Bjørn Eidsvåg, Nils Petter Molvær, Jo Nesbø og Anne Grete Preus skrev onsdag 15. november et større innlegg i Dagbladet, der de oppfordret sine artistkolleger om å støtte opp rundt GramArt foran det forestående møtet i GRAMO. De fire musikerne uttrykte også sin skepsis overfor det nystartede Norsk Artistforbund, som de mente kan frangmentarisere norske artisters innflytelse ytterligere. Du kan nå lese dette innlegget her i Ballade.

De fleste leddene i verdikjeden som skaper norsk musikk, har skjønt at det lønner seg å opptre samlet. Derfor har de viktigste plateselskapene samlet seg i IFPI og FONO, de viktigste plateforhandlerne i kjeder, og impressarioene i DENIF. I disse interesseorganisasjonene er musikksjangere og geografisk tilknytning ikke-eksisterende, på samme måte som man i LO ikke skiller mellom møbelsnekkere på Sunnmøre og elektromontører i Oslo. Ikke fordi møbelsnekkere og elektroingeniører, sunnmøringer og østlendinger på alle områder har sammenfallende interesser. Men fordi ulempene ved å behandles likt mer enn enn oppveies av fordelene ved å opptre samlet.

Uenigheter i LO løses internt fortrinnsvis på demokratisk vis, og ikke ved at møbelsnekkerne fra Sunnmøre danner sitt eget mini-LO.

Så ikke blant musikere og plateartister. Riktignok har noen grupper musikere vært flinkere enn andre, og litt sjablongmessig kan man si at man har hatt den stedfaste symfonimusikeren i byen i den ene enden av skalaen og den alltid turnerende trubaduren i fergekø i den andre enden. Trubaduren har, muligens med rette, følt at en organisasjon ledet og dominert av organisasjonstrente symfonikere neppe vil ivareta hans interesser, på samme måte som symfonikeren ikke kan se hvorfor de fordeler de har oppnådd ved hardt organisasjonsarbeid skal komme gratispassasjerer til gode. Bak gimmicker med T-skjortepåskrifter som ”I Hate Jazz” eller ”I Hate Trønderrock” ligger faktisk fortsatt musikalske klassemotsetninger og ulmer. Resultatet er blitt et fragmentarisk oprganisasjonsbilde med et utall mer eller mindre seriøse musikerorganisasjoner som har som formål å fremme sine sjangermedlemmers eller initiativtagernes personlige interesser. På den måten har plateselskapene og impresarioene fått spilt alle kort opp i hendene.

Det sto nylig en artikkel i VG som påpekte at norske forfattere har langt bedre kår og kontraktsbetingelser enn plateartistene. En viktig grunn til det er at norske forfattere på tvers av ulike litterære sjangre har greid å samle seg i én interesseorganisasjon. Det har gjort dem til en part med forhandlingsstyrke når ”kaka” skal deles mellom forlag, bokhandlere og forfattere, men har også gjort at forfattere har kunnet opptre med samlet front mot myndighetene for å gjøre ”kaka” større for alle. Slik har man blant annet oppnådd en innkjøpsordning som sikrer at det mulig å gi rom for mangfold i litteraturen i Norge. En like omfattende ordning har norsk musikkliv lenge ønsket for også norske plater uten å oppnå dette.

I sommer greide endelig GramArt, plateartistenes interesseorganisasjon, å engasjere store deler av norsk musikkliv, selv om det var negative skandaleoppslag i avisene som måtte til. For første gang tok musikerne selv tak i sin egen organisasjon, møtte opp på generalforsamling, og valgte et styre med bred representasjon fra flere musikksjangre. Dette ga håp om at plateartister endelig kunne samles i én organisasjon som kunne bli en slagkraftig forhandlingspart mot plateselskaper og bevilgende myndigheter.

Denne uken har GRAMO, som samler inn og fordeler inntekter fra radio- og TV-spilling, inkalt til ekstraordinær generalforsamling for å velge inn nye styremedlemmer som representerer det nåværende GramArt. Det synes imidlertid dessverre ikke som om striden fra i vår helt har lagt seg. Noen er fremdeles frustrerte over situasjonen i GramArt, og har av ulike grunner manglende tillit til det nyvalgte styret. Med fungerende nestleder fra det forrige GramArt-styret i spissen har noen artister etablert Norsk Artistforbund. Vi er redde for at dette skal fragmentarisere norske artisters innflytelse ytterligere, og bli en konkonkurrende forening til GramArt.

Vårt håp er at GramArt får valgt inn sine kandidater til GRAMO-styret, vi mener at det vil styrke landets ”platearbeidere”. La oss være uenige og slåss for våre ulike interesser, men la oss gjøre det i en forening.

Anne Grete Preus, Bjørn Eidsvåg, Jo Nesbø, Nils Petter Molvær

Innlegget sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 15. november 2000, og er her bragt videre med velvillig tillatelse fra Anne Grete Preus og Jo Nesbø.

Har du innspill i denne saken, send det til ballade@mic.no.

Publisert:

Del: