– Så har Jazznytt blitt det nye diskusjonstemaet på Ballade. Etter at Erling Wicklund anmeldte Jazznytts siste utgave i NRK P2 Kulturnytt forrige uke, har Ballade gjort Wicklunds kritiske innvendinger mot bladet til en stor sak, skriver Jazznytts redaktør i denne kommentaren. – Jeg mener at takhøyden i Jazznytt skal være stor. Jeg vil at hvis en anmelder mener at en plate er dårlig, så skal han skrive det, men han skal også begrunne hvorfor den er dårlig. Det har ingenting med mangel på seriøsitet og gjøre, sier Granlie.

Jazznytt_logo

Av Jan Granlie

redaktør, Jazznytt

Fredag 5. januar ble jeg kontaktet av Ballade som ville at jeg skulle komme med noen synspunkter på den anmeldelsen Wicklund hadde kommet med.

Opp og avgjort

I utgangspunktet hadde jeg ikke så veldig lyst til det, siden Wicklund anmelder Jazznytt på samme måte som Jazznytts anmeldere anmelder plater, konserter eller festivaler. Jeg er av den oppfatning at Wicklund har lov til å ytre seg om hva han vil på radio, bare han holder seg innenfor de etiske normer som er satt av NRK.

Dette synes jeg han gjorde, og jeg regnet med at saken var opp og avgjort med det. Jeg er av den oppfatning at jeg ikke synes en slik diskusjon skal gå i media. Jazzmiljøet er så lite at det hadde vært best om denne debatten hadde foregått internt.

Egentlig hadde jeg trodd og håpet at dette ikke skulle bli en stor diskusjon etter at Arild Rønsen og jeg hadde svart i Ballade, men den gang ei. Nå går Ballade ut og intervjuer pianisten Per Husby om saken. Og siden Per Husby kommer med en del kritiske kommentarer, synes jeg det er på plass med et svar.

Etter boka

Først og fremst vil jeg si at det Husby sier om anmelderi, i store trekk er helt etter den boka jeg selv følger. Etter min mening skal en anmeldelse inneholde et par, tre ting viktige elementer: Informasjon om produktet, en saklig vurdering av innholdet pluss, kanskje noe av det viktigste; en personlig oppfatning av musikken. Hvis anmelderen mener at dette er ei plate som rører han/henne til tårer, så skal det på trykk. På samme måte som om man mener at dette er musikk som ikke burde vært utgitt.

Husby sier videre at: “Derimot viser det, slik jeg ser det, en redaktør som prioriterer den populistiske effekten det kanskje gir å være sleivete i kommentarene, som helst ønsker overflatetemperatur og gladiatorkamper, og som leverer lyskespark tilbake hvis vi som musikere våger å svare”.

Ingen sak for media

Grunnen til at mitt svar til Ballade kanskje kunne oppfattes som litt sleivete, var at jeg ikke mente dette var noen sak for media. Men når det allikevel ble en sak, så svarte jeg litt i Wicklunds ånd fra anmeldelsen i NRK. Litt alvor, litt skjemt. (Når han trekker fram Dusteforbundet, mener jeg det er rett og rimelig, ikke minst overfor Dusteforbundet og klargjøre hva som er hva i sammenhengen – og ja, jeg innrømmer det gjerne, på en litt sleivete måte).

Jeg er overbevist om at Husby, og de andre musikerne han sier å representere ikke har lest alle anmeldelsene i Jazznytt de siste årene hvis det er denne holdningen de sitter igjen med.

Av ca 50 anmeldelser i hvert nummer av bladet, dvs. ca 300 bare i 2006, har vi fått negative tilbakemeldinger på tre av dem, hvorav en berørte Husby direkte. Selvfølgelig kan det også glippe litt innimellom i et blad som Jazznytt, som stort sett blir redigert, designet og også i en viss grad blir skrevet av en person i 80% stilling.

Men jeg kan forsikre både Husby og alle andre som har synspunkter på det vi bringer av stoff i Jazznytt, at alle henvendelser blir diskutert i redaksjonen og synspunktene blir tatt på alvor og innvendinger blir også fra tid til annen tatt til følge.

Jazznytt skal være limet i norsk jazz

Jeg tror det er viktig å klargjøre litt hva jeg som redaktør tenker Jazznytt skal være. Erling Wicklund foreslo selv på et seminar i Jazznytt-regi for ganske nøyaktig to år siden en slogan for Jazznytt som sa noe sånn som at: Jazznytt skal være limet i norsk jazz!

Dette er en slogan jeg har prøvd å jobbe etter i tiden etterpå. Tidligere var Jazznytt et medlemsblad som kun var interessant for den innerste sirkel av jazzinteresserte i Norge. Selv om antall musikere i Norge øker fra dag til dag, var det en forutsetning for videre utgivelse at vi økte abonnementstallet. Derfor har vi forsøkt å legge oss på en linje hvor vi både skal gi noe til musikerne, klubbarbeiderne, festivalfolket og det almene, jazzinteresserte publikum. Derfor har vi utvidet stoffbreden i bladet.

Kjerneleseren

Derfor kan vi også, med god samvittighet ha et eksklusivt intervju med Tom Waits i Jazznytt. At Wicklund ikke liker dette, er helt greit. Han kan hoppe over det på samme måte som ikke alle lesere føler at intervjuet med Nikos Veliotis/Michael Duch og Anita Kaasbøll er interessant. Vi prøver å bli mer folkelige (et utrolig dårlig ord, men jeg finner ingen bedre). Ikke på den måten at vi skal være det Husby kaller et “billig herreblad”. Vi vil være et blad som tilfredsstiller alle avskygninger av det norske jazzmiljøet. Gjennom året skal vi kunne tilfredstille både den profesjonelle musikeren og det jeg personlig kaller en slags kjerneleser – eller gjennomsnittsleser.

Denne leseren er noe i nærheten av en person mellom 25 og 50 år som lever et vanlig familieliv, som av og til går på konsert eller klubb, som en og annen gang reiser på jazzfestival og som fra tid til annen kjøper en jazzplate. Denne personen vil ha informasjon. Han vil ha anekdoter og morsomme historier. Han vil ha gode anmeldelser/anbefalinger, “bloddryppende” slakt (innenfor pressens etiske normer, Husby), interessante intervjuer, festivalreportasjer, mimring og debatt. Kanskje ikke så ulikt hva den profesjonelle musikeren ønsker…

Stor takhøyde

Jeg mener at takhøyden i Jazznytt skal være stor. Jeg vil at hvis en anmelder mener at en plate er dårlig, så skal han skrive det, men han skal også begrunne hvorfor den er dårlig.

Det har ingenting med mangel på seriøsitet og gjøre. Jeg mener bestemt at ved å skrive positivt om det som er positivt og negativt om det man mener er negativt, er mye mer seriøst enn å framstå som de reneste reklameboards for en innspilling, konsert eller festival, så får vi heller ta til oss de glippene som av og til dukker opp, og gjøre vårt beste for å unngå disse for framtida.

Husby stiller, mellom linjene, klart spørsmål om jeg er den rette til å redigere et fagblad som Jazznytt. Det har han full rett til å gjøre. At en redaktørs innsats blir diskutert ser jeg på som naturlig, på samme måte som en musiker som gjør konserter og plater blir vurdert.

Publisert:

Del: