Fortelling og flørt, lyd og latter, musikk og moral. Hva mer skal vi forlange, egentlig?

Aria og sansetyven. Bildet er fra annen forestilling. Foto: Lars Opstad / RIkskonsertene

Barn ler minst 300 ganger om dagen fikk jeg nettopp vite. Voksne bare 10-15. Opplysningen dukker opp i hodet mens barna foran meg hopper og løper som en del av fortellingen om ”Aria og sansetyven”. Åstedet er en barnehage i randen av Sarpsborg, klokka viser noe over 10. Steen-Vidar Larsen (vokal, gitar og fortelling) og Jakop Janssønn (vokal, sag, perkusjon og fortelling) er på turné.

Er barnehagebarn de strengeste eller de mest sjenerøse publikummerne? Antakelig begge deler, men Aria-duoen lokker fram mest av det siste. ”Sa han SMØR!?” roper en stemme når det tøyses om en ”smørtenor”. Under forestillingen kravler barna nærmere og nærmere kunstnerne. Her er det godt å være. Når en av de mer sårbare ungene blir litt skremt, er det både små og store venner som vil trøste. Alt tyder på en gullstund for gjengen i Baneveien.

Aria og sansetyven Foto: Margrete Kvalbein
Aria og sansetyven Foto: Margrete Kvalbein

Instrumenter og moral
Formelen er relativt enkel: Det ligger en fortelling i bunn, oppå ligger en ambisjon om å lære barna mer om sansene våre, formen er dialogisk, og musikk og rytme bærer det hele. Duoen er vel samkjørt etter en Buskerud-turné, og det later til at de koser seg på jobb. De spiller på lag med ungenes hang til å le lett og ofte.

Hva kommer ungene til å huske, tro? Saga, gjetter jeg på. Musikksaga som lagde musikken som liksom var Arias helt særegne stemme. Men at Aria trengte hjelp fra trollmannen Magikus for å stole på sin egen stemme, er jeg mindre sikker på om de vil huske noe av. Kanskje en eller to av de eldste barna som allerede har erfart at det er et slit å være kul nok? Magikus var bæreren av stykkets moral, og for meg også den som avslørte ”Aria og sansetyven”s svakeste punkt: Var det nødvendig å presse en ”vær-deg-selv”-moral inn i denne sjarmerende konsertforestillingen?

Når jeg gjerne ville gitt artistene en dramaturg, koreograf eller regissør til lett innstramming av plottet, er det ikke fordi forestillingen ikke fungerer som den er, men fordi den hadde stoff i seg til å heve seg mer over det artige og hyggelige.

Unger liker å følge en fortelling. Det er tilfredsstillende for de fleste å fort få vite hva det handler om, alt sammen. Det er verdt å spørre seg om barn kanskje lettere aksepterer at handlingen spriker i flere retninger når de først har blitt dratt med i én handlingstråd?

Antakelig er det først og fremst den voksne kritikeren som irriteres av at det var minst to fortellinger i spill på én gang. At vi raskt ble kjent med Aria og hennes Moria og Faria og bror Ari virket så betryggende, og det gikk an å navigere i landet Fantasia. Fortellingen ble likevel dobla opp og vel så det: Vi fikk en slags undervisningsreise der vi ble kjent med sansene i tillegg til fortellingen der Aria lot seg skremme av Sansetyven som var ute etter å forvandle henne til ei jente som er kul og populær – og litt mer som alle andre. Disse ulike intensjonene hang ikke aldeles godt sammen. Spørsmålet ”kunne de ikke nøyd seg med mindre?” lå som en ørliten kløe under min opplevelse.

Steen-Vidar Larsen og Jakop Janssønn Foto: Lars Opstad Rikskonsertene
Steen-Vidar Larsen og Jakop Janssønn Foto: Lars Opstad Rikskonsertene

Sanselighet og spennende instrumenter
Hovedinntrykket var likevel en sjenerøs vilje til kommunikasjon med en sjarmerende enkelhet i virkemidlene. De nokså rause mengdene med tekst og ord ble framført rytmisk og i godt driv. Humoren var enkel nok til å gå rett hjem hos ungene, og veltimet nok til å funke for alle. Når jeg gjerne ville gitt artistene en dramaturg, koreograf eller regissør til lett innstramming av plottet, er det ikke fordi forestillingen ikke fungerer som den er, men fordi den hadde stoff i seg til å heve seg mer over det artige og hyggelige.

Sansereisen var langt mer engasjerende enn det moralske plottet. Barna snuste seg igjennom vellukt og stank, de evnet å se og smake sammen med musikerne, og deltok villig i ”trommehinnedansen”. Spørsmålet er: Fikk de noe forhold til hovedpersonens sanselighet? Om Sansetyven (og FOR et navn på en skurk!) skulle true Aria på ordentlig, måtte vi nok fått sjansen til å bli enda bedre kjent med nettopp Aria og hvordan hun kunne forvandle sine sanseinntrykk til en helt særegen sang. Den mer gjenkjennelige fortellingen om jenta som trengte å stole på sin egen stemme, havnet i skyggen av utforskingen av sansene. Kanskje rett og slett fordi det å snuse, lytte og se er mer konkret og her-og-nå, sammenlignet med det å sette seg inn i en fantasikarakter.

Hvis vi fantaserer oss til en mulig ny kvalitetskontroll i den nye fellesfaglige Kulturtanken, og ”Aria…” ikke ville bestått scenetesten, tror jeg det ville vært et stort tap for barnehagene.

Det var stort sett Jakop Janssønn som gestaltet det som skulle bli gestaltet av roller – og det ved hjelp av helt enkle kostyme- og rekvisittskift. Han kunne vært en guttunge med en kiste fylt av ting og tang som var henta ned fra loftet: En kappe, ei bøtte, et hjemmelaga instrument. Det var klokt av artistene å legge seg på virkemidler som kunne vært barnas egne, og la være å late som at de skulle kunne lage noen komplett teaterillusjon. Det var lett å bli glad i Janssønn. Han kunne alltid gjenkjennes under parykk eller nye plagg, men om artistene hadde ambisjoner om å skape noen flere dirrende øyeblikk, kunne forestillingen tjent på et noe grundigere arbeid med de ulike karakterene.

Et mulig resultat av en slags opprydning mellom teatrale og musikalske virkemidler, kunne blitt en nedtoning av mange av teatergrepene, slik at alle de rytmiske, melodiske og instrumentale virkemidlene kunne få skinne mer – og mer direkte. Ungene var åpenbart interessert i instrumentene selv, og kunne sikkert fått mye ut av å studere dem nærmere, og som mer enn støttespillere til en fortelling.

Aria og sansetyven Foto Margrete Kvalbein

Hva er kvalitet for barn?
Det er tankevekkende for en som har sett en del skoleproduksjoner fra scenefagenes verden (og gjerne kvalitetsmerket fra Scenekunstbruket), å notere seg at musikere som arbeider med fortelling og teater kan innta barnehagene med en type virkemidler som neppe ville passert scenekunstkontrollen.

Det er naturlig at to musikere ikke behersker teateret i konserten like godt som ”ekte” skuespillere ville gjort, akkurat som tilfellet ville vært med skuespillere som lager musikk. Som mor er det likevel sannsynlig at jeg ville sendt barnet mitt til en Rikskonsertene-konsert for å få en god opplevelse av utøvende kunst framfor å prioritere en av de velsmidde produksjonene som godkjennes av Scenekunstbruket. Hvis vi fantaserer oss til en mulig ny kvalitetskontroll i den nye fellesfaglige Kulturtanken, og ”Aria…” ikke ville bestått scenetesten, tror jeg det ville vært et stort tap for barnehagene. Kunstnerne bak ”Aria og sansetyven” har kanskje ”leflet” med det teaterfaglige, men den fungerer. Barna fryder seg, blir lett skremt, får nærkontakt med musikken, lærer noe, blir bekreftet. Mine fantasier om en ”oppstrammet” scenekunstnerisk versjon kunne fort risikere å miste barna på veien.

Det handler ikke nødvendigvis om å være ”pedagogisk” framfor ”kunstfaglig”. Det handler kanskje om forståelse av kontekst.

Jeg kjenner til scenekunstforestillinger i DKS-apparatet som ble underkjent av Scenekunstbruket, som likevel har begeistret barn i hundrevis av forestillinger fordi de gjør noe av det samme som ”Aria og sansetyven” gjør: Møter ungene der de er med en enkel begeistring for å gjøre musikk/teater/fortelling/dans. Det handler ikke nødvendigvis om å være ”pedagogisk” framfor ”kunstfaglig”. Det handler kanskje om forståelse av kontekst. Ikke minst tror jeg det handler om en reint medmenneskelig vilje til å være i øyenhøyde med publikummet sitt. Da Steen-Vidar Larsen under nedriggingen sa at han ikke kunne prate så mye mer med barna fordi de hadde en ny forestilling å spille, trodde jeg på at han syntes det var synd å måtte avslutte. Kanskje finnes det en viktig nyanse mellom å synes ”det er interessant å ha barn som publikum” framfor å rett og slett kose seg med å være sammen med unger?

Artikkelen er laget med midler fra Periskop-prosjektet, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er initiativtakere og eiere av nettsiden Periskop.no og Periskop-prosjektet

Publisert:

Del: