Til sitt siste portrettintervju fra årets Festspill i Bergen har Ballade valgt å snakke med fiolinisten Annar Follesø. Sammen med pianisten Christian Ihle Hadland har han gitt tilsammen tre konserter i to av de såkalte komponisthjemmene i Bergen: I Ole Bulls Lysøen, og i Harald Sæveruds stue på Siljustøl. – Jeg synes at en del samtidsmusikk mangler substans, sier han. – Jeg kan ikke se at de som kalles avant garde i dag gjør så veldig mye nytt i forhold til komponister som Isang Yun og Györgi Ligeti.

Annar Follesø, 2004

Av Hilde Holbæk-Hanssen

Han omgir seg med noe som kan oppfattes som mystikk, Annar Follesø. Selv om han ikke er så høy, gir han assosiasjoner til noe Paganini-aktig – halvlangt, litt uregjerlig hår, klassisk profil og et intenst blikk. Og selv om han gir gode og innsiktsfulle svar på det du spør om sitter man med en fornemmelse av at han kanskje holder litt igjen?

Eller er det jet lag? Han og Hadland rakk bare å lande fra sin nyss avsluttede USA-turné før de spilte sine konserter på Lysøen. – Egentlig var hele USA-turnéen en jet lag-affære. Vi rakk aldri helt å komme inn i døgnrytmen før vi skulle reise hjem.

Og det er kanskje grunnen til at Coriglianos Sonate ble stående igjen på notestativet i New York, slik at verket måtte byttes ut med Griegs 3. fiolinsonate på konserten på Siljustøl?

Turnéen var i forbindelse med Hundreårsmarkeringen?

– Ja, vi ble engasjert til en konsert i Scandinavia House i New York, og fikk noen flere engasjementer når vi først var i USA, sier Annar Follesø på en dialekt som avslører en tidlig barndom på Sunnmøre.

— Jeg hadde min første fiolinundervisning på musikkskolen i Volda. Men vi flyttet til Oslo og fra da av var det Barratt Dues Musikkinstitutt i mange år. Jeg spilte først med Soon-Mi Chung og fikk senere Stephen Barratt Due som lærer. I årene 1995-99 studerte jeg ved Indiana University School of Music i Bloomington, USA.

En legendarisk musikkskole?

— Ja, den har veldig godt rykte. Jeg spilte med Mauricio Fuks, en svert anerkjent lærer.

Når jeg leser om deg er det en komponist som går igjen: Bela Bartok.

— Ja, jeg har et veldig sterkt forhold til Bartok. Jeg innøvde hans sonate for solofiolin (1945) på begynnelsen av 1990-tallet, og den har fulgt meg siden.

Det var den han vant fiolinprisen ved sommerakademiet i Salzburg med i 1998, noe som førte til at Follesø ble den første norske fiolinist som fikk opptre på den prestisjetunge Salzburgfestivalen, der prisvinnerne får spille konsert i Grosse Saal. I august kommer hans nye CD med musikk av Bartok ut på selskapet 2L, der han spiller sammen med Christian Ihle Hadland og den finske klarinettisten Björn Nyman. I Bergen fremførte han Bartoks Sonate nr. 2 for fiolin og klaver på sin konsert på Siljustøl.

Hva er det med Bartok som tiltaler deg sånn?

— Han er veldig direkte. Naken i uttrykket. Eksplosiv og variert. Han er to the point hele veien. Når man spiller sammen må man gjerne gi og ta litt, og man kompromisser litt med partituret. Det går aldri med Bartok! Tar du bort noe ramle strukturen sammen. Vi ender alltid opp med at Bartoks metronomtall er de beste. Bartok kan bruke det helt grelle uten at musikken blir ”stygg”. Den bevarer ekspressiviteten, og selv om musikken er detaljert føler man aldri at den blir akademisk. Intellektuell musikk appellerer ikke til meg.

Og hva er intellektuell musikk?

— Det er musikk som er komplisert for å være komplisert.

Aner jeg en skepsis til samtidsmusikk?

— Jeg er generelt interessert i å følge med på alt det nye som skjer, men syns en del samtidsmusikk mangler substans.

Og da snakker vi om den mer avant garde sorten?

— Jeg syns begrepet avant garde blir helt feil. Jeg er begeistret for den koreanske komponisten Isang Yun. Han var radikal på 1950- og 60-tallet, og jeg kan ikke se at de som kalles avant garde i dag gjør så veldig mye nytt i forhold til ham.

Spiller du Isang Yun?

— Ja, jeg spiller hans solostykke Gasa (1963). En veldig fin komponist! Og så er jeg begeistret for György Ligeti. Han skriver fin, ekspressiv musikk – hinsides kompleksiteten.

Apropos Ligeti, din CV forteller også om en del samarbeid med hans elev Wolfgang Plagge?

— Ja, det er kanskje ikke så mange som vet at Wolfgang har studert komposisjon med Ligeti. Han skriver jo i et mer tradisjonelt tonespråk, selv om han er glad for at han har den skoleringen. Joda. Vi har samarbeidet siden 1999. Jeg har nylig spilt hans Liber sequentium med sopranen Isa Katarina Gericke, og har spilt inn en CD med musikk av Wolfgang Plagge. Nå skal han skrive fiolinkonsert til meg, som skal urfremføres med Kringkastingsorkestret. Han har også brukt meg som konsulent for revideringer av fiolinverkene Rhapsodi og Sonate nr. 4.

Du har studert barokkfiolin?

— Ja, jeg benyttet anledningen når jeg ført var på Indiana University, hvor de har et godt miljø for tidlig musikk. Min lærer Fuks hadde et lite oppdatert syn på hvordan Bach og Händel skulle spilles, og var av den oppfatning at man ville ødelegge teknikken ved å lære noe annet enn det han underviste. Slike låste holdninger til hva andre holder på med provoserer meg. Jeg syns det er viktig å være en fri ånd. Så jeg tok undervisning hos Stanley Ritchie, som leder denne avdelingen. Han er svært ortodoks, og tillater ikke bruk av moderne hjelpemidler, som f.eks. skulderstøtte. Det var veldig lærerikt, selv om det ikke lenger er vanlig i tidlig-musikkmiljøene å være så streng.

— Dette er egentlig et veldig interessant spenningsfelt, mener Follesø: – Hva man vet om tidligere tiders oppføringspraksis og virkeligheten i dag, med moderne fioliner. Fiolinen har gjennomgått en stor utvikling – til det bedre. I barokken spilte man på tarmstrenger, fiolinen hadde kortere hals og man brukte buer som de vi ser til gamber.

— At Tourte-buen kom tidlig på 1800-tallet var et stort fremskritt. Balansepunktet ble flyttet og man ble i stand til å spille mer legato. Klangen ble større. I dagens store konsertsaler er kravet til klangvolum et helt annet enn i barokken. Derfor er det et minefelt å spille barokk i dag. Man må alltid inngå kompromisser. Som f.eks. å spille Bachs Wohltemperierte Klavier på flygel; Bach hadde aldri hørt et flygel, men det fungerer jo fint å gjøre det.

Du satser solistisk?

— Ja, jeg gjør det, og så langt har jeg fått en del gode engasjementer. Dessverre har jeg ikke fått spilt så mye kammermusikk. Det skulle jeg gjerne gjøre mer av. Kammermusikk er den beste måten å musisere på. De beste solistene er de som har en kammermusikkforståelse.

Og i sommer går turen til Frankrike forstår vi?

— Ja, jeg skal spille på en kammermusikkfestival i Giverny. Der får jeg spille mye. Jeg skal være solist i Ernest Chaussons Konsert for fiolin, piano og strykekvartett, og skal også medvirke i Schumanns Trio nr. 2, Brahms Klarinettkvintett, Dohnanyis Klaverkvintett og Schönbergs Verklärte Nacht.

Publisert:

Del: