Den norske ambassaden i Berlin er en viktig aktør i markedsføring av norsk musikk i Tyskland. Johan Meyer, ambassaderåd med ansvar for kultur – og pressesaker, forklarer i dette intervjuet om hvordan det jobbes for at norsk musikk kan vise seg frem i et av Europas viktigste land. – Vår oppgave er primært å hjelpe til med arrangeringen av eksisterende evenementer, slik som fjorårets MAGMA, men det hender at vi tar initiativ selv også. I tillegg jobber vi med å få tyske journalister og konsertarrangører til Norge, i år sendte vi folk til både festspillene i Bergen og til Bylarm, forteller han til Ballade.

Magma 2002 Berlin

Av Kyrre Tromm Lindvig

Et naturlig startpunkt for samtalen var å begynne med MAGMA 2002, samtidsmusikkfestivalen som ble arrangert av Norsk Komponistforening ifjor. Her var den norske ambassaden tungt inne på arrangørsiden.

– Primært var vår rollen å gjøre dette kjent, blant annet via nettet og via brev til den norske kolonien her nede, forteller Meyer.

– Vi hadde også et stort åpningsarrangement i Felleshuset (som den norske ambassade deler med de andre nordiske ambassadene, red. anm), med over 700 gjester. Og i etterkant av MAGMAs åpningskonsert med Oslo Filharmoniske Orkester ble det en mottagelse som ambassaden arrangerte sammen med Norsk Hydro, som jo er Filharmoniens hovedsponsor.

— For øvrig var kronprinsens deltakelse under åpningen av MAGMA kanskje det mest arbeidskrevende ved vår deltakelse i arrangementet; men det ga også mye uttelling i form av publikum og presse, forklarer han.

Ellers var Meyer meget godt fornøyd med det kunstneriske nivået under MAGMA, selv om han uttrykker litt skuffelse over at noen av arrangementene ble litt lite besøkt.

– Det kan ha med flere faktorer å gjøre, poengterer han.

– For det første skjer det veldig mye i Berlin hele tiden, denne byen er i en særstilling i Europa når det gjelder kultur. Konkurransen om å bli sett er dermed desto hardere. Det ligger også i sakens natur at det ikke akkurat er lettere å få publikummere til en samtidsmusikkonsert enn for eksempel en popkonsert. Det er jo vanskelig tilgjengelig musikk. Og til slutt så må det vel nevnes at man burde ha brukt litt mer tid på å få MAGMA inn som en del av det lokale programmet her nede. Dette hadde vi i ambassaden desverre ingen innflytelse over, sier ambassaderåden, som imidlertid poengeter at han er veldig fornøyd med arrangementet slik det ble.

Videre fremhever Meyer mange norske “happenings” som ambassaden har vært delaktig i den siste tiden.

— Det er oftest slik at vi i ambassaden blir spurt om å hjelpe til med å skape blest eller arrangere pressekonferanser og mottagelser og lignende i sammenheng med ting som allerede er planlagt, sier han og fortsetter:

— Men det hender at vi drar igang ting selv også. Blant annet arrangerte ambassaden “Norway Nights” som en del av “Museumsinselfestivalen” her den 04. Juni. Da kom Mari Boine, Midnight Choir, The White Birch og Arve Henriksen. Det kom 800 besøkende, som i seg selv ikke er så veldig mange, men jeg snakket nylig med et medlem av Bundestag (den tyske parlamentet) som hadde vært til stede og som var veldig positiv. Så det er klart at det blir lagt merke til, understreker han.

Ambassaden i Berlin er imidlertid ikke primus motor for de veldig store prosjektene, det er det Utenriksdepartementet som står for.

– Vi har ikke midler til å agere veldig mye på egen hånd, men mindre ting som de nevnte mottagelsene, pressekonferanser og andre ad-hoc ting kan vi gjøre selv, uten departementet. Det er et mål å ha minst mulig byråkrati, forklarer Meyer. Han forteller videre om hvordan ambassaden arbeider med å synliggjøre norsk musikk.

— Vi bruker mye av vår symbolske makt til å skape oppmerksomhet. Blant annet arrangerte vi en pressekonferanse i sammenheng med Oslo Gospel Choirs Tysklandsturné; der har vi blant annet sørget for at kulturminsteren stilte opp. Dette ga større oppmerksomhet enn den konferansen antageligvis ellers ville ha sørget for, forteller Meyer.

Ambassaden videreformidler også kontakter.

– Ofte blir vi i sammenheng med opptredener av norske artister spurt om råd, og hvis vi ikke vet videre så henviser vi dem enten til Eva Laus i Utenriksdepartementet, eller til Musikkinformasjonssenteret; som blant annet nå har overtatt fordelingen av bevilgninger for utenlandsstøtte for artister, som jo før sorterte under departementet.

— Et annet stor satsningsområde for oss er å få tyske journalister og konsertarrangører til Norge, vi inviterer dem og noen ganger så betaler vi dem også for å komme, slik at de skal få oppleve norsk musikk i hjemlige omgivelser. Oftest så sender vi dem på festivaler, for da er det mulig å få opplevd mest mulig på kortest mulig tid. Vi forsøker å være så kostnadseffektive som mulig, ler han.

— Dette medfører igjen ofte engasjement i Tyskland for norske artister. Iår så sendte vi blant annet folk til festspillene på Vestlandet og til by:larm. Tilbakemeldingene vi har fått har vært overveldende positive, forteller Meyer.

Men har den ambassade-genererte musikkformidlingen forandret profil og retning etter at den i 1999 ble flyttet fra Bonn til den gjenforente hovedstaden Berlin?

— Ja, det er i alle fall ingen tvil om at de tidligere østtyske delstatene kommer mye mer i fokus i vårt virke nå enn før. I delstaten Nordrhein-Westfalen – hvor Bonn ligger – og i andre deler av det “gamle” Vest-Tyskland er det nok noe mindre aktivitet fra vår side nå. Dette skyldes ikke egentlig en nedprioritering. Det er mer et utilsiktet resultat av at kontakten med miljøene der er blitt mer tilfeldig, mens vi på grunn av vår fysiske plassering naturlig nok har hyppigere kontakt med miljøene i Berlin og omland. Men det må ikke glemmes at det er masse norsk musikk, særlig innen genrene pop og rock, som vi her på ambassaden ikke alltid har oversikt over, som spilles i store deler av Tyskland, i øst som i vest, sier han og legger til:

— Det er heller ikke alltid slik at alle artister har et ønske om å bli sett på som spesifikt “norske” heller. Det er ikke alltid det er like relevant å fokusere på dét aspektet. Så da er vi ikke aktuelle som samarbeidspartnere i samme grad.

Norge og Tyskland har mye bilateralt samarbeid og bilaterale institusjoner, særlig innen handel, deriblant det Norsk-Tyske Handelskammer, Willy Brandt-stiftelsen, etc. Finnes det noe lignende innen kultursektoren?

— Ikke som er institusjonalisert på samme måte. Før hadde man de såkalte kulturavtalene mellom landene, men disse er anakronistiske, vi trenger ikke disse idag. Vi samarbeider direkte, dette trenger ikke å styres av myndighetene, forteller Meyer.

— Men det finnes blant annet stipender som muliggjør at norske musikkstudenter kan studere i Tyskland, det tyske firmaet RWE Dea står bak en del av dem. Dette, sammen med andre kulturelle tiltak, er i stor grad med på å styrke de kulturelle båndene mellom våre to land, både kortsiktig og langsiktig, avslutter han.

Publisert:

Del: