FESTIVAL: Av de helt åpenbare tendensene ved årets all Ears-festival var fraværet av trommer og perkusjon, samt en overvekt av elektrifiserte uttrykk. Ved en opptelling var det bare Lemur og Stine Janvin Motland som gjorde sine konserter akustisk , skriver Ballades anmelder i denne artikkelen.

Stian Westerhus_live (foto: all-ears.no)

Av Carl Kristian Johansen

Det akustiske uttrykket kom altså i bakgrunnen i årets all Ears, og jeg tok meg i å savne nedstrippet og nyansert improvisert som kan lyttes til uten ørepropper. For etter dag 1 gled årets festival gradvis over til å bli en noisefest, der ekstasen, smerten og det voluminøst ekstreme havnet i fokus.

Det er det utfordrende å henge med på som publikummer. Resultatet var at noen forlot lokalene under ekstreme konserter som Borbetomagus og Pain Jerk, deriblant lydmannen, selv om overraskende mange ble værende konsertene gjennom. all Ears levde altså opp til ideen om å utfordre publikum rundt hva musikk faktisk kan være.

Uslepent, røft

Lemur har jeg allerede trukket fram som et akustisk kammerimpro-konsept på høyt nivå. Stine Janvin Motlands solo konsert på fredag framviste vokalimprovisasjon som en fysisk utforskende affære og det må ha gått hardt utover Motlands stemmebånd, magemuskler og lungekapasitet. Uten sikkerhetsnett og helt alene leverte Motland festivalens modigste og mest interessante minutter, og som forhåndsannonsert av festivalen vil jeg trekke fram det uslepne, friske, og kanskje sultne, som kvaliteter ved Motlands opptreden.

Stian Westerhus, en gitarist som har markert seg i flere konstellasjoner inkludert Puma, stod for en noe annen, men allikevel sterk soloprestasjon. Westerhus’ opptreden var kraftfull og ekstremt kontant og offensiv, og han jobbet nesten metodisk med en el. gitar og en mengde effektbokser. Opptredenen var samtidig en slags rituell gitarperformance Jimi Hendrix-style. I forlengelsen av The Ex Guitars, som gjorde sin konsert torsdag, er det interessant å registrere at Hendrix på forskjellige måter lever videre i en musikkform, på en festival, som gjør sitt beste for å unngå å sitere tidligere musikk.

Westerhus var selvfølgelig mer enn dette, og først og fremst vil jeg framheve at han greide å gjøre en vanskelig disiplin til en interessant seanse på egne premisser. Og han gjorde det med dyp innlevelse og tungt alvor.

Mer akustisk?

Høyt volum, elektronisk baserte utøvere og støyrelaterte konserter har alltid vært en del av all Ears, og i 2009 stod dette førersetet. På et festivalprogram som var variert vil jeg allikevel si at savnet etter mer akustisk musikk etter hvert ble påtrengende. Håpet om å få Han Bennink og Misha Mengelberg eller Tony Oxley til festivalen var lenge levende, men tilfeldigheter gjorde at disse ikke kunne komme. Disse hadde gitt denne lille festivalen balansen mellom det akustiske og det elektriske noen kanskje har savnet i år, men en liten festival med lite kapital kan ikke uten videre erstatte slike kapasiteter.

Det kan se ut som om all Ears har stabilisert seg på et nivå som teller nærmere 400 besøkende pr. festival. Det er ikke verst for en festival som er så vågale i valg av artister. I tillegg var årets arena Fabrikkhallen utenfor allfarvei i forhold til de tidligere lokalene ved Akerselva. Den upretensiøse, inkluderende og entusiastiske formidlingsformen som ligger til grunn kan være en av nøklene til festivalens relative popularitet.

Ved siden av det ligger nok mye av suksessen til all Ears i en utforskertrang og nysgjerrighet som både publikum, utøvere og festivalledelsen deler og kanskje til en viss grad med dyrker. Det er et håp at det ikke forsvinner med det første.

For de som ønsker mer improvisasjonsmusikk av den akustiske sorten spiller Peter Brötzmann Chicago Tentet fra 19. – 21. februar på Nasjonal Jazzscene på Karl Johan. Paal Nilssen-Love fra all Ears er med som trommeslager, og vil opptre i flere av konstellasjonene – med utspring i dette ti manns store bandet – som vil spille under denne lille festivalen.

Publisert:

Del: