Det er fortsatt et grovt misforhold mellom hvor lett det er for amerikanske musikere å turnere i Europa, og hvor vanskelig det er for utlendinger å turnere i USA, sier Matthew Covey i Tamizdat, som har hjulpet tusenvis av musikere gjennom mange år.

Ballade har den siste uken skrevet om norske artister som opplever USAs visumregler som så stressende og dyre at de velger å gamble på å dra uten papirene i orden. Stiftelsen Tamizdat har i flere år jobbet blant annet med å hjelpe musikere med søknad om artistvisum. Sjefen Matthew Covey har følgende beskrivelse av dagens visum-regime:

— Visumkravet er ikke noe uoverstigelig problem. Men samtidig er det et betydelig problem for veldig mange musikere. Det er alt for dyrt og søknadsprosessen er alt for omfattende og vanskelig. Det lar seg gjøre å skaffe visum, og den gode nyheten er at behandlingstiden er i ferd med å bli betydelig kortere. Likevel virker systemet direkte avskrekkende for musikere som ønsker å turnere lovlig i USA, sier Covey.

Musikerne Ballade har snakket med er alle enige om at systemet diskriminerer europeiske musikere unødig. Det er mye lettere for amerikanere å gjennomføre sine turneer i Europa. I tillegg får de økonomiske fordeler i form av skattelette.

Matthew Covey slutter seg til.

— Det er et grovt misforhold mellom hvor vanskelig det er for europeiske musikere i USA og hvor lett det er å gå andre veien. Og det er fullstendig meningsløst at det skal være slik.

Ballade har tidligere fortalt om Knut Reiersrud, som ble avvist på flyplassen i 1998 og måtte reise hjem uten å få gjennomført den avtalte turneen i Minnesota.

Google-effekten
Veldig mange har lenge tatt sjansen på å dra en hvit løgn i passkontrollen og i fred og ro gjennomføre sine spilleoppdrag. De siste årene har det blitt mye vanskeligere. Immigrasjonsoffiserenes direkte tilgang til Google er i ferd med å gjøre “jeg er bare en vanlig turist som skal til San Francisco for å øve med noen kompiser”-varianten ubrukelig.

Penger, komplisert søkeprosess og lang behandlingstid er de oftest nevnte grunnene til at så mange har valgt å fly inn under radaren til Homeland Security (Sikkerhetsdepartementet).

Prisen er fortsatt den samme. Og Matthew Covey innrømmer at det fort blir for dyrt å måtte ut med 1000 amerikanske dollar for en kort turné der betalingen er marginal. Kravene til dokumentasjon er også strenge, men i følge Covey er det ikke vanskelig for aktive artister å dokumentere at de er “viktige nok” til å slippe inn.

— Hovedpoenget er at alle spørsmålene som stilles må besvares ordentlig. Vi har fått godkjent søknader for veldig unge punkere fra Slovakia som ikke har gitt ut plate ennå. Dokumentasjonskravene er ikke vanskelige å oppfylle bare man svarer på alle spørsmålene.

Raskere behandling
Den gode nyheten er i følge Covey at selve behandlingstiden er på full fart ned. Myndighetene har sagt at den skal helt ned i 14 dager.

— Der er vi ikke ennå, men behandlingen går mye raskere, sier han, og forklarer denne forbedringen, og arbeidet som pågår med å skolere saksbehandlerne, med den sittende, amerikanske regjeringens vennlige innstilling til kunst og kultur.

— Vi ser en stor kontrast til forrige regjering, sier han.

— Flere musikere sier at artistvisum er uaktuelt for turneer som avtales på kort varsel. Betyr dette at jeg kan si ja i dag til å delta på en turné som starter om to uker og likevel kunne reise med papirene i orden?

— Det greier vi ikke ennå, men seks uker bør fungere, sier Covey, som forteller at hans firma Tamizdat søker visum til USA på vegne av ca 2500 artister hvert år.

Den norske impro-gitaristen Kim Myhr fortalte siste uke i Ballade om hvordan han søkte visum via Tamizdat tidligere i år.

Personavhengig
Hva så med personen bak skranken? Historiene om store variasjoner i hvordan hver enkelt saksbehandler vurderer søknadene kan bringe tankene hen på Lotto?

— Ja, dessverre er prosessen personavhengig. Dette er et viktig problem som har blitt verre. Grunnen til at det har blitt verre er etter min mening at myndighetene prøver å systematisere selve vurderingen av søknadene. Vi er midt i en prosess der de som skal gjøre vurderingene gjennomgår trening i hvordan reglene skal forvaltes. Det har i seg selv utløst mye usikkerhet og variasjon. Nå leses søknader veldig forskjellig. Jeg mener at retningen er god og at resultatet til slutt vil gjøre prosessen bedre, men akkurat nå er det mye usikkerhet, sier Covey.

Hardt uten støtteapparat
Han tror dessuten at mange av de som får store problemer med visum ikke forstår situasjonen godt nok eller ikke tar den alvorlig nok før det er for sent.

— Vi har et byråkratisk system som stort sett virker. Men det passer dårlig til hvordan veldig mange musikere jobber. Jeg har selv turnert og dessuten vært manager i mange år. Visumkravet krever en viss grad av organisering og profesjonalitet. Utsettelser til siste minutt og en generelt uorganisert tilnærming fungerer dårlig i dette landskapet. Dette er særlig vanskelig for artister som ikke ikke har noe støtteapparat rundt seg. Sikkerhetsdepartementets visa-regler og -praksis kompromisser ikke.

Musikerne Ballade har vært i kontakt med om dette er stort sett enmannsbedrifter innen jazz og ligndende sjangre. Ingen av dem forteller om overskudd etter turnering i USA. Ofte spiller de for døra. Et av spørsmålene de stiller seg er hvorfor det da skal være så strenge visum-regler. Coveys forklaring er at reglene har vokst frem over lang tid, og at de handler om arbeid og immigrasjon og ikke om kulturutveksling, selv om de i høyeste grad hemmer kulturutvekslingen mellom USA og resten av verden. Han viser til Canada, som “ikke bryr seg når det er så små penger involvert”.

— Ingen liberalisering på gang
Bill Shoemaker er en annen amerikaner som kjenner visum-utfordringene godt. Han er aktiv musikkblogger, og har dessuten hjulpet musikere med visumsøknader. Han tror den sittende regjeringen kan effektivisere systemet, men avviser mulighetene for grunnleggende lettelser i det gjeldende systemet.

— Den regjeringen som velger å liberalisere immigrasjonsreglene må betale en pris, rent politisk. Det gjelder ikke minst en demokratisk regjering. Barack Obama kan gjøre mekanikken mer brukervennlig og mer effektiv, men kommer definitivt ikke til å endre selve reglene, sier han.

Tidligere i år skrev Shoemaker denne artikkelen, hvor han blant annet beskriver effekten av at “Big Brother´s got Google”.

Publisert:

Del: