av:

Publisert:

Del:

INTERVJU: Nyleg overtok Randi Wenche Haugen direktørstolen ved Olavsfestdagene i Trondheim. Med bakgrunn som journalist i kultur/musikkavdelinga i NRK P2 har ho fulgt festivalen gjennom 25 år, og er i full gang med å tenkja visjonar for åra framover. – Festivalen skal ha en verdiforankring; den skal være en arena hvor vi skal drøfte verdier. Vi står i et veikryss, der verdier vi tar for gitt er utfordret i mangfoldet, seier Haugen til Ballade.

Randi Wenche Haugen-08/Foto: Olavsfestdagene
Randi Wenche Haugen-08/Foto: Olavsfestdagene

Av Ida Habbestad

– Jeg holder på med å blankpusse profilen. Vi skal være en mangfoldig og bred festival, men man skal ikke være i tvil om hva som er spydspissen; nemlig den spritituelle dimensjonen, seier Randi Wenche Haugen.

Ho har såvidt tiltredd stillinga når me intervjuar henne – men har alt hatt lang tid til å tenkja visjonært. Jobbtilbodet fekk ho nemlig etter å ha gjort ein analyse på oppdrag frå festivalen. Her såg ho på Olavsfestdagene gjennom dei siste 25 år, kvar festivalen står i dag, og presenterte sitt syn på strategisk viktige forbetringar.

Enkelte kritiske røyster har dei siste åra spurt om ikkje festivalen strekkjer seg over for mange sjangrar. Andre har hevda at den er utydeleg i høve til utgangspunktet, Olavsarven. Begge aspekt har Haugen ynskt å gripa fatt i – og i profileringsarbeidet skisserer ho eit treledda fokus for festivalen framover.

Olavsfestdagene skal stå på tre bein: Det spirituelle, det kunstnarlege og folkefesten, forklarer festivaldirektøren.

– Hvor sterke og dominerende hvert av disse beina skal være, vil sikkert variere. Kanskje blir folkefesten stor i volum, men det åndelige skal være konsistent og tydelig i alle tre beina, seier Haugen.

Indre rom

Oppslutninga kring festivalen dei siste åra syner kor viktig den folkelege forankringa er – og kunstfeltet som både skal syna det spirituelle og by på eigne estetiske opplevingar, har ein opplagt plass i festivalen, meiner Haugen. Men framfor alt vil ho behalda Olavsarven som grunnpilar.

– Akkurat denne dimensjonen er det bare Olavsfestdagene av alle landets festivaler som har, seier ho, og utdjupar:

– Slaget på Stiklestad og den enorme verdikampen som foregikk i Norge etterpå gjorde at den kristne, humanistiske kulturarven kom fra Europa til Norge. Den dag i dag står hele vår norske kultur på skuldrene av det som skjedde den gangen.

Ei viktig årsak til at Haugen takka ja til jobben, er at ho meiner festivalen har eit stort handlingsrom. Der kan ho leggja til rettes for opplevingar som berører.

– Vi mennesker har mange indre rom. Vi har intellektet, vi har det spirituelle rommet, og vi har det lekende rommet i oss. Jeg tror vi trenger næring til alle tre for å føle at vi er hele. Den næringen får vi ikke gjennom ting, men gjennom opplevelser som berører. Dette vil være min rettesnor, så langt jeg kan prioritere: Å velge artister og måter å lage prosjekter på som kan bidra til å skape en slik næring. Og som selvfølgelig også har en høy kvalitet som kan kommunisere, seier direktøren.

Mindre skjult enn før – men stadig langt igjen

Sjølv om der alltid vil finnast forbetringspotensiale, kan Haugen beretta at mykje har skjedd sidan hennar første møte med Olavsfestdagene for 25 år sidan.

– Da jeg besøkte Olavsfestdagene første gang, var jeg sommervikar i Adresseavisen. Da oppdaget jeg et kirke- og kulturfestspill som var veldig lite synlig. Jeg opplevde at det var en perle, og lurte på hvorfor jeg ikke hadde hørt om den før? Det er ganske langt tilbake til de dagene der man ikke hadde noen midler til PR og bare jobbet idealistisk for det man trodde på – frem til folkefesten som eksploderte under 1000-årsjubiléet, meiner Haugen.

Og likevel er liten grunn til å kvila på laurbæra. Haugen skisserer utfordringar:

– En av dem er at festivalen er lite kjent utenfor vår egen region. Få nasjonale aviser eller medier har for eksempel syntes at det var viktig å formidle at det er en ny festivaldirektør i Trondheim. Det er kanskje et signal om hvilken plass man tillegger festivalen.

– Ellers er det en stor utfordring å videreutvikle Olavsfestdagene slik at den kan få den posisjonen nasjonalt som den bør ha. Jeg tror festivalen kan være interessant som reisemål for mange i Norge. Det er mye arbeid som gjenstår, seier Haugen.

Det vert stadig fleire festivalar og det å vera ein knutepunktinstitusjon er ikkje lenger så unikt som for få år sidan. Me lurer på kva strategi Haugen har for å nå ut til mediene?

– Mediene bestemmer jo selv hva de skal skrive, hva de vil synliggjøre og hvordan. Så jeg har ingen annen strategi enn at jeg ønsker å fremme budskapet vårt tydelig. Festivalen skal ha en verdiforankring; den skal være en arena hvor vi skal drøfte verdier. Vi står i et veikryss, der verdier vi tar for gitt er utfordret i mangfoldet. Vi har gått fra en ekstrem homogenitet i Norge til en heterogenitet som utfordrer oss på hvem vi er og hvor vi kommer fra – og også hvor vi skal hen.

– Denne refleksjonen mener jeg er naturlig å reise på en arena på Olavsfestdagene. Så får jeg bare håpe at mediene også interesserer seg for det vi har å melde, svarer Haugen.

Mange besøkande, økonomi i minus

Samstundes er det ikkje mediene som er festivalens oppdragsgjevar, meiner Haugen, som hevdar at den viktigste oppgåva dei har er å skapa opplevingar folk vil få med seg. Med kring 250. 000 besøkande i 2007, kan dei seiast å ha nådd langt. Festivalen har òg ein stor økonomi, om enn dei siste åra har gått i minus.

Dette skuldast mellom anna hyringa av store namn som Plácido Domingo i 2006 eller Rolando Villazón i 2007. I 2006 vart festivalen kritisert, mellom andre av Ingrid Røynesdal, for måten dei nytta offentlege midlar til å finansiera store kommersielle arrangement.

Er denne typen disponeringar noko de vil halda fram med?

– Jeg leste innlegget til Røynesdal da det kom, og mener at dette en problemstilling vi må forholde oss til. Superstjerner er oppe i en honorarklasse hvor man helt klart må vurdere om man skal prioritere å hente dem inn. Jeg sier ikke at det aldri skal være aktuelt. Men om vi inviterer stjerneartister tror jeg det er viktig at vi inviterer dem til å gjøre ting de bare kan gjøre i vår festival, og ikke bare leverer det samme konseptet som ellers. Kunstnere er også interessert i å komme i nye møter. Det kan gi dem grenseoverskridende opplevelser for seg selv, meiner Haugen.

Dermed imøtekjem du kanskje kritikken festivalen har fått for å levera få eigenproduksjonar?

– Forhåpentligvis. Men det er viktig å understreke at en egenproduksjon kan være mer enn å sette opp nye operaer for eksempel. Det kan like gjerne handle om å lage nye møter og settinger, seier Haugen.

Kontakt med dei operative

For festivalen er godt forankra i mange sjikt av befolkinga, betre forankra i breidda av befolkinga enn til dømes Festspillene i Bergen, meiner Haugen. Sjølv kjenner ho festivalen frå utsida – som journalist og kommentator, i hovudsak i NRK.

Korleis er det å skulla overta direktørstolen med kritikarbakgrunn?

– Det oppleves ikke som noe problem at jeg har omtalt festivalen. Det jeg har sagt kan jeg stå for og argumentere for den dag i dag. Det å være kritiker har tvunget meg til å formulere synspunkter og begrunne dem, enten jeg har ment at noe er bra eller dårlig, svarer Haugen.

Aller mest har journalistarbeidet gjeve breid innsikt og røynsler som er gode å ha med seg i den nye jobben, meiner ho.

– Når jeg har vært rundt og snakket med mennesker har jeg fått en unik mulighet til å bli kjent med bredden av kultur-Norge. Ofte er det slik at noen kasserer æren, mens andre har gjort jobben. Jeg har som regel lett etter de operative; de som utøver. Det har gitt meg nærkontakt med dypstrømningene i kulturlivet, og det mener jeg er en verdifull bakgrunn å ta med seg, seier Haugen.

Den nye leiaren ser altså fram til å ta del i det utøvande kulturlivet. Reknar ho så med å ha den breidda av kunstnarleg kompetanse som krevst til Olavsfestdagene sitt breide program?

– Det er mange sjangere og sektorer jeg ikke kjenner. Men her i staben er det mange ulike mennesker og til sammen tror jeg vi dekker de nødvendige feltene. Min erfaring er at mange av de dype mekanismene er de samme uansett kunstfelt, seier Haugen.