Prosjektsjef for musikk i NRK Alf Magnus Reistad kan fortelle at journalister i statskanalen må forholde seg til et ønske om å måle redaksjonelt arbeid i tall. – Mange journalister i programmene Jon Øivind Ness slakter, deler hans bekymring for kulturstoffets plass i en tid da alt forsøkes kvantifisert og målt i antall lyttere og i siste ende penger, skriver Reistad i dette svaret til komponisten. Forøvrig ønsker prosjektsjefen forsvare sin medarbeider Halvdan Blekens rett til å ikke bli berørt av samtidsmusikk, og mener at Ness’ form ikke gjør en dialog lettere.

NRK P2-logo

Av Alf Magnus Reistad, prosjektsjef for musikk i NRK Kultur

I sitt tilsvar til Jørgen Karlstrøm tar Jon Øivind Ness med en del kritiske bemerkninger om deler av NRK P2s programtilbud. Dette er han i sin fulle rett til å mene hva han vil om, og jeg blir ikke fornærmet for at han foretrekker Katnosa og skogens ro fremfor P2. Men siden jeg er redaksjonelt ansvarlig for de programmer og medarbeidere som nevnes, vil jeg ta opp et par tråder.

De retoriske virkemidler Ness benytter er sannsynligvis innenfor det ytringsfriheten bør tillate, og vi i kulturavdelingens musikkredaksjoner driver heldigvis med journalistikk på musikkområdet, så de mer eller mindre åpenbare drapstrusler virker derfor ikke voldsomt tyngende.

Derimot gjør valg av form det vanskelig å møte lydhørhet hos meg og det store flertall av mine kolleger i NRK.

Det er synd, fordi han ville oppdage at mange journalister i de medier han så vakkert slakter, deler en bekymring for medienes utvikling generelt, og kulturstoffets plass spesielt, i en tid da alt forsøkes kvantifisert og målt i antall lesere, lyttere, seere og i siste ende penger.

Når det er sagt vil jeg også føye til at jeg er lei kritikken som stadig rettes mot Halfdan Bleken, og om han skal ha rett til å uttale seg om samtidsmusikk eller ikke. Ness må gjerne være uenig i det Bleken står for, og ytre sin uenighet slik han har fått anledning til ved gjentatte anledninger i Midt i musikken, og her på Ballade. Men hva Bleken får gjøre eller ikke gjøre i våre programmer, er det hans redaksjonsleder som bestemmer, og ikke medlemmer i komponistforeningen.

Slik har det vært lenge. Men en tydeligere journalistisk retning i våre programmer, og særlig Midt i musikken, ble spesielt tydeliggjort under Synne Skouens tid som musikksjef i NRK, uten at jeg dermed tar henne til inntekt for det vi lager av programmer i dag.

Vi mener fortsatt at journalistisk uavhengighet tjener musikken, komponistene og lytterne best.

Som Ness tidligere har merket, kan Bleken utmerket godt forsvare både seg selv og sine uttalelser, men for å oppfriske minnet litt tar jeg med utdrag fra hans tilsvar i forrige runde:

Etter en lang samtale mellom deltagerne om samtidsmusikkens stilling – og definisjon – sa jeg at jeg med 7 års høyere musikkutdannelse og 25 års arbeide med musikk på profesjonelt nivå finner det litt mistenkelig at den modernistiske samtidsmusikken ytterst sjelden har vært i stand til å røre ved meg.

Bleken ytret dette i Midt i musikken i NRK P2, og noe tilsvarende var hans konklusjon etter å ha hørt Salvatore Sciarrino. Er det hat mot samtidsmusikk som uttrykkes i dette? Jeg oppfatter det ikke slik.

Det plagsomme med Halfdan Blekens uttalelser er ikke at han nærer hat mot samtidsmusikk, men at han sjelden blir emosjonelt berørt av denne. Er han alene om den opplevelsen? Er han spesielt emosjonelt utstyrt siden han ikke berøres så ofte? En rask kikk på artikler på Ballade sier i alle fall meg at han ikke er helt alene her i verden. Det er kanskje skadelig å ytre dette innenfor et komponistmiljø som tyr til blylodd hver gang det ikke kommer en ru tunge oppetter ryggtavlen, eller når man risikerer å møte de man kritiserer i de bevilgende komiteer rundt neste sving. Men det er, under normale forhold, ikke skadelig for mine medarbeidere.

Sunn og utfordrende debatt har både komponister og journalister godt av, og vi vil fortsette med å stille spørsmål av denne typen Bleken stiller, for at Ness kan få anledning til å overbevise oss og lytterne om at vi ikke har forstått noen ting.

I forhold til krav til journalistiske vurderinger av hva som har interesse eller ikke i programmene, er det også vårt ansvar å vurdere dette hver dag. Vi gjør av og til gale vurderinger, men det er sikkert også mulig for Ness og andre tipsere å utvikle sin evne til å få frem de poenger som måtte være i de temaer de ønsker løftet frem i programmene våre.

Jeg er ikke plaget av å være redaksjonelt ansvarlig for de programmer Ness omtaler, ei heller de medarbeidere som nevnes.

Tvert imot gleder jeg meg over den innsats som legges ned i alle programmer, og den interesse for, og kjærlighet til musikkområdet som preger mine kollegers arbeide. Forhåpentligvis vil Ness oppfatte dette hvis han skulle høre på de omtalte programmer i fremtiden.

Og mens jeg snakker fremtid, så arbeider jeg for tiden med Kringkastingsorkesterets programplaner for neste sesong, og kan opplyse Ness om at hans gitarkonsert vil bli fremført av Thomas Kjekstad i Universitetets aula 4. mars 2006. Dagen etter kan han forhåpentligvis legge en ny, og mindre resignasjonspreget tur til Katnosa.

NRK Kultur

Alf Magnus Reistad

Redaksjonell note: Jon Øivind Ness’ innlegg “Den store resignasjonen” kan i sin helhet leses her. Øvrige artikler og innlegg om kunstmusikkens rolle i dagens NRK kan som vanlig leses på lenkene nedenfor – så snart vi har fått fininnstilt det nye publiseringsverktøyet vårt.

Publisert:

Del: