Vi leser 15. januar på kalenderen, og det betyr obligatorisk oppmøte på åpnings­konserten av fri-improvisasjonsfestivalen «All Ears» på Blå i Oslo kveld. Festivalen, som arrangeres for andre året på rad – etter initiativ fra festivalsjef Paal Nilssen-Love – kommer til å vare over fem dager. Internasjonale improvisasjonshelter som Evan Parker, Raymond Strid og Sten Sandell kan oppleves vis-à-vis nasjonale storheter som Frode Gjerstad, Lasse Marhaug og Lene Grenager.

Maja Ratkje

Fem dager og fem utbroderte konserter med ustrukturert støy for rastløse avantgardister, samt strukturerte føletoner for fein­schmeckere, skal gi oss like mye renselse som subtile lytteropplevelser, og i den anledning erklæres musikkåret 2003 for åpna. Det skal handle om å lytte og å se, åpent, oppriktig og kritisk, på en (i norsk historisk sam­men­heng) aparte musikk­sjanger som de seinere åra har fått grundig fotfeste i det perfeksjonerte submiljøet av musikk-Norge.

— Festivalen er større og bedre enn i fjor, sier Maja S.K. Ratkje, programansvarlig i lag med Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Flaaten. – I fjor, da festivalen blei holdt for første gang, hadde vi nesten ingen penger, så vi måtte så og si spille sjøl, uten honorar. Det var et reint idealistisk foretak, sier hun.

Hun bedyrer dog at idealismen er like sterkt tilstedeværende i år. Og med større pengestøtte i bakhand kan årets «All Ears»-festival presentere et program med kreative musikerkombinasjoner.

— Det som er spesielt med denne festivalen er at den er skapt av musikere, ikke produsenter, komponister eller andre, men musikere som vil spille og lytte. Her kan man oppleve musikere som har spilt musikk prof­fe­sjo­nelt i årevis, og som viser at framføring av fri-improvisasjon krever like mye arbeid som framføring av andre typer musikk. Det er nødvendig med et eget forum for dette i Oslo i dag. Fri-improvisasjon er endelig blitt anerkjent, om ikke stuerent, i Norge, og det skyldes først og fremst at de musiker­ne vi har er på et høyt nivå, sier Ratkje.

Åpningskonserten på Blå er prega av en amputert utgave av den svenske trioen GUSH ved Sten Sandell og Raymond Strid; vi får høre kontrabassisten Johan Bertling i duo med cellisten Lene Grenager; TRI-DIM (H. Kornstad, D. Stackenäs og Ingar Zack); dessuten spiller den VG-dømte Jørgen Træen (Sir Duper­man) hvis musikalske rikdom visstnok legitimerer et besøk i seg sjøl. Både torsdag og fredag kan vi oppleve konserter på Blå. Man kan blant annet glede seg over møtet mellom saksofonistene Frode Gjerstad og fri-improvisasjonens grand old man Evan Parker. Fredag kan man få med seg den i Norge ukjente, men i Sverige legendariske, pianisten Per Henrik Wal­lin som spiller i Norge for første gang (i trio med Nils Ölmedahl og Raymond Strid). I tillegg til søndagskonsert hvor ni musikere spiller til stumfilmen “Häxan” på Rockefeller, er det god grunn til å rette opp­merksomhet mot lørdagskonserten på Munch-museet klokka 14.00. hvor den sublime pianisten Sten Sandell møter Evan Parker, i et «solo-duo-solo»-program som kan bli et magisk supplement mellom de mørke klubbkonsertene.

— At vi kopler musikere som Sten Sandell og Evan Parker er ingen tilfeldighet, sier Ratkje. – Slike konstellasjoner har vi satt sammen fordi vi ønsker å se hva som skjer når musikere vi beundrer treffes på vårt initiativ, sjøl om de aldri har spilt sammen tidligere.

Målet er blant annet å lage konserter som ikke har funnet sted tidligere. Derfor vil «All Ears»-festivalen favne elektronika, akustisk orienterte musikere samt koplinger mellom disse.

— Vi er også stolte av å presentere Tape som spiller på torsdag, sier Maja S.K. Ratkje i ei sprakete telefonlinje.

I Blå-programmet leser vi at Tape er en trio bestående av Andreas Berthling, Tomas Hallonsten og Johan Berthling som skal servere «en salig og utsøkt blanding av gitar, orgel, munnspill, trom­pet, analoge synthesizere, digitale lyder og lydopptak».

De neste fem dagene er altså duka for et gledelig rikt spekter av fri-improvisasjon forankra i alle gråsonene mellom frijazz-tradisjonen og den såkalte «britiske» linja. Førstnevnte «stil» kan sies å tilhøre en tradisjon som vi, enkelt sagt, kan spore tilbake til Ornette Coleman-skiva «Free Jazz» som skapte frijazzbølga på 1960-tallet. Kanskje kan norske Frode Gjerstad knyttes an til denne tradisjonen. På den andre sida finnes den såkalte «britiske» fri-improvisasjonen, som egentlig er like vanlig ellers i Europa òg. Denne «stilen» er mer detaljorientert, og ligger klanglig sett nærmere europeisk (komponert) kunstmusikk enn frijazz. Man kan kanskje våge å plassere Sten Sandell i denne «bolken», skjønt man skal passe seg for å klassefisere når man snakker om fri-improvisasjon. I 2003 er det kanskje den digitale elektroniske musikken som virkelig skiller oss fra 1960-tallet, og særlig støymusikken har funnet veien inn i Norge de siste åra; Lasse Marhaug og John Hegre (Jazzkammer) stiller på All Ears med lap-top og kannibalholdning. På torsdag spiller dessuten Marhaug sammen med Frode Gjerstad.

— Konsertene er lagt opp for å dekke et vidt spekter av hva fri-improvisasjon er anno nå, sier Ratkje i den gurglende telefonlinja før kontakten brytes.

Festivalpass koster 400 kroner, og kan kjøpes på konsertene. Er du Blå-medlem, er det billig inngang på de konsertene som avholdes der. Konsertene på Blå starter klokka 20.00. onsdag, torsdag og fredag. På lørdag er det altså matinékonsert på Munch-museet klokka 14.00. Søndagskonserten på Rockefeller kan leses om i egen Ballade-artikkel senere denne uken.

Hva er så fri-improvisasjon?

Det råder ei viss uenighet om hvorvidt fri-improvisajon er å regne som en egen musikksjanger. «Fri-improvisasjon er ikke en sjanger, men en metode å lage musikk på», argumenterte Derek Bailey i sin tid, som om dette ikke var dekkende for enhver musikksjanger, det være seg country eller fransk barokk. Så la oss heller ta i bruk ordet «disiplin», og slå fast at denne urmenneskeaktige, og likevel alltid dagsaktuelle metoden å skape mu­sikk på nettopp er en musikalsk faggren, en disiplin hvor musikeren benytter intui­sjo­nen like mye som sine for-dommer for å disiplinere musikalske resultater. En faggren som tillater musikeren å sette sine egne stilgreip inn i en musikalsk kontekst. Gode impromusikere som spiller sammen har en spesiell evne til å forfølge hva enn som oppstår ex impro­vi­so (lat. uforutsett), og anse alt som skjer innafor et «musikkstykke» som likeverdig, sjøl når det oppstår musikalske forløp man ikke had­de venta seg.

Det er slående problematisk å formulere noe skriftlig om fri-improvisasjonens kjennetegn. Man støter på kategoriseringsproblemer, filosofiske frihetsdilemmaer og forståelsesproblemer. Men det er likevel mange artikler å lese om emnet. Den første boka omhandlende fenomenet blei skrevet av Derek Bailey. Søker du på nettet finner du en bråte essays og artikler som angriper fri-improvisasjon på forskjellige måter. Men det smarteste er kanskje først å besøke «All Ears»-festivalen i kveld, i morgen, og de tre dagene som følger deretter, for den frie impro­visasjonen er uløselig knytta til nettopp konsertforumet. For å forstå fri-improvisasjon må man oppsøke konsertene, ønske å oppleve noe nytt, og bare lytte, og på «All Ears»-festivalen ser det ut til å bli rikelig med anledninger til nettopp det.

Publisert:

Del: