Etter Magnus Anderssons kritikk av Lars Petter Hagens ”Tveitt-fragmenter” valgte Emil Bernhardt å kritisere Andersson for de ”gamle og ufruktbare forestillinger”, som lå til grunn for hans kritikk. Glenn Erik Haugland tok til motmæle og hevdet at det heller var Hagens prosjekt som var konservativt, og at Andersson heller var ”uoppmerksom”. I dette tilsvaret prøver Andersson å nyansere hva han mente med sin kritikk, og fremfor alt klarlegge de estetisk/filosofiske premissene som lå bak hans uttalelser.

Magnus Andersson 2005

Av Magnus Andersson

Emil Bernhardts innlegg mot min anmeldelse av Lars Petter Hagens ”Tveitt-fragmenter” er forbilledlig. Musikkritikken må engasjere til den grad at den føder motanmeldelser og at vi gjennom dette får drøftet prinsipielle spørsmålsstillinger i musikken. Bernhardt argumenterer overbevisende, hadde det bare ikke vært fordi han sitter i glasshus når han beskylder meg for å være konservativ, noe Glenn Erik Haugland nyanserer i sitt svar i samme debatt.

Mellom tekst og verk
Hagen har skrevet en tekst til sitt verk, som omhandler forholdet mellom klang og musikk. Ifølge Bernhardt ”oppstår det interessante, og for kritikeren utfordrende i dette verket, nettopp i den intime forbindelsen mellom verket som klingende lyd, ’ren klang’ (et begrep som i seg selv har problematiske implikasjoner) og kommentaren/ teksten/ideen slik dette kommer frem i programmet.

Det at komponisten selv, som del av sitt verk kommenterer i språk og tekst, tilfører verket et refleksivt nivå der intensjonen dels er utforske i hvilken grad begrepet om den ’rene klangen’ overhodet er fruktbart, samt hva et slikt begrep innebærer, og dels i hvilken grad skillet mellom klang og kommentar igjen lar seg reflektere estetisk.”

Håpløst reaksjonært
Musikkmiljøet ligger fremdeles håpløst etter resten av kunstverdenen, i det musikken fremdeles har affinitet til et romantisk paradigme, hvor den geniale komponisten har forrang til å tolke sine egne verk. Men hvordan er det mulig å tro på dette etter at et samlet akademia, med Roland Barthes i spissen, på slutten av 60-, begynnelsen av 70-tallet proklamerte forfatterens død, noe som billedlig talt betyr at forfatteren bare stiller som én i rekken av interessante kommentatorer til sitt eget verk, og han/hun har ikke lenger rett til å gi autoritative tolkninger til sitt eget verk?

Bernhardt har likevel et poeng i at man bør se til hva komponisten har gjort, fordi han har tross alt stor kunnskap om sitt eget verk, og dermed kan det jo hende at komponistens uttalelser om sine egne verk ”åpner” verket for nye måter å erfare det.

Grunnen til at jeg valgte å overse (å være uoppmerksom ifølge Haugland) Hagens kommentarer var at jeg ikke syntes de tilførte verket noe. Hvis det møtet Bernhardt omtaler mellom språk og tekst skulle være ledende for min kritikk, da ville jeg slaktet Hagens verk. Jeg mener sterkt at det ikke fungerer som det er intendert.

–tekster
Bernhardt påpeker at jeg feilaktig omtaler Hagens tekst som en metatekst. Kanskje han heller ønsker å bruke begrepene ’epitekst’ eller ’peritekst’, noe hans resonnement peker i retning av?

Metateksten står utenfor verket, imens epiteksten er noe kunstneren selv har uttalt, og dette er å betrakte som en del i kunstverkets konstitusjon. En peritekst er derimot noe som rent fysisk er en del i verket, som titler og instrukser til musikerne, så kanskje vi kunne gå så langt som til å kalle Hagens forklarende tekster for peritekster.

Men hva betyr så dette, og hvorfor er det vesentlig å bruke så vanskelige ord for å forklare mitt poeng? Jo, fordi hvis dette rimer med Bernhardts musikksyn, noe jeg tror det gjør, er det symptomatisk på et kunstsyn som ikke er i fase med nåtidens humaniora.

Begrepene stammer nemlig fra 50-tallets strukturalisme, hvor man tok avstand fra en autonomitenkning rundt verket, og prøvde å se det som del i en større sammenheng, samtidig som man lot komponistens intensjoner, slik de ble uttrykt i intervjuer og artikler, beholde sin antatte autoritet.

Imidlertid gikk det ikke mange år før man så at veven av kryssreferenser mellom autoritative fortolkere, verket, den allmenne resepsjonen og opphavsmannens egne intensjoner, ble så komplisert at det ikke lenger var meningsfullt å opprettholde noen bestemte autoritetsforhold på feltet av mulige tolkninger. Dermed ble forfatterens død proklamert, og det er en innsikt som musikkmiljøet i langt mindre grad har tatt til seg enn andre kunstfelt.

Romantisk eim?
Så kan man spørre om ikke jeg likevel gir inntrykk av å sitte på et antikvert musikksyn, som velger å tolke verket ut fra klangen selv. Sporer vi ikke en eim av romantikk rundt dette? Nei, fordi hvis jeg var erkeromantiker ville jeg ha kjøpt Hagens eget resonnement, altså at teksten skal utgjøre en del i verkets konstitusjon (jeg har for så vidt en interesse av romantisk filosofi, men det er en annen ting).

Dermed mener jeg at jeg har åpnet verket – i motsetning hva Bernhardt synes å mene – fordi jeg viser til en mulighet å forstå verket på. Men akkurat som forfatteren ikke har enerett til forståelse har heller ikke kritikeren det, så jeg ser at åpningen ikke er god nok for Bernhardt.

Alt er ikke like bra
Nå ville det være et enkelt poeng å si at Bernhardt er den som lukker verket, men hvis vi går ytterligere et skritt på den poststrukturelle veien, hvor forfatteren altså er død, ser vi at den tidligere nevnte veven av mulige fortolkninger – mellom autoritative fortolkere, verket, den allmenne resepsjonen og opphavsmannens egne intensjoner – heller åpner for mer eller mindre adekvate tolkninger av et verk.

Det er en vanlig misforståelse i forhold til Barthes og post-strukturalismen at alt er like bra – slik er det nemlig ikke. Derimot er ulike tolkninger mer eller mindre fruktbare og de åpner et verk mer eller mindre. Fra et slikt perspektiv – særlig når Bernhardt argumenterer så godt for sitt syn – mener jeg at Bernhardts tolkning er god, og den åpner verket på en fruktbar måte. Det betyr imidlertid ikke at den må stenge for min fortolkning.

Hagen som kritiker
Kanskje kan jeg på bakgrunn av hva jeg nettopp har skrivet om forklare hva jeg mente med følgende, som Bernhardt leste som uklart:

”Hagen [blir] med kommentarene sin egen kritiker – fordi ifølge undertegnedes syn på kritikerens oppgave er det å åpne verk, å gi lyttere veier inn i musikken som springer ut av en lang og bred lyttererfaring.

Dette makter Hagen forbilledlig.”

I mine ører lyktes ikke Hagen særlig godt med sitt prosjekt, altså å la tekst og musikk gjensidig belyse hverandre. Derfor valgte jeg å betrakte verket kun som klang. Jeg reduserte altså Hagens tilhørende tekst til en utenforstående metatekst, og jeg mener å ha rett til dette. Etter at Hagen har gitt sitt verk til offentligheten har han på en måte overgitt verket. Han kan ikke lenger diktere dets mening.

En peker
Teksten ga ikke meg noe i min måte å lytte til verket, men jeg tror at teksten kan være en peker for andre, for dem som kanskje ikke likte klangen av Hagens verk, og pekeren kanskje kan vise til noe vesentlig i klangen. Gjennom å peke mot en forståelse av sitt eget verk blir Hagen kritiker, fordi han viser hvordan man kan lytte til verket, og jeg tror at dette kan være en fruktbar måte å forstå hans verk.

Spørsmålet blir om verkets mening virkelig ligger nettopp i spenningsfeltet mellom tekst og klang, som Bernhardt og Hagen hevder, eller om meningen ligger primært i verkets klang. Jeg heller til det siste, tvert imot Bernhardt, Hagen og kanskje også Haugland. De har sannsynligvis rett.

Men kanskje jeg også har rett?

Kanskje spørsmålet om det riktige er overflødig?

Publisert:

Del: