August Albertsen (Foto: Privat)

August Albertsen til minne

Med dette har norsk klassisk musikkliv mistet en av sine mest markante personligheter, skriver pianist Håvard Gimse i dette minneordet over August Albertsen.

Kalender

August Ludvig Albertsen ble født 27. juni 1940 i Trondheim, og døde i Oslo 1. desember 2018. Med dette har norsk klassisk musikkliv mistet en av sine mest markante personligheter.

Hans farfar, arkitekt August Albertsen, var verksmester ved Nidaros Domkirkes restaureringsarbeider, mens hans far Rolf Jørgen var kirkeverge samme sted, i tillegg til å spille cello i Trondheim Symfoniorkester. Komponisten Per Hjort Albertsen var Augusts onkel.

Med Domkirken som sitt annet hjem, vokste August opp som en gutt med et helt usedvanlig vitebegjær. Gjennom gutteårene spilte han cello og sang i Nidarosdomens Guttekor, og nyttårsnatten ble gjerne tilbragt i nasjonalhelligdommens mektige lokaler for å prøve strykekvartett sammen med tre kamerater.

Etter eksamen ved Trondheim Katedralskole studerte August humaniora ved Universitetet i Oslo, og ulike statsstipendier førte ham også til studieopphold i Frankrike og USA.

Den sterke musikkinteressen samt hans personlige gründertalent førte imidlertid August vekk fra tradisjonelle arbeidsplasser innen sine fag.

Han var involvert i de første initiativene rundt etableringen av Det Norske Kammerorkester, en enestående suksess som raskt førte ham inn i sentrum av norsk musikkliv.

Fremstående konsertarrangører, agenter, kritikere og musikere både her hjemme og ute fikk tillit til August, som gjennom sin brede kunnskap og sitt store engasjement både fikk internasjonale toppnavn hit, og hjalp en rekke norske artister inn i bransjen og ut i verden.

I denne perioden begynte også hans voldsomme innsats for konsertvirksomhet innen kammermusikk her hjemme. August var initiativtaker til en rekke konsertserier, og publikum kunne ikke bare glede seg over flotte musikalske fremføringer, men også over Augusts innsiktsfulle, engasjerte og ofte vittige verbale introduksjoner, både muntlig og skriftlig.

Som verdensmann og bygdegutt kunne han brenne like mye for Ola Setroms «Mot Blåsnøhøgdom» som for Marcel Prousts På sporet av den tapte tid, men kanskje aller helst for musikk som var skapt rundt slike verk.

Henvisningene til andre kunstarter haglet når han fortalte. Bisetninger kunne bli hovedsetninger, tidsskjemaer sprakk så det sang, og publikum elsket det. Om det var tilhørere tilstede som ikke behersket morsmålet, slo han uten problemer om til flere andre språk, gjerne med usedvanlig korrekt aksent.

Augusts lovende talent som cellist måtte vike for hans altoppslukende interesse for historiene som lå bak musikken. Han var usedvanlig generøs, og hans agenda var alltid kunsten og faget, fremfor æren og berømmelsen.

August var også sentral i programarbeidet i Risør Kammermusikkfests tidlige år. Fra 1997 fikk vi den store glede av å få ham til Kunstnerisk Råd i Oslo Kammermusikkfestival – et verv han hadde helt til sin død.

Det kunne være intense diskusjoner i Programrådet i Oslo Kammermusikkfestival, men August ga seg ikke. Noen av ideene hans kunne møte motbør på grunn av lavt salgspotensial.

«Det MÅ da være noen som er interessert i dette?» utbrøt han da en fransk barokkomponist vi knapt hadde hørt om absolutt burde oppføres i Oslo. Komponisten hadde nemlig en høy stjerne hos kongen før Solkongen, og relevansen til vårt eget musikkliv var dessuten klokkeklar siden vedkommendes hofforkester hadde en gambist med forbindelser til Stockholm. Konsert ble det, og publikum kom!

Augusts naturlige sjenanse gjorde at han ofte, tross sine eksepsjonelle kunnskaper, førte denne type diskusjoner med blikket rettet nedover. Noen få ganger kunne han likevel plutselig åpne øynene og vise sitt sylskarpe blikk, som for på denne ubevisste måten å fortelle oss hvem vi faktisk hadde foran oss.

For oss var han en unik inspirasjon, og han er uerstattelig som venn og kollega. Under festivalens konserter kunne man ofte observere August bakerst i konsertsalen, gjerne i bevegelse frem og tilbake bak siste rad. Fremmed for rampelyset, men alltid første mann bak scenen til musikerne etterpå, for å takke for en stor opplevelse.

Nå er det vi som skal takke. August vil være dypt savnet av oss som har hatt den lykke å få oppleve et ekte åndsmenneske i full utfoldelse.

Takk!

Håvard Gimse

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.