Publisert:

Del:

Produsent, leder, initiativtaker, kulturpolitisk rådgiver – Tine Rude har sittet på de fleste sidene av det administrative kulturbordet i Bergen. Nå putter hun all erfaring inn i jobben som ny daglig leder for Borealis for å lage en ”sabla bra festival”.

© Jan Inge Mevold Skogheim

Da Tine Rude som tenåring satt hjemme på Fyn i Danmark og tenkte på fremtiden, var planen å bli profesjonell idrettsutøver. En skade tvang karrieren på hyllen, men Rude var ikke rådvill. Hun skulle bli skuespiller i stedet og satte kurs for teaterlinjen ved Sunnhordland Folkehøgskole.

Det er snart 20 år siden.

– Jeg sier stadig vekk at jeg ikke skal bli i Bergen, ler Rude.

De danske røttene er fortsatt stekt tilstede når hun prater, men mer som en slags underliggende aksent til bergensdialekten som har vokst frem i løpet av årene – kanskje ut i fra en nødvendighet om å gjøre seg enklest mulig forstått i vestlandsgryten.

”Dejlig” å være dansk i Bergen
Rude ble ikke skuespiller, uten at det later til å være et sårt punkt. Som kulturjournalist og etter hvert ansvarlig redaktør i studentradioen i Bergen oppdaget hun nemlig et annet latent talent. Hun både likte og var flink til å organisere – fikse opp, få ting gjort. Da hun forlot Fyn var planen å reise ut i verden. Ferden fikk bråstopp i Norge hvor Bergen skulle vise seg å være den perfekte lekegrinden for Rude.

– Det er noe som gjør at man blir her. Man får ting til og det dukker alltid opp nye spennende prosjekter. Folk støtter opp om hverandre i stedet for å tenke på hverandre som konkurrenter, det er lett å sette ting i gang, folk er oppfordrende, folk blir med, og linjene mellom forskjellige fagfelt og kunstarter er glidende. Slik opplever jeg det i alle fall.

– Koster penger å tjene penger

I 2003 startet Rude som produsent for dansekompaniene Jo Strømgren Kompani og Kreutzerkompani. I 2006 etablerte hun Avgarde konsertserien for ny musikk, og hun var i påfølgende år pådriver for Proscen, produsentenheten for scenekunst som ble etablert i 2008. Proscen startet med at Rude, som representant for scenekunsten, fikk i oppgave av Bergen kommune å undersøke hva som skulle til for å styrke feltet.

– I kartleggingen var det tydelig at mange opererte både som kunstnerisk leder, de stod på scenen, gjorde all produksjon, solgte forestillinger og skaffet penger. Og det er ikke selvsagt at man er god på alle disse feltene, påpeker Rude.

– Det koster penger å ansette en produsent, men jeg har tro på at det er med på å gjøre at du får et bedre kunstnerisk produkt. Kanskje får du forløst det tidligere, det når ut til flere og du får penger til å gjennomføre det. Jeg har hatt en tro på at det koster penger å tjene penger.

Fokus på kulturarbeiderne
Rude trakk seg ut av Proscen da hun begynte å jobbe i Bergen kommune i 2008. Det at hun selv har førstehåndserfaring fra feltet har hjulpet henne i stillingen som rådgiver for scenekunst, musikk og elektronisk kunst, forteller hun.

– Jeg vet hvordan det er å produsere og ikke alltid få endene til å møtes – det å vente på svar på søknader, å skulle forholde seg til byråkratiet.

Å se verdien av kulturarbeideren, støtteapparatet rundt kunsten, er noe hun håper hun har vært med på å løfte frem gjennom årene i kommunen.

– Man har hatt fokus på enkeltkunstneren, mens nå ønsker man å ha større fokus på kulturarbeiderne, de som er med på å forløse et kunstnerisk prosjekt. Det er noe av det jeg håper jeg har vært med på å bidra til – å se verdien i apparatet rundt kunstneren og at man tør å styrke det. For da styrker man igjen kunsten og kunstneren.

– Sett utenifra er produsentrollen ofte usynlig. Hva har det å si for arbeidet?

– Hvis du har gjort en god jobb bak så synes du ikke. Det er noe av det som er utfordringen med å være produsent – du hører når ting ikke går som det skal, og når ting flyter bra så kreves det litt innsikt for å skjønne at det er du som har vært med på å forløse det.

Frisk start
Etter seks år i kommunen ser Rude frem til å komme tilbake til feltet nå hun 15. november tar over for Ivar Chelsom Vogt som daglig leder av Borealis, festivalen for samtidsmusikk, støy og lydkunst i Bergen.

– Borealis er en fantastisk fin festival som jeg har fulgt som publikum og samarbeidspartner i Avgarde i alle år. Det var ganske enkelt å tenke at det ville være spennende å ta del i.

På samme måte som hun har dradd nytte av produsenterfaringen som rådgiver i kommunen, tror hun årene i det offentlige kommer godt med når hun nå vender tilbake igjen til produsentrøttene.

Jeg har god oversikt over hvem som opererer hvor og et godt innblikk i hvordan man tenker om kulturpolitikken i Bergen kommune, om fremtiden. Så har jeg jo vært byråkrat i seks år så jeg har lest mye søknader og forholdt meg til mange forskjellige folk med spennende prosjekter.

– Kunstnerisk leder i Borealis, Peter Meanwell, tiltrådte sin stilling i sommer. Hva betyr det for deg å være en del av et helt ferskt lederlag?

– Vi skal ikke endre på ting bare for å gjøre det, men det er klart vi kommer inn som to nye personer som har sett Borealis fra forskjellige kanter – Peter fra London og fra BBC, og jeg med ganske mange forskjellige hatter på i forhold til Borealis. Men det er festival om fire måneder – aller først skal vi lage festival, understreker Rude.

Hun har en bestemthet i stemmen som vitner om at hun er mer enn klar for å gyve løs på oppgaven.

– Ideen om å være et nytt team tiltaler meg, uten at det sier noe om de som har vært der før. Det å være med å sette sitt preg og tenke nytt, det tiltrekker meg.

– Du har sagt at du vil fortsette å sette Borealis, Bergen og nye musikk- og lyduttrykk på kartet både nasjonalt og internasjonalt når du nå skal lede festivalen. Hvordan gjør man det på best mulig måte?

– Ved å lage en sabla bra festival. Som skjer i Bergen. Jeg tror ikke at verken Peter eller jeg kommer inn med en oppskriftsbok, men Borealis har en høy status og det skal vi opprettholde og ta videre.

Ønsker inkluderende kunst
Selv om Rude ikke vil avsløre konkrete planer før hun har funnet seg til rette på Borealis-kontoret, ligger det visse forventninger i luften basert på hennes tidligere arbeid. En rød tråd i Rudes karriere som produsent, leder og rådgiver, har nemlig vært ønsket om å skape inkluderende arenaer.

– Jeg startet Avgarde ut ifra et ønske om å lage en møteplass for både publikum, komponister og studenter, for de som ikke helt visste hva ny musikk var. Jeg ville skape trygge rammer rundt det å oppleve noe som enkelte umiddelbart tenker er vanskelig musikk. Så det å skape rom, arenaer og møteplasser, ikke bare for den innvidde gjengen, men for oss andre rundt, det er noe jeg alltid har brent for.

– Å trekke nye publikummere er en problemstilling sikkert flere som jobber innenfor samtidskunsten kjenner seg igjen i. Har du funnet nøkkelen til hva som fungerer?           

– Jeg tror at man må være veldig ærlig på hvem man er og vite at ikke alle skjønner det man gjør eller kanskje heller ikke er så veldig interessert i det. Jeg har jobbet mye med samtidsdans og moderne dans, der møter man mange av de samme utfordringene. Jeg tror på å formidle at det er lov til å oppleve noe uten at man må forstå det på samme måte som alle andre rundt. Jeg tror på å formidle at det ikke finnes et fasitsvar.

– Hvordan gjør man det?

– Vel, det vi gjorde i Avgarde var å bryte ned skillet mellom salen og publikum. Man laget en kafésetting hvor musikere og komponister satt ute i salen, man snakket sammen rundt bordene og man hadde korte introduksjoner – små historier fra komponisten eller musikeren om hva de tenkte da de skrev stykket og hva de ville at publikum skulle oppleve. Det er noe med å gjøre det menneskelig, forståelig. At man tør å fortelle historier som ikke nødvendigvis er ”namedropping” av hvilke skoler man har tilhørt eller hvilke retninger man vil relatere seg til, men at man i stedet prøver å snakke med de som er der.

– I tillegg til å trekke publikum skal man også ivareta kunsten – hvor er balansen?

– Der tenker jeg at vi har utfordringer begge veier. Jeg tror at musikere og komponister har et enormt ønske om å formidle, og noen ganger trenger man hjelp til å oversette mellom kunstneren og publikum. Hvis ting blir presentert i en profesjonell setting og man tar vare på musikeren og omstendighetene rundt så har jeg enda til gode å se at folk blir misfornøyde over at det er flere folk i salen fordi man har fortalt en historie som de kunne forholde seg til.

Viktig med ærlighet og refleksjon
Ærlighet er ikke bare viktig overfor publikum, men også overfor de som sitter med pengesekkene, understreker Rude.

– Man må være ærlig på å fortelle hva man faktisk skal gjøre, men også være flink til å fortelle hva man har gjort – å se verdien i det man har fått til i tidligere prosjekter. Å skrive rapport er en viktig selvrefleksjon. Hva gikk bra og hvorfor, og hva kan vi gjøre bedre neste gang. Det å være ærlig på hva man har fått til og ikke har fått til, også overfor de som gir penger, er en nøkkel tror jeg.

– Mens vi først prater om penger – hvordan ser du for deg kulturfremtiden med nytt statsbudsjett?

– Det blir utfordrende. Det krever mye innsats å få tak i private penger, og de små aktørene har ikke kapasitet og personale til det. Jeg ser at for store institusjoner er det ting å hente, men man må være forsiktig med de små, man kan ikke overlate alt til markedskreftene. Man må tørre å si at dette er et kulturliv som vi vil ha, og at det skal selvfølgelig staten være med på å finansiere.

Produsent også på fritiden
Det er ikke bare i yrkeslivet Rude får bruk for produsenterfaringen sin. Med to små barn kreves en del organisering også på hjemmebane.

– Og diplomati. Man får brukt mange av produsentgenene!, ler Rude.

Hun forteller at hun er opptatt av å få med seg konserter og forestillinger også når hun ikke er på jobb.

– Jeg skriver ikke timer for det, men det er en del av jobben, av meg og vårt liv. Å bruke byens kulturtilbud, alene eller med barn.

– Hva er du mest fornøyd med å ha oppnådd så langt i karrieren?

– Jeg er veldig stolt av Avgarde, stolt av hva vi startet og hvor de har tatt det videre. Jeg er veldig glad for fokuset man har fått på kulturarbeideren, produsenten og da også etableringen av Proscen. Så håper jeg om ikke så lenge at jeg kan si at hvor vi har tatt Borealis er et nytt høydepunkt.