FRA INNSIDEN: – Hvorfor skriver ikke norske artister tekster på norsk, er det fundamentale spørsmålet Anne H. Lorentzen kretser rundt i denne ukens utgave av spalten Fra Innsiden. – Hva jeg for min egen del ønsker meg av norske tekster er å bli overrasket av lekne ordspill, forbløffet over ordsammenstillinger jeg ikke trodde var mulig, påminnet om innsikter jeg hadde glemt, og trøstet av noen som vet hvordan det er, og som kan formidle det uten at jeg synes det høres klamt ut, skriver Lorentzen.

Anne Lorentzen_storsvart

Av Anne H. Lorentzen

Det norske språket er under press og kulturministeren er bekymret. Jobbutlysninger er på engelsk, konsernene innfører engelsk som hovedspråk, oversettere slurver, og det er ikke lengre viktig for norske artister å synge på norsk.

Det siste ble riktignok ikke nevnt av ministeren, men la oss når vi først er inne på saken, like godt dvele litt ved den.

Håkon Moslet: Skandaløst

I den nye bølgen av fremragende artister synger de fleste nemlig på engelsk, og ikke siden Jan Eggum sånn rundt midt på 1990-tallet en gang refset norske artister for å glemme morsmålet, har noen brydd seg synderlig med saken.

Det siste er forresten heller ikke helt sant.

Øyvind Staveland benyttet nemlig takketalen under Spellemannsprisen i 2007 til å etterlyse nye artister som synger på norsk, og det er bare noen måneder siden Musikkoperatørenes Sveinung Rindal oppfordret by:Larm til å gjøre norskspråklige artister til sitt hjertebarn i 2008, et utspill Erlend Mogård-Larsen ikke hadde noen særlig sans for da dette for ham smakte av fundamentalisme (!). (Mon hva man da skal kalle radiokanalenes ignorering av norskspråklige plater? Sensur?)

Nå kan vinden imidlertid ha snudd, for mandag morgen hørte jeg helt tydelig P3s Håkon Moslet erklære at han for sin del synes det er skandaløst at ikke flere norske artister synger på norsk.

Selv tror han mer norsk vil sette fart på platesalget (ingen dårlig prognose fordi norskspråklig musikk faktisk selger godt) og vurderer å kvotere artister som synger på norsk i P3.

Jan fra Nederland

Selv hadde jeg ikke reflektert så tungt over spørsmålet før jeg onsdag tredje april fant følgende overraskende melding i postkassen: “Jeg var forbauset å se på MIC at du synger på norsk. Av de nordiske land ignorerer jeg ofte Norge fordi landet er et smakløs, kulturløst land hvor alle tenker at man skulle synge på engelsk istedenfor norsk”.

Meldingen var signert “Jan fra Nederland”, en av dem som saumfarer nettet for artister de ikke har hørt før, og som er så til de grader entusiast at de også lærer seg de ulike lands språk for å skjønne hva artistene synger om.

Men det var før, forteller han meg. Jan fra Nederland har nemlig gitt opp å lete etter norskspråklig popmusikk. I stedet har han vendt blikket mot Polen, Finland og Estland, hvor artistene synger på morsmålet.

Ikke vet jeg om Jan fra Nederland er representativ for hvordan norske artister oppfattes i utlandet, men det er tankevekkende at det særpreget som alle artister leter etter kanskje er å finne der man minst av alt venter det – i språket.

Hvorfor ikke?

Hvorfor skriver ikke norske artister tekster på norsk? Fordi forbildene synger på engelsk? Fordi ingen relevante artister synger på norsk? Fordi det klinger annerledes og bedre på engelsk, – men også på svensk? Fordi det er mer krevende enn å skrive på norsk? Fordi de orienterer seg mot et internasjonalt publikum via internett? Fordi språk og uttrykk er så intimt forbundet at artistenes uttrykk rett og slett ville falle sammen dersom ordene var norske?

Det siste er i det hele tatt et interessant spørsmål ettersom form og uttrykk er mer forbundet med hverandre enn vi gjerne tenker over. Og nettopp derfor ville det jo være interessant å høre hvordan Susanne Sundfør, Ingrid Olava og Thom Hell ville låte dersom de sang på norsk.

For tenk om det viste seg å være helt motsatt, at uttrykkene faktisk ble styrket?

Jeg ønsker ikke å gi artister som synger på engelsk dårlig samvittighet, særlig ikke når de gjør det så fordømt bra – i hvert fall vurdert med norske ører. Jeg tror vi har plass til begge deler.

Problemet er jo ikke at norske artister synger på engelsk, men at ikke flere finner seg til rette på norsk.

Jeg tror vi kan vinne mye på å sette fokus på hva det sungne språket gjør med oss og for oss – og ikke minst hva musikken kan gjøre for språket, slik at nye generasjoner av låtskrivere kan bli inspirert til å skrive ikke bare på norsk, men også på dialekt.

Artister viktige formidlere

Jan Inge Reilstad skriver i innledningen til Samtidslyrikken – Fra Almuens Opera til Gatas Parlament – at “litteraturen i populærmusikken er en uvurderlig kilde til å lære norsk, altså til å lære seg å tenke”, og det tror jeg han har rett i.

Hva jeg for min egen del ønsker meg av norske tekster er å bli overrasket av lekne ordspill, forbløffet over ordsammenstillinger jeg ikke trodde var mulig, påminnet om innsikter jeg hadde glemt, og trøstet av noen som vet hvordan det er, og som kan formidle det uten at jeg synes det høres klamt ut.

For la oss innrømme det; det er viktig at artister formidler tanker og erfaringer, fra det mest banale til det brennbare, fra det inderlige til det sofistikerte, på norsk, selv om det bare skulle være godt formulert tullprat. For når DumDum Boys synger “splitter pine” så vet vi hva de mener og vi liker å høre nettopp hva de mener – på norsk.

Og om det nå likevel skulle være slik at soundet er det nye språket – og ordenes betydning ikke spiller så stor rolle – så hvorfor ikke ta det på alvor og kjøre løpet fullt ut? Artister fra Kaizers Orchestra til Kari Bremnes har etter hva jeg har fått opplyst turnert på kontinentet med norske tekster uten at dette har slukket publikums tørst nevneverdig.

Publikum hører kort og godt kvalitet der kvaliteten er – også når språket er norsk. Og når svenske artister gjør suksess i Norge på svensk, hvorfor skulle ikke det samme gjelde for norske artister i Sverige?

Her er noen tiltak for å fremme norsken i musikken:

— styrk innkjøpsordningen med henblikk på tekst – kjøp inn alt som kommer ut på norsk av en viss kvalitet
— opprett egne kategorier på Alarmpris og Spellemann for mest nyskapende språk
— opprett særskilte stipender for norskspråklige artister som vil turnere i Norden
— utlys konkurranser der de beste norskspråklige prosjektene blir belønnet med innspillingstid og utgivelsesstøtte
— styrk tekstforfatterstipendene gjennom å heve stipendandelen til tekstforfattere som skriver på norsk
— gjør som Rindal foreslår: Prioritér norskspråklige artister på by:Larm i 2009
— utvid Prøysen-prisen med flere kategorier
— la tiltakene gå over en 5-års periode og evaluer ordningene

Anne H. Lorentzen er stipendiat ved Høgskolen i Telemark, hvor hun skriver en doktorgrad om musikkproduksjon og kjønn. Lorentzen har også bakgrunn som musiker, komponist og tekstforfatter. Hun har gitt ut flere plater, bidratt med musikk til film, og satte i 2006 opp konsertforestillingen Krim på Grusomhetens Teater.

Publisert:

Del: