– Årets Øyafestival ble selvfølgelig en suksess. Hvordan kunne den bli noe annet: Det var fantastisk vær, vi nordmenn er så fantastiske publikummere, det var fantastiske artister, og det var også fantastisk med alle de utenlandske journalistene som kom, skriver en sarkastisk Kyrre Tromm Lindvig i denne kommentarartikelen. Midt oppe i all selvdiggingen som skriker mot oss i alle landets dekkende aviser, undres vår rabiate Øya-kåsør hvor i all verden det ble av det “alternative” ved festivalen. – Er det å være alternativ like alternativt når alle gjør det? spør han blant annet.

Øyafestivalen 2001 (Foto: Kat Borgen)

Av Kyrre Tromm Lindvig

Alle vi som faktisk har et forhold til denne byen synes trikken er en viktig del av bybildet. Den ble opprettet for over 100 år siden, den gang gikk den bokstavlig talt med hestekraft, i dag går den på strøm. På tross av alle nedleggelsesspøkelser som har blitt fremsatt så klorer den seg fremdeles fast mellom eksosspyende biler.

Øyafestivalen er en miljøvennlig festivale, må vite. Ved siden av antageligvis den største bakteriekulturen Oslo har klart å frembringe i nyere tid (det såkalte “vannspeilet”) skulle en festival tuftet på gjenvinning, organisk mat og litt musikk løfte den jevne publikummer til himmelsk ekstase i samklang med naturen rundt seg. Mitt lille ankepunkt er vel at denne øko-veggis radikalismen kun fortoner seg som maskepi i det øyeblikk man setter seg på Pepsitrikken, hvor vi fra arrangørhold blir lovet at ” Ikke bare er trikken gratis, men den vil også sette stemningen for festivalen. Ombord er det DJ med musikk og gratis Pepsi.” Man skal være blind og døv for å ikke ha fått med seg at Pepsi er et ultrakapitalistisk konsern som interesserer seg like mye for miljøvern som Carl I. Hagen gjør for nytt operabygg. Og på festivalområdet fortsetter det: Etter å ha fått mitt glorete nøkkelknippeanheng, som reklamerer for fanden og hans oldemor, spankulerer jeg rundt på området, fordi jeg prøver å finne denne festivalstemningen som enkelte journalister skriver til de dåner om. Cecilie Asker skriver i Dagbladet begeistret om at Øya har klart å bli en “folkefestival”, hvor “Alle er like velkomne” Man velter ut bilder av to-åringer med Turboneger skjorte og vi koser oss i det hele tatt glugg i hjel. Også er det noen anmeldelser innimellom.

Er det symptomatisk at festivallivet og dets pressedekning (her eksemplifisert med Dagbaldet) avspiser konsertanmeldelser med i underkant av 80 ord, mens “vi-koser-oss-til vi-blir-kvalme-av-å-se-på-småbarn artikkelen har 100 ord om den lille Turboneger tilhengeren og like mye om kliningen et kjærestepar bedriver? Hva står i fokus? Jeg har for lengst skjønt at rock ikke har noe med motkultur å gjøre, at det er mainstreamappell som rår. Dette er selvfølgelig et resultat av at man skal tjene enda mer penger hvert år. Dette er det samme syndromet som jeg har nevnt i min artikkel om Moldejazz: Man ekspanderer til man klarer å miste det idealistiske engasjementet man i utgangspunktet hadde. Og ja, la det herske ingen tvil om at Øyafestivalen, blant annet ved sin klubbdag, er en viktig aktør i norsk musikkliv og særlig for norske band. Problemet er vel det at hvis man skal utvide enda mer til neste år, får vi en enda mer kommersialisert festival, da? I år kunne man føle seg hipp og kul ved å kjøpe overpriset økø-veggis mat fra Sult, Café Con Bar med mer. Jeg ble tilbudt Japp hele tiden, jeg ble nesten tvunget til å sende et Jappkort (hvem vil vel ha det?), veggismaten gjorde at jeg ble sulten etter 20 minutter, Pepsitrikken med tilhørende musikk irriterte meg til døde, og jeg drar da ikke på rockefestival for å få et nytt mobilabonnement! Jeg kom for musikken!

Hvis festivalen skal bli enda større, blir det mindre sponsing, da? Neppe. Hva med å skalere ned, droppe den verste sponsingen og lage en rock´n´roll festival hvor et faktisk er mulig å rocke uten å snuble over glade småbarnsfamilier som synes det er fint å ha picknick på området? Hvor ble det av det alternative i rocken? Det er liksom ikke måte på hvor lite som er igjen. Og den irriterende hippe liksom-aktivismen som blir eksemplifisert i gjenvinningsmantraer som messes i all evighet gjør ikke saken bedre: Nå er det hipt og alternativt å melde seg inn i Amnesty, hipt og alternativt å spise Japp og hipt og alternativt å drikke Pepsi. Men med alle toneangivende norske aviser mot meg så er det vel bare å stålsette seg for neste år – snart stiller vel Turboneger med reklamebannere på scenen og hele festivalen blir sponset av KrF på grunn av dets barnevennlighet og Pepsi overtar det offentlige kollektivtilbudet i Oslo. Og så får vi litt miljøvern på kjøpet og kjøper oss god samvittighet. Men det kan godt tenkes at jeg går glipp av hele Øyafestvalen til neste år, det spørs vel om jeg får presseakkreditering engang til etter denne artikkelen…med mindre det er plass til noen alternative tanker i hele dette her, da.

Publisert:

Del: