FESTIVAL/INTERVJU: Improvisert festival med velkomponert program: all Ears 2008 er over for denne gang, med en rekke konserter som vil leve lenge i bevisstheten til Ballades utsendte. all Ears har bredden og dybden, hete nyheter og drevne legender. Nå ser det også ut til festivalen havner på tørr grunn økonomisk. Det var ingen selvfølge. – Etter at LOK-midlene forsvant ble det en ganske dramatisk økonomisk situasjon for oss. Vi har skjært i alle hjørner, kuttet i honorar til artistene og fikk med nød og neppe stablet en festival på beina også i år, sier arrangør Lasse Marhaug til Ballade.

16 Bitch Pile Up

Av Bjørn Hammershaug

Sent i går kveld kunne arrangørene av all Ears endelig løsne på snippen og slippe seg litt løs, i trygg forvissing om at årets festival var vel i havn. Det skjedde med urfremføringen av Phil Mintons Feral Choir som siste post på programmet. 17 personer hadde meldt seg på Mintons workshop, og etter forestillingen å dømme hadde de involverte hatt en svært givende uke. I løpet av kort tid hadde den drevne vokalakrobaten stablet et livskraftig kor på bena, der improvisasjon og det spontane uttrykk lot seg godt forene i en rigid korsetting. Det å våge, å tørre slippe seg løs, la følelsene få fritt spillerom innen rammene til et kor var noe Minton tydelig behersket – ikke unaturlig, da Feral Choir er noe han har holdt på med i flere tiår. Noe for de mer tradisjonelle korfestivalene dette!

Den løsslupne avslutningen på all Ears fant sted på den lille klubben Mir, tidligere på formiddagen holdt Christian Wallumrød og finske Topias Tiheäsalo (fra Pymathon) konsert på Deichmanske bibliotek, og dermed fikk Fabrikken hvile på festivalens siste dag.

For det var Fabrikken som huset de aller fleste konsertene også under årets all Ears. Lokalet er velegnet for arrangement av denne typen; med to scener, gode publikumsforhold og en passe størrelse – intimt uten at folk må tråkke hverandre på tærne. For publikum møtte også i år opp i relativt stort antall (ut fra forutsetningene).

Rammet av LOK-bortfallet

— Vi er strålende fornøyde og går egentlig bare rundt og gliser, sier en blid Lasse Marhaug dagen etter at støvet har lagt seg.

Han er én fire arrangører på denne artiststyrte festivalen (de tre andre er Maja Ratkje, Paal Nilssen-Love og Kjetil Møster).

— Jeg har ikke de helt nøyaktige tallene ennå, men vi har et snitt på cirka 150 betalende hver kveld, og det er aldeles utmerket, sier Marhaug.

Oppmøtet gir nemlig litt pusterom i det som er en trang økonomisk hverdag for denne lille, men vitale og formsterke festivalen.

— Etter at LOK-midlene forsvant ble det en ganske dramatisk økonomisk situasjon for oss. Vi har skjært i alle hjørner, kuttet i honorar til artistene og fikk med nød og neppe stablet en festival på beina også i år, sier Marhaug og retter en takk til Norsk Jazzforum som kom inn med verdifull støtte da det så som verst ut.

— Vi er i en noe uheldig posisjon i forhold til tidspunktet og festivalstøtten, forklarer han til Ballade.

— Søknadsordningene er lagt opp til å gjelde for sommeren og høsten, i forbindelse med de store sommerfestivalene. Dette har vi bedt om forståelse for, men det har ikke vært helt enkelt. Oslo kommune har ikke rukket å svare på vår søknad enda, og det blir litt gambling å arrangere festival på det grunnlaget. Takk og pris stilte publikum opp.

Bredt og smalt

Publikum kom altså for å se ikke akkurat verdenskjente navn som 16 Bitch Pile Up, John Wiese, Kobi og Pymathon. Det tyder på at arrangørene gjør noe riktig, og at de har opparbeidet en høy troverdighet ute blant folk. Noen har kanskje oppdaget at det skjuler seg mye spennende musikk i det ukjente, andre satte kanskje pris på å oppleve anerkjente artister gjennom flere tiår, som Phil Minton/Roger Turner duo eller Ab Baars/Ig Henneman, mens noen sikkert ønsket en smak av cutting edge-navn som 16 Bitch Pile Up og John Wiese – som Marhaug selv beskriver som en ”storhet innen støyscenen”. Uansett, bredden var omfattende på det som utad kan virke som en smal festival.

