Miss Tati graver i Angolas musikalske gullalder.

Tatiana Palanca aka Miss Tati og Angola70 under Vill Vill Vest i Bergen lørdag 28. september, © Olve Austefjord

Noen av de aller beste konsertopplevelsene jeg har hatt i Bergen by har vært med berømte – og eldre – afrikanske mannlige artister som hadde sin storhetstid under den musikalske gullalderen på 70-tallet. I løpet av en tiårsperiode har artister som Ebo Taylor fra Ghana, Tony Allen fra Nigeria (mannen som i følge Fela Kuti puttet beat’et i afrobeat) og Mulatu Astake fra Etiopia alle spilt i regnbyen.

Felles for dem er at alle sammen har vært backet av betraktelig yngre musikere – og ofte med en miks av afrikanske, amerikanske og europeiske musikere. Selv om hovedpersonene har demonstrert at de fremdeles er vitale musikere, er det vel ikke så rart at det er de yngre musikerne de har hatt med seg som har stått for energien.

Musikken har derimot utvilsomt vært 70-tallets – i den aller mest positive betydning. Det var tiåret da den gjensidige kryss-pollineringen av musikk mellom transatlantiske musikktradisjoner medførte nye musikalske former – fra afrobeat til funk – alt preget av et insisterende fokus på endeløse grooves: Rett og slett en musikalsk gullalder.

Miss Tati og Angola70, © Olve Austefjord

Med foreldre fra Angola, fødested i koloniherrenes Portugal og med fast adresse i Bergen, har Miss Tati det siste halvannet året etter min mening gjort sitt beste valg: Å grave opp dette gullet. Og det er til dette tiåret bergenseren Tatiana Palenca tar oss med sammen med sitt Miss Tati’s Angola70 (uttales på bærgænsk: Søtti!). Bandnavnet er utvilsomt en henvisning til Fela Kutis Africa ‘70/Nigeria ’70/Egypt ’80, men bandet spiller altså musikk fra litt lenger sør på kontinentet, Angola, med innslag av musikk fra Kongo. Det er semba og soukous (men ingen merengue denne kvelden, så vidt jeg kan høre).

Over et intenst groove dras sceneteppet til side og avslører et nøye stilisert band, farget etter fargene i Angolas flagg. De åtte musikerne i baklinjen er alle kledd i svart (med enkelte hvite Adidas-linjer). I den vokale frontlinjen flankeres Miss Tatis av sin søster Liliana og sin kusine Sandra, begge med gull-gule skjørt, mens Miss Tati er det dominerende visuelle senteret, kledd i rødt. Dette er foreldrene min sin musikk, forteller Miss Tati oss med et stort smil når hun åpner konserten. Men hun lyger, for hun gjør den til sin musikk og tar enkelt kommando over publikum.

Det beste med dette formatet – la oss bare kalle det rytmisk drevet storbandmusikk – er helheten, den musikalske samhandlingen, der det er lite rom (og vel egentlig lite ønske om) for «showing off». Fokus ligger på helheten, der hver musiker bidrar til sine sparsommelige deler som til sammen blir en tidvis intrikat vev av samtidige rytmer.

For det er altså et storband vi har med å gjøre: To saksofoner, to gitarer, tre perkusjonister, en bassist og tre vokalister i front: Bandet begynte som et klubbkonsept, men overgangen til stor scene gjør kanskje bare opplevelsen enda bedre. Lyden er mikset etter tidsånden, med masse romklang på de to flankerende vokalene, knusktørre gitarer, breial basslyd og presise saksofoner. Det mest moderne i lydbildet er den knallharde, komprimerte trommelyden, som gjør at dette er lyden av 2019.

Den lille halvtimen er utvilsomt for lite, under Vill Vill Vest blir alt kun en smakebit. Men jeg er heldig, for jeg så dem tidligere i år (for øvrig i det samme lokalet) da de avsluttet årets Nattjazz-festival med en lang og overbevisende konsert uten dødpunkter.

Da Seun Kuti – sønn av legendariske Fela Kuti – spilte på Nattjazz i 2015, fortalte han, litt som en spøk, at det nesten var flere afrobeat-band i New York enn i hele Afrika. Han forklarte den store gjennomslagskraften med at den drivende musikken fra 70-tallets Afrika hadde den perfekte kombinasjon av den grunnleggende og forenende pulsen av mors kjærlige hjerteslag og en form for positivt, livbegjærende opprør som til sammen utgjorde en form for universelt legemiddel mot undertrykking: Farlig nettopp fordi den er forenende.

Og forenende er Miss Tati’s Angola70 åpenbart. Publikum mimer bandets oppførsel på scenen, og godt hjulpet av den vokale frontlinjen blir det tidvis call-and-response, kompleks klapping og jevnt over veldig høy brede glis-faktor akkompagnert av duvende dansing til drivende rytmer.

Angola70, © Olve Austefjord

Noen ting er rett og slett så åpenbare at det er kjempegøy å påpeke det: Tatiana Palanca (Miss Tati) er en mørkhudet kvinne, en immigrant fra Sør-Europa, født av foreldre fra Angola. Hun representerer så mange minoritetskategorier på en gang at det bare blir et eneste rot.

Neste gang noen snakker om problemene med multikulturalisme, kulturell appropriasjon eller hvordan norsk kultur er under press kan du jo si: «Ja, fy faen. Har du noen gang sett hun der bergenseren Miss Tati rote det til?». Men først bør du se det live: Miss Tati’s Angola70 bør snarest komme seg ut av Bergen slik at de kan snik-angolifisere resten av landet, gjerne med statlig støtte.

PS: Hvis du ikke vil utsette barna dine for den slags bør du unngå avslutningskonserten på «Fortell! Flerstemt fortellerfestival” den 19. oktober i Bergen. Da skal nemlig Miss Tati og en redusert utgave av Angola70 rote det til igjen ved å blande sammen norske og portugisiske barnesanger og musikk fra Angola.

Publisert:

Del: