Khalid Salimi på sitt kontor på Melahuset. (Foto: Siri Narverud Moen)

Khalid Salimi: Gir Midtøsten større plass – og slutter som sjef for Melafestivalen

– Der ute, på gata, i kiosken på hjørnet, spilles det de bryr seg om. Melafestivalen vil fortsette å speile Norge slik det er. Men Khalid Salimi takker for seg som sjef.

Kalender

– Mela sto i et veikryss, ikke bare i påvirkninga fra pandemien og krisen, men også mellom det som var planlagt av Mela og nødvendigheten av nye musikalske impulser. Det sier Khalid Salimi fra sofaen på Melahuset innen årets festival går i gang. Det er jubileum, et sånt som har blitt satt på hold i pandemiårene.

Melafestivalen har hatt et eget hus med helårsscene og forsamlingsrom de siste åra, og har invitert meg for å intervjue direktøren. Nå skal Salimi endelig feire 20 år for Melafestivalen. Med klart antirasistisk ståsted også før folkefesten ble til; på forhånd minner de meg på mye av det Salimi har gjort og stått for siden han kom til Norge i 1976: Noveller. Antologier og meningsjournalistikk. Immigranten-redaksjonen, både tekst og radio. 17. mai for alle. Et mål om å vri det som noen oppfatter som det fremmede til noe en jeg har møtt hører på. Og, for første gang i 2001, og fortsatt: stor gratisfestival for titusener. Fredag, lørdag, søndag denne uka finner det sted på blant annet Rådhusplassen i Oslo.

Bilal Saeed spiller på Rådhusplassen lørdag 13. august. (Foto: Saad Butt)

Mohammed Assaf og Bilal Saeed er eksempler på artistnavn på årets flyer – den ligger foran oss på bordet – som skal tekkes forskjellige målgrupper. Salimi trekker også fram Arooj Aftab. Han mente det var nødvendig med flere arabiske og midtøstenske navn, samtidig som de setter store folkelige stjerner på scenen. Saeed er million-stjerne gjennom flere år fra Pakistan. Assaf er tidligere palestinsk vinner av Arab Idol, ekvivalenten til American Idol, eller vårt hjemlige Idol. Aftab tar med seg sufi-tradisjonen hjemmefra Pakistan til produsentkarrieren sin i New York. Alle tre kan søkes opp på Youtube, Assaf profilerer hjemlandet Palestina sterkt i flere videoer sine, Saeed har hits i rådende innpakning fra de fleste åra det siste tiåret – og Aftab kan du se en videokonsert med (produsert av NPR) under.

Horisonter av håp opp i flammer – rytmer og melodi vandrer inn
– Årets Mela ser bakover og framover samtidig. Manu Chao, Angelique Kidjo, de står for det vi alltid har stått for – men så kommer de friske stemmene som Assaf og Saeed og Aftab. De appellerer på tvers av generasjoner. Legg til somalisk-nordisk og flere uttrykk som krysser grenser, har du typisk melakomponering, som han kaller det. Salimi protesterer mot å bruke ordet booking i festivalen han har ledet i over 20 år:
– Nei, nei, vi booker ikke. Vi komponerer en helhetlig profil!

Mohammed Assaf. (Foto: Assad El Said)

– Hvordan holder dere dere oppdatert, eller i tune med hva dere bør programmere med?
– Vi hører på det han eller hun på hjørnet på Seven Eleven hører på! Publikum er slik at ett navn svarer på vår opprinnelige profil, i stor grad norsk-pakistansk-indisk publikum, ett annet svarer til større og stadig viktigere grupper i Oslo, som har vokst med at USA har fucked up fremtidsutsikter i Midtøsten, i jakt på olje og ressurser. Da får du migrasjon. Fordi horisonter av håp har gått opp i flammer. Midtøsten og Nord-Afrika har preget hele verdens levesett i så stor grad de siste åra. Dette har vi vært så opptatt av, og gir plass til det nye publikumet som har kommet, beskriver han heftig.

– Alle på Mela-laget lever i kunsten og musikkens verden. 
Og dessuten: vi har en helhetlig tilnærming, vi er ikke bare en musikkfestival.
 Boklanseringer og andre arrangement på avleggeren Melahuset dekker også publikums ønsker og behov, mener han.

Che på veggen, en verden i bøker. Med årets Melafestival gir Khalid Salimi seg som direktør, men fortsetter som noe under Melaparaplyen. (Foto: Siri Narverud Moen)

Mela måtte være gratis. Det slo han fast i 2001, for å tiltrekke oslofamilier uten god råd. Det slår han fortsatt fast.
– Vi får ofte spørsmål, i perioder fra myndigheter, fra det etablerte institusjons- og kultur-Norge, eller styremedlemmer, om å selge billetter. Men jeg veit at selve festivalen må fortsatt være gratis.
– Hvordan veit du at dét fortsatt er et behov?

– Jeg går og sjekker folks påstander. Fortsatt er svaret deres delvis at det trengs. Kanskje begynner det å komme noe betalingsvilje, og vi har systemet for å kunne ha billettarrangementer på Melahuset. Ennå ikke på Rådhusplassen.

– De som fant Mela som deres favoritt, det er publikum som mange andre institusjoner har gitt blaffen i. De laget aldri noe repertoar som appellerte til dette publikumet. De som kommer til Mela nå er groomet, opplært, de vet nå hva de kommer til å få. Vi serverer dem en helhet, ett og ett navn er mindre viktig. De er også signaler til publikum om «hør nå, her er noe til deg også».

For et av målene er å få til en overlapping. Dem som kom for et asiatisk navn blir for å blandes med dem som kommer for et afrikansk (eller en heilnorsk soulsanger, som Jarle Bernhoft).


– Hvordan ser du på denne møteplass-tanken i resten av Norge nå? Du har sysla med det å trekke inn forskjellige grupper på samme plassen siden du kom hit.
– Kultur-Norge har egentlig nærmet seg mine tanker opp igjennom årene, må jeg si. Institusjonene ikke så mye, ennå, Operaen har ikke gjort det – men det skjer. Se på Det norske teatret, som prøver å gjøre ting annerledes, og det funker. Så det kommer. Men ute på gata: det er jo gata som bestemmer. Vi gjør ikke det, men så lenge vi har ørene ute på gata, og det har vi ennå, så er det greit.
– Hvor lenge skal du holde på, da?
– Arbeidet med Mela dreier seg ikke bare om jobb, men noe vi brenner for å gjøre – for saken. Mela er et arbeidskollektiv, og snart er det aktuelt at jeg tar andre arbeidsoppgaver i Melahuset. Kanskje blir det noe … jeg veit ikke, du veit at jeg egentlig skreiv noveller før jeg kom hit? Det hender folk spør meg, hjemmefra, der jeg skreiv noveller som tenåring, om ikke de skal gis ut snart. Vi får se. Jeg er en historieforteller, uansett.

 

Mela Festival har en hovedscene på Rådhusplassen, men også flere sidetilbud, som Mela Fantasi med aktiviteter som blant annet retter seg mot barn. Mela Klassisk finner sted på Nobels fredssenter der du i hovedsak får musikk i den nordlige tradisjonen av sørasiatisk musikk, hvor rag (melodi) og tal (rytme) står sentralt. Klubb Mela finner sted på flere klubber i Oslo sentrum / på Melahuset og rundt det (Calmeyers gate). Melaklubb stiller spørsmål som hvordan høres krysningen mellom basstung dub-og klassisk sitar-raga ut, og plasserer musikere på en skala mellom gnawa og Blade Runner. Fusjonsk, med andre ord.
Alle konserter, også klubb-events er gratis.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.