kommentarer.

Denne nysgjerrigheten og trangen til å kommentere ble svært tydelig presentert på tirsdagens TV-overførte konsert med EMS (Elektronmusikstudion i Stockholm). I en konsert med bl.a. den særdeles uredde svensk/israelske komponist og musiker Dror Feiler kunne publikum ringe inn og komme med kommentarer og spørsmål. Programmet ville nok vært sterk kost også for et norsk publikum. Mellom alle stykkene kom det inn telefoner. Denne interaktive måten å presentere kontroversiell kunst på er kanskje en ide til etterfølgelse for nordiske medier? TV-stasjonen CTO er blitt kjent for slike programmer.

Ensemblet Poing spilte sent torsdag kveld for en fullsatt og entusiastisk forsamling i Pro Artes elegante konsertsal, innredet i en av Peter & Paul-fortets festningsmurer. Poings uprentensiøse presentasjoner mellom numrene er heller ikke vanlig kost i St. Petersburg. Publikum humret over kommentarene, men var tydelig uvant med formen. Konserten ga en fin presentasjon av Poings samarbeid med nordiske og japanske komponister. Kvelden før hadde akkordeonist Frode Haltli fra Poing egen solokonsert på samme sted.

Den norske komponisten Rolf Wallin vies spesiell oppmerksomhet. På tirsdag hadde han en egen presentasjon på instituttet. Foruten Siri Torjesen og Ellen Ugelviks fremførelser, står Wallins verker på repertoaret til både det russiske eNsemble, Bodø Sinfonietta og BIT 20. Wallin deltok også på torsdagens rundebordskonferanse mellom russiske og nordiske komponister.

– Russerne er frustrert over vilkårene for ny russisk musikk, sier Wallin. – De er oppgitt over en konservative holdningen til de store institusjonene, og samtidig av erfaring en smule skeptiske til for sterk statsfinansiering av kulturlivet. De husker godt statens rolle i Sovjet-tiden. Men mye av det de strever med ligner på tilstandene i Norden for tredve år siden. Vi fortalte om modellen i de nordiske landene, hvor man nyter godt av en viss finansiering, samtidig som staten holder seg unne den kunstneriske profilen på det vi driver med.

Hva syns du om festivalen?

– Jeg syns den er fin. Det er flott å oppleve en nordisk festival som henvender seg til det lokale publikum, og ikke domineres av nordiske tilreisende, slik vi har sett en del andre steder.

Og det stemmer. Festivalen henvender seg utelukkende til russerne. Programbok og annen informasjon foreligger kun på kyrillisk, så Ballades utsendte og andre nordiske tilstedeværende må rett som det er gjette seg til hvilke verk som spilles og hvor og når konsertene holdes. For i Russland er slikt foranderlig. Hele tiden.

Noe av tankegangen med festivalen har vært at nordiske musikere skulle spille russisk musikk og vise versa. Dette har ikke helt latt seg gjennomføre. Pro Artes eget eNsemble har vært flinke til å innstudere nordisk, men fra nordisk side er det bare danske Athelas Sinfonietta som har tatt det bryet. Det er kanskje litt flaut sett med nordiske øyne. Men det spørs om ideen er så god som den høres ut. Dette er komplisert musikk å spille, og det blir sjelden gode resultater av noen få prøver i forkant av en festival. De norske ensemblene har så langt utmerket seg ved stor grad av samspilthet.

Festivalen avsluttes med to konserter av BIT 20 på lørdag.