For hvis intensjonen er å skape en festival som viser improvisasjonsmusikk i sin fulle bredde var årets festival en suksess. Fra vokalsleng til laptop-terror, fra hjemsøkte droner til energisk frirock; all Ears var noe for alle ører uten at det virket unaturlig å svinse mellom ulike stilarter i løpet av kort tid. Det var ikke tilfeldig, forteller Lasse Marhaug til Ballade.

— Vi har jobbet mye med å skape bredde i programmet. Det er lett å booke gode artister, men det er ikke så lett å booke artister som passer sammen. Det er mye som skal balanseres mot hverandre, men jeg synes vi fikk til et gjennomarbeidet og helhetlig program. Musikken er improvisert, men programmet er strengt komponert, sier han.

— Det er et kick når både arrangører, publikum og ikke minst artistene selv er fornøyde. De får også en god ramme ved å spille under festivalen. Hvis John Wiese hadde spilt enkeltkonsert i Oslo ville det kanskje kommet 35 mennesker. Han skulle turnere en hel måned etter all Ears, og hans største bekymring var at han solgte ut halvparten av platene sine hos oss, humrer Marhaug.

Bitches brew

Mens torsdagen var en noe ”innadvent” aften, så ble fredagen en kraftigere utblåsning med den finske gitar- og trommeduoen Pymathon og supertrioen Zanussi/Hana/Fjordheim som to organiske villdyr som visste å bite fra seg. De tre amerikanske damene i 16 Bitch Pile Up imponerte også med sitt svært så mektige og støyfylte ”bitches brew”. I kontrast til mer statiske laptopere (som John Wiese) søker trioen mer mot brobyggere mellom rock og noise, som Wolf Eyes, i kraft av å delta på scenen og kommunisere med publikum, men uten å leve helt opp til sin visjon om å forene scenefremtoning med musikalsk uttrykk. Trompetspill ute blant folket (og i garderoben) og litt slamring på en tønne til tross, bitchene fremstod som ganske temmet på scenen. Så var da heller ikke publikum veldig interessert å gjøre Fabrikken om til Altamont.

Fotfolket var meget dannet (med unntak av en litt for ivrig fyr som helst ville være med å spille) og de alvorlige minene fikk en kompis til å bryte ut i latter under den intime konserten med Magnus Broo og Fredrik Ljungkvist. ”Det var jo en kjempemorsom konsert, hvorfor var alle så alvorlige?” spurte han.

Latteren satt i hvert fall løst under konserten med Phil Minton og Roger Turner. Turner er en fantastisk slagverker, og samspillet mellom de to bar tydelig preg av årevis med øving, lek og samspill. Minton var litt av et skue. Han er et orkester med stemmen alene; Donald Duck, spedbarn, en løpsk radio, bil med startproblemer, en nøden med hard mage og gråtekone – på en gang, var bare noe av det spekteret som kom ut av den milde briten med de mange grimasene.

Et par fremragende konserter under årets all Ears holdt seg også godt innenfor tinnitusgrensen på lørdagen – noe man ikke akkurat kan si om avslutningsjammen med Sarah Bernat/Sarah Cathers (16 Bitch Pile Up), Lars Myrvoll og Hild Sofie Tafjord! De sfæriske dronene til Kobi – en av landets mest underkjente musikere, Kai Mikalsen – med venner, var en stjernereise med dype klangbunner og langsom buedans, mens Sveitsiskfødte Eiko leverte et svært så fascinerende vokalbasert sett. Hennes oppkuttede og drømmende elektronika gjorde for en stakket stund Fabrikken om til en Club Silencio: ”This is all a tape-recording. No hay banda! And yet we hear a band.”

Nå er ikke Brenneriveien akkurat noe Mulholland Drive, men i løpet av de fire dagene under all Ears 2008 opplevde vi flere øyeblikk av grenseløs bredde og musikalsk utbrytertrang som satte fantasien på prøve og virkeligheten i nytt perspektiv. Vi håper på en reprise av det ukjente også neste år.

Publisert:

Del: