Ballade presenterer her et lite utdrag fra debutromanen ”Anarchy in Åmot” av Sturle Brustad. Det er historien om punkens inntogsmarsj i en liten bygd på Østlandet i 1978 skrevet på Åmot-dialekt. Boken er av forlaget beskrevet som en ”rå, munnrapp og morsom fortelling om ungdom som bryter lydmuren, starter punkband og trøkker bygda ut av dvalen.” Dette er et utdrag fra kapittel 6, ”Første øving”. Her møter Hans Petter, en av hovedpersonene, Vigdis og hennes mor – og ikke minst finner han ut at ”Live at the Roxy” ikke er ei liveplate med The Clash.

Anarchy i Åmot

Av Sturle Brustad

”Har’u skaffa rei bass, eller?” vil a’Vigdis vetta da jeg reffer’a i første friminuttet.

”Nei, tenk jeg hakke det! Er’e no mer’u vil vetta med det samma!” svarer jeg og kjører ansiktet mitt opp i hennes.

”Slapp a, du, a!”

Og før jeg skjønner no som helst, har’a klint tel meg – smekk! – så det brenner i kjakan.

Jeg kan ikke tru at det har skjedd, og det later det ikke tel at a’Vigdis kan heller. Hu åpner og låkker munn et par, tre ganger i rask rekkefølge, men uten å si no.

Tel slutt drar’a en lapp opp av skjørtelomma.

”Så’n i Bygdearket om lørdan …” Hu vrir på overkroppen og strekker handa ut mot meg, sakte, som’a er redd jeg skal gjengjelde slaget. ”Tenkte ru hadde sett’n, men kløpte’n ut for sikkerhets skyld. Mente å gi deg’n i går, men du forsvant før jeg rakk å gjørra det …”

Jeg tar imot, mens jeg sjekker ansiktstrekka hennes for spik – veit ikke åffer, det er egentlig åpenbart at’a har gjort unna volden for i dag – og fløtter øya tel lappen:

Bassgitar m / forsterker selges
Rickenbacker og Trep (150 watt).
Begge deler i god stand.
Tlf. 75 29 30, e. 18:00. Ellingsen.

”Har sjekka med bruttern,” sier’a, da jeg hever blikket.

”Hvis du får’n for under fire tusen, så er’e et bra kjøp – om d’er sant da, det som står i annonsa, at begge deler er i god stand …”

Det blir stille mellom oss. Jeg leser dem fire setningane en gang tel, veit ikke hva jeg skal si – veit bare at jeg ikke kan gå fra’a. Hu har gjort meg en tjeneste; en tjeneste jeg verken ba om eller forventa. Dessuten har’a slått meg. Slaget – mer det enn tjenesten – binder meg tel’a; gjør det umulig å stikke, så jeg blir ståandes og vente på et regnskyll eller en grasshoppesverm – no som kan bryte oss opp – mens jeg fløtter lappen fram og telbake mellom fingrane.

”Jeg har tenkt på låter,” sier jeg, da stillheta byner å bli uutholdelig.
”Å! Hvem da …!” Hu veiver avvergandes med henda.
”Asså, jeg mente ikke å …”
”Clash,” sier jeg. ”Jeg liker, eh … Clash.”
”Gjør’u …! Har’u non favorittsang, eller?”
”Janie Jones,” ramler det ut av meg.
”Min òg!” Det ellers bleike ansiktet har fått en rødlig farge i kinna. Hu ser, ja … sunn ut.
”Er’e du liker merem, a – asså, bortsett fra sangane, da?”

Praten med Marjanna’n to kvelder tidligere står med ett for meg. Ut i myra nå. Ikke farlig. Myra er din venn. Samtidig kjenner jeg at jeg denna gangen har løst tel å snakke.
”Bassinga,”sier jeg.

A’Vigdis nikker.
”Og synginga – det at dem to stemmane veksler som dem gjør.”
Hu nikker igjen.

Jeg tar sats. ”Og så liker jeg at dem har sanger du kan synge med på. Atte er pop – uten å værra pop.”

Hu nikker enda en gang, ivrig nå.

Klokka ringer. For litt sia ville jeg gitt ei ukelønn for å høre’a, men nå kommer’a likkavæl for tidlig.

Vi siger mot vestibylen, side om side, mens a’Vigdis spør meg om jeg har hørt no av Live At The Roxy. Jeg sier jeg ikke ante at Clash hadde gitt ut no live-plate, og jeg veit ikke, men da virker det som a’Vigdis prøver hardt på å la værra å le.

Før skolen slutter, avtaler jeg og n’Perry å møtes neste ettermiddag, som er onsdag, for å diskutere låter. Jeg bruker anledninga tel å så frøet om spellestil, og så blir vi enige om
å prate om det òg. På veien hjem tar jeg som vanlig følge med a’Vigdis og n’Henrik. Jeg og a’Vigdis blir ståandes og prate ved postkassa hennes så lenge at n’Henrik ikke gidder mer og går hjem.

Det ender med at jeg blir med’a inn for å lytte tel dem banda praten hennes er full av, men som jeg aldri har hørt. På trappa stopper’a meg og ber meg ta av skoa. Så legger’a fingern over leppene, åpner døra og lister seg over dørstokken. Jeg skal snart skjønne åffer.
I gangen, som er på størrelse med stua våres og har ei lysekrone i taket, går vi rett på mora hennes. Hu kommer vrikkandes inn fra høyre, med et pjolterglass i handa, syngandes på Delilah.

”Næmmen, er du hjemme alt? Hvordan –”

Hu snakker med ei sånn stemme andre bruker tel kjæledyra sine, men da’a får øye på meg, stopper’a tvert. Øyebryna forlater panna, og da dem kommer ner igjen, prøver’a så hardt å skjule det glasset hu holder i handa, at en slump av innholdet skvælper over og treffer gølvet.

”Jeg visste ikke at… Virkelig, Vigdis, du kunne godt…”

Hu virker så bortkommen der’a står at jeg får vondt av’a. Men så, på et blunk, har’a lagt det bak seg. Hu snur seg mot meg, med et smil på dem kirsebærrøde leppene, mens hofta vipper ut tel sida og pekefingern beveger seg i sirkler over kanten av glasset.

”Og hvem er så denne … kjekke unge mannen,” sier’a og nipper tel drinken. Øyebryna gjør en ny sving opp i panna, men kontrollert denna gangen.

A’Charlotte Rike er vel omtrent så langt unna standarden på ei mor du kan komma i Åmot. Men så er’a ikke innfødt heller. Hu kommer fra en a’n kant av landet – dialekta er så avslipi at det ikke er godt å si hvem – bruker solbriller og høyhæla sko midtvinters og pels tel langt ut i mai. Hvor gammal’a er, aner jeg ikke, men hu strutter fortsatt under klea. I dag har’a på seg en ettersittandes genser, ditto bukser og høyhæla sko – alt i svart. Rundt livet svinger det seg et kjede med femkronestore lenker i gull. Den ene enden henger ner fra midja og peker lissom mot musa hennes.

”Hans Petter Aastorp,” sier jeg og skjælver da jeg rekker fram handa.
”Så hyggelig,” sier’a med kjæledyrstemma si, uten å ta imot, ”at Vigdis endelig har fått seg en … venn? Ja, hun har ikke hatt så mange av dem, forstår du. Er på mange måter litt sent utviklet, lille Vigdis. Noe med arvematerialet på farssiden…”

Mamma!

Mens mora hennes tømmer glasset, benytter a’Vigdis anledninga tel å dra meg med ner i kjellern. Vi kommer inn i ei avlang stue, der den borterste kortveggen er dekka med gølv-tel-tak-vinduer som vender ut mot dalen. På den høyre langsida er det murt opp en peis på størrelse med et handballmål, og på den venstre fins ei platesamling som er nesten like stor. Hu inneholder mest LP-er, ser det ut tel, men òg en del singler. Jeg har forstått det sånn at det er broren hennes – han som hetter Trygve og er i militæret – som eier
mesteparten, men at a’Vigdis får spella det’a vil, så lenge’a er forsiktig.

”Ikke bry deg om muttern, a – ålreit?” sier’a med lav stemme og skremt rådyr i blikket.

”Hva da?” speller jeg. ”Å, det. Nei, herregud.” Mødre som oser sex og sprit er en dagligdags ting der jeg kommer fra.

”Men du sa no om Slaughter And The Dogs…?”

Hu får et så løkkelig uttrøkk at jeg blir reint flau. Deretter speller’a sanger i et tempo som gjør meg svimmel: New York Dolls, Richard Hell And The Voidoids, Dead Boys, Boomtown Rats, Wire, Nosebleeds, Adverts, Eddie And The Hot Rods, Maniacs, X-Ray Spex, og Gud veit hvor mange flere.

Ganske diskret lar’a meg oppdage at Live At The Roxy er ei samling opptak med forskjellige band fra den klubben som hetter Roxy – og ikke ei live-plate med Clash.

Jeg sjangler ner innkjørsern fra huset hennes to timer seinere – allerede for sein tel kjøttkakene – både trist og glad.

Trist for at dem tankane vi har om å starte pønkband er tenkt av så mange før oss. Glad av nettopp samma grunn.

Dette utdraget er gjengitt med tillatelse fra Gyldendal forlag som gir ut boken 26. februar.

På hjemmesiden Anarchy in Åmot vil det innen bokens lansering blant annet være mulig å laste ned låter av forfatterens eget punkband.

Sturle Brustad (f. 1964) er oppvokst i Åmot i Buskerud, utdannet siviløkonom i Bergen, bosatt i Oslo og spiller fuzzbass i ledige stunder.

Publisert:

Del: