Ballade har møtt Arvid Esperø for en samtale om hva som skjer med det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock i Trondheim. Prosjektlederen avviser den såkalte ”ordkrigen” med Oslo: – Krigen er avlyst, erklærer Esperø. Han er optimist i forhold til fremdriften i arbeidet, men innrømmer at de største utfordringene for rockmuseet er tilknyttet rettighetsproblematikk. Esperø er levende opptatt av den virtuelle delen av senteret, men prislappen vil han ikke avsløre.

Arvid Esperø (NRK)

Av Bjørn Hammershaug

Esperø, Kan du fortelle litt om hva skjer i arbeidet med rockmuseet i disse dager?

— Vi er nå midt inne i en anbudskonkurranse om de fremtidige leiekontraktene for opplevelsessenteret. Denne skal være ferdig den 10. august, fire uker etterpå skal leiekontrakt være underskrevet. Vi har flere tilbydere, og departementet ønsker også en slik konkurranse for å få til en så gunstig leieavtale som mulig. Dessuten holder vi på med planleggingen av innholdssiden av museet.

Kan du utdype noe mer konkret om nettopp selve innholdsdelen?

— Vi kjører nå 14 delprosjekter samtidig, noen på frivillig basis, andre med egne prosjektledere. Av disse underprosjektene kan jeg nevne:
* Prosjekt for innhold, der både entusiaster og fagfolk tar seg av den rockhistoriske biten.
* Prosjekt for teknologi i samarbeid med NTNU og andre teknologimiljøer.

— Dessuten har vi en gruppe som jobber med hvordan å knytte hele prosjektet opp mot universitet og høyskoler og hva de forventer seg av senteret. Det skal opprettes to forskerstillinger hos oss, samt at det skal være rom til 4-5 uavhengige forskere til enhver tid. Vi har også et juridisk underprosjekt som blant annet jobber med rettighetsproblematikken. Disse forprosjektene skal være avsluttet primo august.

Under din tiltredelse i 2006 uttalte kulturminister Giske at konseptet for opplevelsessenteret i Trondheim skal være ferdigstilt innen august 2007. Hvordan ligger dere an i forhold til denne planen?

— Vi ligger cirka fire måneder foran skjema – takket være steinhard jobbing. Jeg er handlingsorientert, og så ingen vits i å bruke hele det første året på å utrede. Allerede 25 dager etter min tiltredelse ble Statsbygg engasjert som konsulenter for byggeprosjektet. Min prosektlederfilosofi er at alle som utreder for prosjektet skal levere operative forslag, som kan settes ut i livet samme dag som de blir levert.

Hva er egentlig kostnadsrammene for det såkalte rockmuseet? Jeg tenker da også på den virtuelle delen som dere har kommet godt i gang med å utarbeide.

— Jeg liker ikke å snakke om penger i denne fasen. De som konkurrerer om leiekontrakten, skulle nok gjerne ha hatt innsyn i våre budsjettplaner.

— Det er riktig som du sier at vi har kommet godt i gang med den virtuelle delen. Jeg har lenge vært fascinert av uviklingen i spillteknologien, og har lenge tenkt på hvordan denne teknologien kunne brukes i en kulturell sammenheng. For et år siden var det en debatt i media om hvorfor museer er så kjedelige, og vi ønsket å løfte formidlingen på et nytt nivå. Jeg har kjent til den canadiske kunstneren Stacey Spiegel i 10 år. Han har nettopp er fokusert på hvordan 3D- og spillteknologi kan brukes i en kulturell sammenheng. Han har en kompetanse som er unik, og sammen med ham har vi laget et innholdsprosjekt som inneholder det som alle har snakket om, men som ingen har gjort noe med. Han tente på prosjektet, og kom til oss med hele teknologien. Det er ikke bare kostnadsbesparende å bruke en slik ressurs, men det er også meget effektivt. Hans arbeid vil f. eks kunne knyttes opp til NTNU og musikerutdanningen der.

— Vår megaidé er å binde sammen fortid, nåtid og fremtid. Gjennom å bruke ”open sources”, kan alle bidra til å utvikle nettløsninger sammen. Det er ikke snakk om en lukket dataverden, men et demokratisk prosjekt. I dette ligger det også en plan om samarbeid med den andre regionale sentrene i Norge.

Er det ikke en fare for at en slik kostbar nettløsning kan være utdatert i løpet av kort tid?

— Nei. Teknologien er bare en motor. Den skal kunne byttes ut uten at brukeren merker det. Vi har ikke fokus på teknologien, men på innholdet. Vi vil selvsagt også ha fysiske utstillingsgjenstander. Dette er en måte å komme inn i kilder, arkiver og opplevelser på. Husk at vi er først og fremst fortellere. Vår oppgave er å fortelle historier. Måten vi løser det på er bare hjelpemidler. Vårt mål er å bruke teknologiske løsninger som til enhver tid er tilgjengelig.

— Allerede til høsten håper vi å ha en enkel betaversjon ute på nett for å teste ut ideene våre, og få i gang en dialog med brukerne. Sommeren 2008 skal den virtuelle delen av sentret være ferdig. Vi jobber med den totale innholdsproduksjonen i senteret etter tre overordnede prinsipper: Begrepene er kjente og hentet fra nettspråket
* Community building, eller nettsamfunn. Samtidig som folk besøker museet virtuelt, kan også kommunisere med hverandre ved hjelp av 3D-animasjon og avatarer. Samtidig kan de legge igjen videoer, bilder og tekster som gjør at de treffer andre som har felles musikkinteresser.
* co-creation, eller medskaping. Vi vil forsøke å bygge opp nettsamfunn som kan utvikle seg fritt, laste opp materiale og bli et levende medium. Her kommer de regionale sentrene til å spille en stor rolle, noe som sørger for en toveis kommunikasjon med regionene.

— Et annet hovedgrep har vi kalt ”nedenifra og opp i stedet for ovenifra og ned”. Her vil vi bruke nettet til å invitere folk med på å utforme bygget, og å være med på å lage utstilingene i museet.

Hvordan går det med koordineringen av innsamlingsarbeidet og hvor langt har dere kommet i arbeidet med dette?

— Vi har kommet ganske langt, og vil lansere en nasjonal kampanje i august.

— Noe som er viktig å huske på i den sammenheng er at ingen eier donerte arkiver. De eies av det norske folk, og er en viktig del av vår felles hukommelse. Man forvalter arkiver. I norsk museumsverden er det en konsensus på at gjenstander skal være i nærheten av sitt opphavssted. Når man tar over forvaltningsansvaret er det viktigste at ting blir tatt vare på en forsvarlig og profesjonell måte. Det kan være hvor som helst. Museumslovgivningen skal sørge for at ting forvaltes etter norsk lov. Som sagt er ikke donerte arkiver noe man eier, men forvalter. Hvis andre institusjoner tar på seg et forvaltningsansvar er jeg bare glad til. For oss vil det viktigste bli at vi vet hvor ting er, at de er skikkelig oppbevar og at det blir gjort tilgjengelig for publikum.

— Dette er ingen konkurranse, arkivene eies av det norske folk. Det samme gjelder for oss som for alle andre. I tillegg kommer at Nasjonalbiblioteket (NB) har ved lov ansvar for all innsamling av lyd og bilde, og dermed et overordnet ansvar. De vil dermed naturlig nok ha et ord med i dette laget. NB er på mange måter alle rockmuseers mor, og vi må alle hente våre fullmakter derfra. NB sitter i vår styringsgruppe, og vi har et godt og omfattende samarbeid med dem.

Dere jobber også med å avklare rettigheter for bruk av lyd og bilde. Hvordan er fremgangen når det gjelder dette feltet?

— Dette er forferdelig komplisert arbeid. Vi kan ikke digitalisere en eneste låt eller bilde i en database uten at rettighetene er avklart. Det er mange rettighetsorganisasjoner vi skal i dialog med, og dette er en prioritert oppgave. Som nasjonalt senter tåler vi ingen slinger i valsen her. I bunn av det hele ligger det økonomiske spørsmål, som vi også må få på plass.

Du har uttalt skepsis til om det er plass til to nesten like store sentre for populærmusikk i Norge. Er Trondheim i en slags ”konkurransesituasjon” med Oslo og Schous kulturbryggeri?

— Nei, på ingen måte. Det ble skrevet i Dagbladet at ”ordkrigen er i gang”. La meg en gang for alle gjøre dette klart: Krigen er avlyst. Det blir ingen ordkrig. Jeg lærte en lekse med den artikkelen, og jeg tar ikke en slik dialog i pressen. Det var en del usannheter i den artikkelen, blant annet om at jeg ikke har tatt kontakt med Schous-prosjektet i Oslo. Jeg har hatt to møter med Oslos prosjektledelse i løpet av de siste månedene.

Svein Bjørge i Schous kulturbryggeri uttalte at han synes det var beklagelig at du ”vil diskutere problemer i media, i stedet for å ta en telefon til oss”. Hva er din kommentar til dette?

— Hvorfor prosjektledelsen i Oslo ikke hadde invitert Svein Bjørge med på våre møter vet jeg ikke.

Bjørge uttalte også at ”Oslo ikke vet hva Esperø planlegger i Trondheim”. Er det virkelig så dårlig kommunikasjon mellom de to sentrene?

— Overhodet ikke. Kommunikasjonen er slik den skal være. Jeg har hatt møte med alle de regionale sentrene, med unntak av Bergen som er sist ute. Jeg ser for øvrig frem til å besøke nettopp Bergen, som gjør en kjempejobb. Når det gjelder regionsbiten er det viktig å huske at alle er i forskjellige faser av planleggingen. Min oppgave er å legge til rette for et godt toveis samarbeid med de regionene som ønsker å være med.

Oslo arrangerte folkefest forrige helg, med politikere, musikere og masse publikum. Dere har hatt én presentasjon her i Oslo, og det var for en liten bransjekrets. Synes du at dere er flinke nok til å lansere prosjektet utad til folk?

— Det må nesten andre svare på. Jeg var selv tilstede i Oslo, og når det gjelder Trondheim; den festen kommer, det kan jeg love! Men først skal vi ha huset på plass. Når vi vet hvor vi skal være har vi et fokuspunkt. Før vi har et hus blir det mer en intern prosess, og jeg er ikke typen som vil selge skinnet før bjørnen er skutt. Men fest blir det. Vi kan nemlig det i Trøndelag også!

Du understreket i din tiltredelse at det var viktig å ikke havne i en konkurransesituasjon med allerede eksisterende scener, og tok til orde for åpenhet og dialog i prosessen. Hvordan jobber du i forhold til denne lovnaden i dag?

— Dette ligger til grunn for alle mine disposisjoner. Alle som spør får svar, det ligger en forpliktelse i mitt engasjement å være åpen. Men dette går også to veier; det merkes at Trondheim er 50 mil nord for Oslo. Det er svært få som tar kontakt med oss, eller som har vært på besøk. Men alle som ønsker det er hjertelig velkommen til å ta kontakt.

Hva tror du blir hovedforskjellene mellom Oslo og Trondheim? Vil de to sentrene få sammenfallende oppgaver som kan bidra til å gjøre begge ”dårligere”?

— Det er dette et samarbeid handler om, og det er en løype vi må gå opp. Det kan bli ytterst pinlig for alle involverte hvis vi ikke klarer en god arbeidsdeling på dette punktet. Dette skal vi klare og vi må løse det profesjonelt. Det forutsetter et godt og integrert samarbeid med Oslo, og det skal ikke stå på meg og mine folk. Igjen, dette prosjektet er ikke vår private eiendom, men en jobb vi gjør på vegne av det norske folk.

Hva mener du er de viktigste hovedutfordringene for rockmuseet nå i tiden fremover mot åpningen?

— Det er arbeidet med rettighetene, som kan begrense tilgangen på mye materiale. Det å få materialet opp og få vist det til publikum er forferdelig viktig, så vi må løse dette i samarbeid med rettighetsorganisasjonene – og bransjen. Det tror jeg er vår største utfordring.

— Sammen med cirka 10 000 andre store og små utfordringer, avslutter Arvid Esperø til Ballade.

Publisert:

Del: