av:

Publisert:

Del:

Arne Nordheim lærte oss at det var mulig å være komponist i Norge! Han var alt annet enn selvutslettende norsk og beskjeden, der han med flagrende hår og en lettere engasjert og eksaltert sonor tenor-røst, inneklemt i NRKs sort-hvite tv-rute, en gang på tidlig 70-tall, for enhver pris skulle opp og innimellom orgelpiper og legge store treblokker på orgeltangentene for å kunne lokke ut uhørte klanger av det ærverdige, men nå etterhvert stadig mer plagede, instrument. Dette var første gang jeg hørte en voksen mann med slips si med interesse og autoritet at man kunne komme INN i lyd, ja, faktisk oppleve den helt fra innsiden!! En skjellsettende opplevelse for et ungt menneske.

Arne Nordheim
© MIC/Lisbeth Risnes

“Det nordiske sinds univers” var et uttrykk din venn, den danske komponisten og kulturpersonligheten Per Nørgård myntet i en artikkel i 1956. Han forsøkte med dette å forklare nødvendigheten av å holde fast ved verdier i den nordiske kulturen som kan være med på å gjøre vår musikk egenartet; Ikke bare ved å forstå og kjenne vår kulturarv, men også ved å ta med i selve uttrykket vårt intime forhold til klima og omgivelser som er fylt av slående kontraster og dramatikk.

Det eruptive, kontrastfylte og nærheten til storslåtte landskap, som i følge Nørgård altså er forutsetninger for vårt nordiske “temperament”, er for meg blant de viktigste bestanddeler i din musikk, Arne. Du beskrev også ofte din musikk som inneholdende “katastrofen i idyllen og idyllen i katastrofen”, kanskje nettopp som et sinnbilde på vår omkringliggende og uberegnlige natur. (Dette er mesterlig illustrert i litteraturen av Knut Hamsun i scenen der en mann på vei til skafottet sitter humpende på en oksekjerre. Han kjenner at han sitter på en kvist i den harde benken på oksekjerra. Han flytter seg og tenker: «Nu kjennes alt så meget bedre.») Sagt på en annen måte: det lille i det store, det store i det lille.

Hvordan kan man så beskrive alt dette i musikk? Velkjent er din flittige brukte signatur bestående av et innledende voldsomt anslag i orkesteret, et tilsynelatende kaos, med en hale av lange utholdte tråder i det svakeste pianissimo over mange oktaver, høyt og lavt, som for oss tilhørere beskriver et imaginært nordisk landskap; strykerklangene som brer seg dramatisk og symmetrisk ut i orkesteret som om vi er vitne til en slags lydlig magma, naturens formasjoner i lydlig drakt; celloen med sin inderlige og asketiske solo spilt nesten bare på to toner som i “Doria”; bassklarinettens mælende og sonore klanglige dyp, som i par med piccolofløytens tørre, ru tone, liksom risser opp yttergrensene for den menneskelige stemme; korte, urbane utbrudd fra el-gitaren som i “Epitaffio”, korklangene som ligger som en overveldende etterklang, et “Nachruf”, et lydlig avtrykk som etter all vår menneskelig aktivitet og streben; eller akkordeonet som kjemper og pruster som et dyr i “Spur”. At dette er lydbilder som ikke bare er bestanddeler i det nordheimske klanglige univers men lybilder som også har rukket å bli en del av vårt eget indre musikalske og menneskelige landskap. Lydbilder som vi bærer med oss som verdifulle klanglige ikoner.

Du har altså i din musikk på mange måter klart å målbære alt dette i “det nordiske sinds univers”, gjennom hele din produksjon, fra gjennombruddsverket “Aftonland” i -57, gjennom de store orkesterverkene på 1960- og 70-tallet; mesterverkene “Epitaffio”, “Floating” og “Greening”, til de mer avklarede og lyriske verkene fra og med 1975, før du i moden alder tok tak i en annen side av vår natur og oss selv, gjennom verker som nesten kan virke monolittiske i sin rå uttrykkskraft.

——–

Noen år senere: Jeg husker et grønt platecover og jeg må få lov til å sladre: ekspeditøren i platebutikken kunne ikke helt skjønne hva jeg skulle med DEN platen! På forsiden dukket denne voksne mannen med flagrende hår og store tv-briller opp igjen. Dette var deg, Arne. En norsk komponist utgitt på et ordentlig plateselskap. Hva mer trenger et ungt menneske? Kunne denne mannen fra Larvik og Norge så kunne kanskje også vi andre.

——–

På vegne av alle dine venner og kolleger i Norsk Komponistforening takker jeg deg for alt hva du har gitt oss av musikk, men også fordi du har sørget for at det fortsatt går an være komponist i Norge og ha såkalte, sett på bakgrunn av den omkringliggende massekultur, avvikende meninger, som i beste fall gjennom nye generasjoner av komponister kan målbære en av dine sterkeste visjoner: nye uhørte klanger!


Asbjørn Schaathun er styreleder i Norsk Komponistforening.