INNLEGG: – Jeg registrerer at jeg har klart å hisse på meg den kvinnelige delen av norsk musikkliv med noen av mine spissformuleringer i Musikkredaksjonen sist torsdag. Utgangspunktet var en undersøkelse fra Oslo kommunale musikkskole som viser at det nå er 80% jenter av de som velger å spille de tradisjonelle orkesterinstrumentene. Det skriver Per Erik Kise Larsen, direktør i Det norske kammerorkester, i dette innlegget, som en respons på forrige ukes oppslag i NRK.

Det Norske Kammerorkester_MySpace2

Av Per Erik Kise Larsen, direktør Det norske kammerorkester

Sterk overvekt av jenter som spiller orkesterinstrumenter i musikkskolene

Menn er ofte med rette beskyldt for å være dårlige lyttere, men av og til kan også kvinner høre noe annet enn det som blir sagt når de blir provosert. Og det har jeg tydeligvis klart til gangs.

Kvinner like gode musikere som menn. I fredagens utgave av Musikkredaksjonen får jeg så hatten passer fra flere, blant annet Åse Kleveland og Manuela Ramin Osmundsen. De tar utgangspunkt i at jeg skal ha sagt at kvinner er dårligere musikere en menn. Det har jeg aldri sagt. Jeg har på spørsmål fra Musikkredaksjonen svart på hva jeg tror om et mulig fremtidsscenario der kvinner er i overveiende flertall i de norske symfoniorkestre.

Jeg har tillatt meg å mene at dette er like galt som når det overveiende flertall er menn.

Jeg har også tillatt meg å være pessimistisk i forhold til at en sterk fremtidig kvinnedominans i orkestrene dessverre kan føre til en lavere status for yrket. Eller en enda lavere status burde jeg kanskje sagt. Om en kvinne hadde uttrykt den samme skepsisen, hadde hun antakelig blitt kalt en kvinnesakskvinne. Når jeg som mann gjør det, blir jeg nærmest stemplet som en forhistorisk kjønnsfascist. Likestillingen er kommet et godt stykke der det offentlige har instrumentelle virkemidler, men i hjemmene foretas mange verdivalg fremdeles etter gamle kjønnsrollemønstre. Det viser den skjeve fordelingen i undersøkelsen som er gjort.

Min påstand om at det kommer til å bli kjedeligere konserter med sterk kvinnelig dominans er ekvivalent med å påstå at det blir mer vulgært med sterk mannlig dominans. Om noen har oppfattet dette som om jeg mener kvinner generelt er dårligere musikere enn menn, så skal jeg være den første til å beklage det.

Slik er det ikke. Tvert i mot tror jeg ofte jenter/kvinner er flinkere – flinkere til å øve og flinkere til å jobbe systematisk. Jeg tror en av de viktigste suksessfaktorene til Oslo-Filharmonien nettopp er at de har skapt seg en egen klang gjennom en bedre kjønnsfordeling enn de store europeiske tungt mannsdominerte orkestrene.

Og for å feie all tvil om min kvinnefiendtlighet til side, jeg tror det optimale er en 50/50 deling mellom kjønnene både i et orkester og på enhver annen arbeidsplass der dette er mulig.

Kjønnsdebatten er et symptom, ikke en diagnose. Undersøkelsen som er gjort viser også klare kjønnsrelaterte valg for andre instrumenter, der trenden er at gutter velger det som oppfattes som maskuline instrumenter. Slike tall er imidlertid intet annet enn symptomer. Det er hva som skjuler seg bak disse tallene som er den bekymringsfulle diagnosen. Jeg tror dessverre det er slik at overvekten av jenter i den klassiske musikken sier noe om klare valg mellom jenter og gutter som refererer seg til rådende verdier i samfunnet om hva som gir status og ikke.

Den europeiske kunstmusikkens status forvitrer langsomt og er i ferd med å bli totalt marginalisert som kunstform. Den blir betraktet som kjedelig, konform, og med alt for mange gamle mennesker i salen. Den er fortrengt fra oppmerksomheten i media og det offentlige rom som respektert kunstform til fordel for en sterk anglo-amerikansk påvirkning. Derfor frister bassgitaren mer enn fiolinen for gutter selv langt i de beste hjem med vekt på god oppdragelse. Og det er et sted på denne veien symptomene begynner å gjøre utslag i forhold til ulike valg mellom kjønnene. Men det spiller til syvende og sist liten rolle om symptomene gir deg vondt i beinet eller armen når diagnosen er kreft med spredning.

At musikkformen er under press er ikke noe særfenomen for Norge, det samme gjelder for store deler av den vestlige verden. Media formidler verdinormene sterkt også innenfor kultur. Musikk utmerker seg blant kunstformene med dens sterke identitetsskapning, spesielt i ung alder. Ingen annen kunstform har en slik kraft til å gi unge en egen identitet.

Her hjemme er det snart ikke journalister igjen som har noe slags forhold til klassisk musikk. Den har ikke vært en del av deres barnelærdom som de tar igjen i voksen alder. Deres foreldre vokste opp med Rolling Stones, ikke symfonikonserter i Aulaen med Filharmonisk Selskaps Orkester. Som avisfenomen henger noen kritikere igjen med varierende spalteplass, men ingen helhetlig vilje er å spore hos noen av riksavisene.

I NRK er musikkformen skjøvet bort i det hjørnet som heter P2 og er nå også under sterkt press der. Det foregår en snikutrydding i kanalen gjennom en langsom fjerning av ett og ett spor fra ett hvert magasinprogram. Nå er det så vidt de vil spille klassisk i Kulturnytt. I neste runde kommer de til å fjerne spesialprogrammene fra kanalen og så er det bare den gamle Alltid klassisk igjen for disse særingene som liker denne obskure musikkformen.

Det er da gutta velger det som er tøft, og det er ikke klassiske orkesterinstrumenter. Jentene velger tydeligvis annerledes, og fremdeles er min påstand at symptomet henger sammen med gamle kjønnsrollemønstre. Så kan jeg gjerne beskyldes av Kleveland for å være født i et annet århundre (omtrent litt over midten av det forrige faktisk). Men jeg er altså ikke like optimistisk som henne hva gjelder nivået på likestilling her i landet. Jeg skulle ønske vi var kommet lenger. Min antagelse er at det er Kari og Ola Normanns verdier hjemme som overføres barna og deres valg, samt en sterk mediepåvirkning gjennom mange kanaler.

Og det klassiske musikkmiljøet, hva gjør det? Jo, de gjør som de tre apefigurene med hånden foran munn, ører og øyne. Vi vil ikke se, høre og i hvert fall ikke diskutere noen av de problemene som flere og flere symptomer tilkjennegir. Og kanskje skal vi da bare være glad for at i det minste jentene holder fast ved orkesterinstrumentene. For hvem skal stå på prøvespill og konkurrere om å være best når fela er byttet med bassgitar også hos dem?

Kanskje går det med orkesteryrket som med urmakeren. Urmakeren er snart borte og snart tikker klokkene gal vei for vårt klassiske musikkmiljø også.

Hvem skal reparere dette urverket?

Les om bakgrunnen for dette innlegget på sidene til NRK.no.

Publisert:

Del: