ANMELDELSE: Der vi skal være engasjert blir det for lett å ta avstand, skriver Peter Edwards. Han har sett urfremførelsen av «Khairos — en on & offshore-opera».

© Erik Berg/Den Norske Opera & Ballett

Olje, menneskehetens griskhet og konsekvensene av vår manglende evne til å handle overfor global oppvarming – en nyskrevet opera med denne tematikken er nærmest forpliktet til å engasjere. Dermed var det en viss forventning til fredagens urpremiere av den nye operaen Khairos på Den Norske Opera & Ballett, komponert av Knut Vaage, med libretto av Torgeir Rebolledo Pedersen og regi av Kjersti Horn.

Skjebnen til hovedkarakteren Bo Berg (spilt av baryton Håvard Stensvold) slår an operaens sentrale menneskelige drama. Bo er en taffelpianist og antihelt i Khairos – et ”petrokrati” og en karikatur av Norge som oljenasjon med en dyster fremtid. Bo får i oppdrag å underholde under stortingets feiring av oljenasjonens gudfar, Godpa (Nils Harald Sødal). Han slenger ut noen kritiske utsagn ettersom han blir stadig mer beruset og til slutt kastes ut. Men han har andre problemer som opptar ham mer. Hans eks har nettopp fratatt ham samværet med sønnen. Med sin overfølsomhet for lyd drives han i tillegg stadig til vanvidd av plagsom støy. Dette toppes den dagen han går løs på to bråkete løvblåsere i parken og forårsaker den enes død. Som straff blir han sendt til en oljeplattform. Hans ekstreme hørselsevne gjør at han blir tatt i bruk som menneskelig seismikk – straffen omsettes til lønnsomhet.

Orkesteret som drivkraft
Kanskje vi kjenner oss igjen i Bos utfordrende hverdagsliv og hans manglende evne til å ta innover seg verdens problemer. Dette hadde vært en inngang til innlevelse i dramaet, men av flere grunner blir vi ikke helt fanget av det som skjer. En kameramann beveger seg i fast bane rundt spillet på den indre scenen, mens filmen hans gjengis på storskjerm. Det dokumentariske grepet skaper nærhet til nyhetsbildet, men på scenen bidrar det til mer avstand heller enn økt engasjement. Videre styrer den politiske retorikken bak operaens tema en del av gestene på scenen og drar fokuset ytterligere vekk fra Bo og hans skjebne. Tendenser mot det absurde og måten Godpa villig lar seg misbruke av sin støttespiller Alun O. All (Tone Kummervold) er likevel interessante innslag. Når det kommer til karakterene er det ikke lett for hovedrolleinnehaverne å definere seg opp mot hverandre: Et tiltalende men likevel noe begrenset ekspressivt register i vokallinjene gir ikke mye å gå på nå kontrastene mellom karakterene skal skapes i en ellers mangfoldig setting.

Derimot står orkestermusikken for det meste av drivkraften i dramaet. Stadige vekslinger mellom uttrykkstilstander, både rytmisk og stilistisk, samt subtile og ikke like subtile referanser til forskjellige sjangermodeller, skaper enorm dramatisk fremdrift. Dette er ikke enkel musikk, men godt håndtert av dirigenten Pierre-André Valade. Orkesteret drukner til tider i de ”konkrete” lydene av løvblåsere og støy, og basspedaler over høyttalere i bakgrunnen skaper en filmatisk spenning. Noen ganger fungerer dette fint, det spektrale og det støyete utfyller hverandre. Andre ganger blir tiltalende detaljer i orkesterklangen borte.

Å selge sin uskyld
Andre akt beveger seg offshore. Bo møter Bea på plattformen, en ”C02-fanger” spilt av sopran Elisabeth Teige. Vi får et av få pusterom i operaen mens Bea uttrykker sine følelser for Bo i et lyrisk cantilena. Dette er kortvarig før orkesteret leder oss mot den uunngåelige apokalypsen. De heftig galopperende rytmene er strødd rundt i orkesteret, i stor grad drevet av messing – et slags forvrengt og oppstykket William Tell eller Grätzer Gallop, og med direkte referanser til musikalske figurer i György Ligetis Le Grand Macabre. Vaage er tydelig inspirert av de midlene som Ligeti anvender i sin egen apokalyptiske opera. Den galopperende topos symboliserer apokalypsens fire ryttere og trombonene med tillagte ekkoeffekter utgjør de syv trompetene av apokalypsen.

Nye oljebrønner åpnes og profitt og griskhet regjerer utvinningen. Når Bo advarer om farene ved å ta hull i den niende brønnen Melopomene (tragediens gudinne), er det oljeprisen som bestemmer. Endetiden er nær. Vi blir stadig minnet om prisen som oljeutvinningen har hatt og kommer til å få. Gjenferdet til Beas far, Atlantis (spilt av bass Ketil Hugaas) dukker stadig opp – en pioner og et dødsdykk-offer. Kledd i dykkedrakt og med buldrende forsterket vokal utgjør han den mest truende figuren på scenen. I motsetning skaper Lillebo (Bos sønn som han ikke får se, spilt av unge Jacob Stray-Pedersen) korte fredfulle øyeblikk med sin barnlige tilstedeværelse. Lillebo er fremtiden og blir stående igjen for å minne oss om at vi har solgt vår uskyld.

Vanskelig balanse
Balansen mellom å uttrykke menneskehetens unnlatelse for å gjøre noe med global oppvarming og å mane til handling, er tilsynelatende vanskelig innenfor produksjonens rammer. Scenen er store deler av tiden fylt av et kor av uformelt kledde oljearbeidere. De utfører av og til sine plikter, men sitter for det meste rundt scenekanten og ser på handlingen i sentrum. De ligner oss, tilskuerne som ikke klarer å handle. Kanskje deres passivitet bør gi oss ubehag der vi sitter? Hadde melodramaet i sentrum vært av større intensitet kunne passiviteten virket mer urovekkende. Resultatet er at det eksistensielle nivået ikke utfyller den episke fremdriften som er under oppbygging, men konkurrerer med den i stedet, og taper. Der vi skal være engasjert blir det for lett å ta avstand.

Intensjonen med Khairos har åpenbart vært å engasjere: Som Torgeir Rebolledo Pedersen har sagt i forbindelse med operaen: ”Utallige klimautredninger anbefaler nå at vi bør la mesteparten av oljen ligge hvis vi skal redde kloden. Men vi gjør det motsatte. Og vi gjør det i et marked med lav oljepris, som igjen fører til økt utslipp av CO2 og andre klimagasser.” Dette er høyst dramatisk og burde være krutt for scenen. Det er et tankevekkende sammentreff at samme kveld som urpremieren finner sted, var en av hovedsakene på BBC world at konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren passerte 400 ppm (deler per million) for første gang i menneskehistorien.

Khairos tar del i debatten om globaloppvarming, det er klart. Og da skulle jeg ønske at Khairos lyktes med det nyhetsmedier ikke har maktet å gjøre når det gjelder globaloppvarming, nemlig å bringe store temaer ned til et menneskelig plan, der trusselen kommer tettere inn på oss og individets følelser og handlinger aktiveres. Dette har opera en lang tradisjon for å forsøke å oppnå – sjangeren kan ikke sies å ha skygget for store politiske spørsmål. En sterk dramatiske impuls ligger implisitt i musikken og librettoen til Khairos. Men denne gangen var det som skjedde på scenen ikke nok for å dyrke verken de store følelsene eller refleksjonene.

Khairos
Nasjonaloperaen 10. mai
Musikk: Knut Vaage
Libretto: Torgeir Rebolledo Pedersen
Dramaturgi: Bibbi Moslet
Musikalsk ledelse: Pierre-André Valade
Regi: Kjersti Horn
Scenografi og kostymer: Erika Magnusson
Lysdesign og videoprojeksjoner: Sutoda
Lyddesign: Thoralf Thuestad
Med: Håvard Stensvold (Bo Berg), Tone Kummervold (Alun O. All), Elisabeht Teige (Bea), Nils Harald Sødal (Godpa), Ketil Hugaas (Atlantis), Jacob Stray-Pedersen (Lillebo) m.fl.
Operaorkesteret og Operakoret

Peter Edwards er stipendiat ved Universitetet i Oslo

Publisert:

Del: