Argentineren Anla Courtis er på en lang Europa-turnè, og i disse dager er han i Oslo for å gjøre tre konserter på like mange dager. Onsdag lager Courtis lyd til en argentinsk stumfilmserie som vises på Cinemateket i Oslo. Ballade tok en prat med Courtis, en artist med helium som lim i musikken, og med et ønske om å sprenge nye grenser. – Jeg foretrekker å utvikle en dialog mellom musikken og bildene, en dialog som gjerne kan ende i en real diskusjon, sier Courtis.

Anla Courtis_BsAs (Foto: Lasse Marhaug)

Av Carl Kristian Johansen

Anla Courtis dro fra Buenos Aires i januar og har siden turnert non-stop i Europa. Mandag og tirsdag gjorde han konserter på Sound of Mu og Podium i Oslo, onsdag kveld lager han musikk til argentinske stumfilmer fra perioden 1900 – 1924 på Cinemateket i Oslo. Konseptet kalles Rediscovering Argentina Silent Cinema.

— Filmene har ikke har blitt vist i Argentina på mange år, og jeg har samlet dem ved hjelp av venner i Buenos Aires. Dette er en fin anledning til å vise dem og spille live samtidig.

Hvordan er ditt forhold til bilder og musikk sammen?

— Mitt forhold til bilder er ganske fritt, jeg ønsker ikke å følge bildene eller la meg underkaste dem. Jeg foretrekker å utvikle en dialog mellom musikken og bildene, en dialog som gjerne kan ende i en real diskusjon, sier Courtis.

Han har brakt med seg sine instrumenter gjennom store deler Europa, og i bagasjen finnes blant annet en gitar og en hjemmelaget gitarfiolin som han benytter seg mye av. I tillegg genererer Courtis lyd fra taper, kontaktmikrofoner, mp3-filer, og fra ledningene som forbinder alt dette sammen. Samarbeidspartnere på den globale arena har blant mange vært Pauline Oliveros, Lee Ranaldo, Mats Gustafsson, Eddie Prevost, Boredoms og Zbigniew Karkowski.

Man kan karakterisere musikken til Courtis som drone, elektroakustisk, abstrakt støy, improvisasjon, eksperimentell, ambient, out-rock og psykedelia, og kanskje ha rett i det, men allikevel ikke?

— Jeg baserer meg ikke på noen definert estetikk. Men siden du spør kan jeg si at det finnes en hel haug med estetikker i musikken min, mikset i helium. Musikken beveger seg i grenseland, hvis det er noe som kan kalles for det i dag, sier Courtis.

Downs

Courtis har en fortid i bandet Reynols, som hadde Miguel Tomasin som trommeslager og vokalist. Tomasin har Downs syndrom. Courtis jobber fremdeles med mennesker med ”disabilities”, som han kaller det.

Det skjer på Universitets-nivå i Buenos Aires og gjennom workshops i land som Sverige, England, Sveits, USA og Norge. I fjor var Courtis på Borealis-festivalen og jobbet med Bergen Superorkester, et kor som bestod av psykisk utviklingshemmede barn.

— Jeg prøver å jobbe med deres “abilities”, ikke deres “disabilities”. Jeg har også et kurs på Universitetet der jeg underviser i alternative teknikker for folk som jobber med folk med “disabilities”.

— Det er alltid interessant å utvikle prosjekter i dette feltet. Vi har mye å lære av mennesker med “disabilities”. Jeg vil si at på mange områder har de flere evner enn oss. Det er noe vi bør tenke over. Jeg mener også at vi bør tilnærme oss med en mer åpen innstilling for å inkludere alle muligheter som ligger i musikken i dag. Hvorfor ikke spille elektronisk musikk, improvisasjonsmusikk eller punk med folk som har “disabilities”? Hvis de er fornøyd med å gjøre det, hvorfor ikke?

— Geografisk plassering en detalj

Hva er premissene for en artist i ditt ”felt” i en by som Buenos Aires?

— Vel, det er neppe riktig å si at det finnes en konkret scene for det jeg driver med i Buenos Aires. Jeg vil si at det er flere personer som driver med interessante ting, men ofte er man ganske isolert fra hverandre. Jeg prøver å lage musikk med forskjellige prosjekter i Buenos Aires, men jeg finner alltid rom for gjøre ting med folk fra Europa, USA, Japan osv.

— Det er ikke veldig enkelt siden Sør-Amerika er langt unna, men på en annen side liker jeg å bo i Buenos Aires. Den geografiske plasseringen til byen er egentlig en detalj, og musikk er noe som kan transportere deg hvor som helst bare ved at man lukker øynene. Når jeg spiller musikk har jeg ikke noe pass, og det finnes ikke noen grenser, sir Courtis.

Den norske linken

Courtis har jobbet med flere norske artister de senere årene, blant disse finnes Lasse Marhaug, som han har sluppet albumet North and South Neutrino med, John Hegre, Sir Duperman, Per Gisle Galåen, Kobi og Origami Republika.

— Jeg kom i kontakt med norske musikere på midten av 90-tallet ved å bytte taper, og jeg må si at dette er alle oppegående og veldig aktive folk med interessante prosjekter. Hvis man ser på befolkningstallet i Norge må jeg si at det som kommer ut herfra er veldig imponerende. Det er virkelig en hot scene, sier Courtis.

Finnes det noen andre kvaliteter i denne scenen du beskriver her?

— Det jeg liker med den norske scenen er at alle ser ut til å være vennlige med hverandre. Det kan hende jeg tar feil, men det er mitt inntrykk, og det er veldig sunt. Noen steder er det vanlig at folk hater hverandre hvis de jobber i samme felt. Det kan hende det samme gjelder her, men vennligheten som preger det miljøet jeg kjenner i Norge er i hvert fall verdt å understreke, sier Courtis.

Anla Courtis spiller live til argentinske filmer fra begynnelsen av forrige århundre på Cinemateket i Oslo i kveld.

Publisert:

Del: