Arkiv

søk


For å utforske arkivet, velg årstall, nøkkelord, skribent eller kategori. (15548 artikkel)

Alle innlegg av Magnus Andersson

Problematisk feiring

Kringkastingsorkesterets markering av Komponistforeningens jubileum tar ikke foreningen på alvor. Det er leit at NRK ikke bruker anledningen til å lage et solid stykke formidlingsarbeid om Norsk komponistforenings viktige arbeid, skriver Magnus Andersson.

Irritasjon

INNLEGG: I sin blogg irriterer Morgenbladets musikkritiker Magnus Andersson seg over Kristian Meisingsets kronikk i Aftenposten. Han mener det er merkelig at Meisingset kan forkaste en hel kunstform som han åpenlyst ikke har særlig kjennskap til, og spør om vi ville tatt Meisingset alvorlig hvis det var samtidspoesien han kritiserte på et like tynt grunnlag. Ballade trykker her en lett bearbeidet versjon av Anderssons opprinnelige bloggpost på hanslick.com.

Andersson svarer Haugland og Bernhardt: – Hvem er konservativ?

Etter Magnus Anderssons kritikk av Lars Petter Hagens ”Tveitt-fragmenter” valgte Emil Bernhardt å kritisere Andersson for de ”gamle og ufruktbare forestillinger”, som lå til grunn for hans kritikk. Glenn Erik Haugland tok til motmæle og hevdet at det heller var Hagens prosjekt som var konservativt, og at Andersson heller var ”uoppmerksom”. I dette tilsvaret prøver Andersson å nyansere hva han mente med sin kritikk, og fremfor alt klarlegge de estetisk/filosofiske premissene som lå bak hans uttalelser.

Ultimas yngste komponister

Sist fredag var Parkteatret usedvanlig fullt, da Ny Musikks Komponistgruppe skulle presentere sine medlemmers skapninger. Medlemmene er unge og i etableringsfasen, noe konserten var preget av, på godt og vondt. Konsertens høydepunkt var Evan Gardners ”No Thanks”. Ellers spente programmet fra japansk/norsk/amerikansk haiku og underholdningsmusikk til en ”Duett for klarinett og ballett” av Bjørn Thomas Brustad Melhus. Konserten ble innledet med Petter S. Kragstads ”The Hits”. I verket spilte den akustiske trioen, bestående av klarinett, sang og cello, opp mot ett elektroakustisk lydspor. Verket baserte seg visstnok på utvalg fra låter fra ”Sound of Music”, men det hele var så pass filtrert at det bar mer preg av Kragstads ståsted enn 60-tallet, skriver Ultima-anmelder Magnus Andersson.

Opera, ikke krig!

Det sies at etter krig, er opera det dyreste man kan drive med. Norske forsøk i genren er sjeldne, og de få som kommer er verd å vie oppmerksomhet. Fredag 13. oktober var det Kyrre Sassebo Haaland som gjorde sitt første forsøk på å skrive musikkdramatikk gjennom den enkeltstående scenen ”Hedda”. Dramaturgisk er verket meget tradisjonelt – ifølge Ballades anmelder ble det nok litt for tradisjonelt. – Haaland har ikke samme integritet som han ble hørt med tidligere på Ultima, skriver Magnus Andersson.

Ugelviks aften

Ultima er sentrert rundt Oslo og de institusjoner hovedstaden har å by på. Men ved siden av de altfor få utenlandske gjestespillene er det også noen utenbys ensembler som besøker festivalen. Bodø Sinfonietta under ledelse av Jonathan Stockhammer er en av disse, og de skårer godt i fremførelsene av Max F. (pseudonym for Lars Petter Hagen) sitt ”Passage – Silence and Light Triptych” og Asbjørn Schaatuns ”Musical Grafitti”. Likevel var verken ensemble dirigent eller komponister som sto i sentrum denne aftenen. Nei, det var pianisten Ellen Ugelvik som gjorde en mastodontisk innsats med et partitur som kan skremme den mest storkjeftede musikkhøgskolestudent til å bytte karrierevei.

Thommessens revansj

– Fremførelsen av Olav Anton Thommessens helaftensopera ”Hermafroditten” var ypperlig på alle plan. Ensemble, sangere og dirigent leverte, men ikke minst hadde de et av norsk musikkhistories mest interessante musikalske materialer å arbeide med. ”Hermafroditten” handler om kampen om å finne sin seksuelle identitet, om mannlig og kvinnelig, men i forlengelsen handler det nok om hva identitet overhodet er. Thommessen tar i bruk noen ganske tradisjonelle virkemidler for sin fortelling, noe som kan slå begge veier, skriver Magnus Andersson i denne anmeldelsen, som også tar opp fremføringen av Mauricio Kagels ”Staatstheater” på Kunsthøgskolen i Oslo.

– Ultima er ikke innadvendt nok!

Kulturredaktør i Ny Tid, Øyvind Holen, påsto sist fredag at Ultimafestivalen har ”malt seg inn i et hjørne”, at festivalens nedslagsfelt er for smalt, og at ”festivalen sulle[r] rundt i sin egen finkulturelle grøt”. På grunn av det han oppfatter som dårlig kommunikasjon, mener Holen at det bør settes spørsmålstegn ved Ultimas status som knutepunktinstitusjon. I dag får Holen svar av Ballades Ultima-kommentator Magnus Andersson: – Jeg er enig i at Ultimas status må problematiseres, men er ellers uenig i Holens måte å argumentere på, skriver Andersson. Han reagerer spesielt på Holens bruk av ordet “finkultur”, som han mener Holen lader negativt. – Mitt poeng i forhold til Ultima, er heller at festivalen ikke er høykulturell nok, Ultima er i ferd å miste sin aktualitet. Programmet holder på å bli utvannet, skriver Andersson.

En slags overraskelse

Etter å ha hørt Eivind Buenes “Possible Cities”, og for den delen på forhånd også, hadde Andersson overhodet ikke lyst til å skrive om verket. I denne anmeldelsen prøver han alle slags unnskyldninger til å skrive om hva som helst annet enn Buenes verk. Han stiller langt flere spørsmål enn han besvarer, og hele anmeldelsen bærer preg av å være helt ullen. Nå ble denne ingressen hva artikkelen ikke er, nemlig et klart standpunkt. Andersson liker Buenes verk. Andersson liker ikke Buenes verk. Andersson har ikke tatt stilling.

De unges kompetanse

Pianisten Joachim Kjelsaas Kwetzinskys program var glimrende sammensatt. Han sidestilte noen samtidsverk med eldre musikk, og på så måte problematiserte og belyste han de nye verkenes mening og plass i vår samtids musikkhistorie. Programmet spente fra J.S. Bach og Anton Reicha til vår tids Thommessen, Hegdal, islandske Kristinsson og Haaland. Den sistnevnte, Kyrre Sassebo Haaland, er en komponist å holde øyne på i fremtiden. Forresten, hvorfor ikke gjøre det neste fredag når Kringkastningsorkesteret urfremfører hans “Hedda”?

Christian Wallumrød – genrenes miksmaster

– Hvorvidt Christian Wallumrød er jazzmusiker, samtidskomponist eller noe helt annet er et åpent spørsmål. Han velger og vraker fra hele musikkhistorien for å skape sitt aldeles egne wallumrødske sound. Etter konserten tirsdag 3. oktober på Parkteatret, stiller Ballades anmelder imidlertid spørsmål om hva stilblandingen skal tjene til, og om en Ultimakonsert virkelig var rett forum å spille i for Christian Wallumrød Ensemble: – Wallumrøds statiske musikk ville passet bedre i en annen kontekst, hvor ensemblet kunne spille kortere sett, og publikum kunne menge seg med hverandre mellom settene, skriver Magnus Andersson i denne anmeldelsen.

Norsk orkesterhelg i Ultima

Oslofilharmonien og Det Norske Kammerorkester ga begge bidrag til Ultimas første helg. Den førstnevntes konsert gikk i rødt, hvitt og blått, fremfor alt gjennom en urfremførelse av Ragnhild Berstads ”Quaero – tilblivelse” og Olav Anton Thommessens prisvinnende ”Gjennom Prisme”fra ”Et Glassperlespill”, men også gjennom Pierre Boulez’ ”Rituell”. Anmelderen setter spørsmålstegn ved aktualiteten ved Thommessens verk i dag, 23 år etter at det ble ferdig. Kammerorkesteret spilte kun en norsk komponist, og det var Lars Petter Hagen. Hans skjøre ”Tveitt-fragmenter” blir betegnet som et godt klanglig rom å være i, men hvor viktig er det egentlig for lytteren å vite at stykkene er skjøre?

– En kompromissløs dirigent

Musikk-kritikerprisen 2005/06 går til Rolf Gupta. Ballade gjengir her Kritikerlagets tale til prisvinneren. Her heter det blant annet: – Det var en skjellsettende opplevelse å høre finalen på Sjostakovitsj’ første symfoni, som Gupta og KORK spilte noen måneder tidligere. Intensiteten var smertelig høy, drivet infernalsk og det ga et uttrykk av en energi som jeg ikke trodde orkesteret kunne prestere.