Det er fem år siden Kari Bremnes siste soloplate. – Dette var noe jeg måtte gjøre alene, sier hun om sin nyeste utgivelse, “11 ubesvarte anrop”. Her har hun skrevet all musikken selv, og leverer klare tekster om ubehagelige temaer. Men selv om mange av sangene handler om å være alene, synes hun ikke at de er triste.

Kari Bremnes 2002

— Fra Ballade? Nei, nå ble jeg nervøs! Du skjønner, jeg slakta den gamle designen deres da jeg jobbet i Nationen en gang for lenge siden. Det blir vel ikke en masse musikk-tekniske spørsmål vel?

Undertegnede avkrefter, og begynner å spørre om “11 ubesvarte anrop”. En plate full av triste skjebner og ensomhet?

— Nei, synes du det?

Kari Bremnes varierer raskt mellom alvorstunge miner, tankefulle blikk og boblende, spontan latter. Hun ser deg rett i øynene, og er ikke interessert i å pjatte. Her skal man rett til beinet, uten fjas, fra første setning – mye på samme måte som musikken hennes.

“11 ubesvarte anrop” var ikke noe utgangspunkt for musikken, forteller Bremnes:

— Den tittelen kom helt til slutt. De elleve sangene er individuelle små historier, om forskjellige menneskers møte med livets forandringer. Forandring kan være farlig, fordi kontrollen vi streber sånn etter å beholde, plutselig forsvinner. Men forandringene kommer allikevel, det å ha total kontroll er en illusjon så lenge vi lever som mennesker, som til sist kommer til å dø.

Hun kikker ned på mobiltelefonen sin, smiler, og sier at hun er fascinert av alle disse ubesvarte anropene:

— Det er nesten poetisk, et sånt gammeldags uttrykk i forbindelse med en sånn moderne tingest. Det er nesten et annet ord for sanger, dette med anrop, sier hun. Da jeg skjønte det, kom tittelen helt naturlig.

Det blir stille.

Så ler hun høyt igjen, fordi jeg spør om hvor selvbiografiske disse elleve historiene er.

— Egne erfaringer? Nei, det er naboen som har opplevd det, sier hun, og smiler skjevt før hun blir alvorlig igjen:

— Alt dette er ting jeg har opplevd, enten selv eller igjennom andre. Men ikke nødvendigvis i den sammenhengen som høres på plata. Det er det som er så fint med å lage musikk, det går ann å skrive om noe personlig, uten å invitere med folk hjem.

Er det viktig å skille mellom det personlige og det private?

— Ja, det tror jeg. Man kan finne noe genuint menneskelige i det personlige, men det er pinlig å høre på noe som er privat, det tror jeg ingen har glede av…samtidig som vi lever i tid hvor det private blir stadig viktigere. Når en kjent person dør er det liksom greit å saumfare alle gamle brev, og gjøre det strengt private til kulturhistorie.

Vi skifter tema. Jeg spør om all ensomheten på plata, om alle de som venter, og de som er alene selv om de er sammen med noen. Her finnes kjærestepar som er på forskjellige planeter, tilbakeblikk til forgangen kjærlighet, og det evige savnet av en sjøfarer som havet tok. Men Bremnes sier at plata ikke handler om ensomhet:

— Folk er for det meste alene, men det betyr ikke at de er ensomme, eller at dette er et trist tema, det bare er sånn. Mennesker kan møte hverandre på punkter i livet, men veldig mye kan man aldri dele med noen. Det er ikke trist, det bare er.

Sangen som stikker seg lettest ut på platen er “Zarepta”, en romantisk sang om kvinnen som venter betingelsesløst på sin kjære, for å overøse ham med kjærlighet.

Kari Bremnes liker ikke ordet “romantisk”.

— Begrepet romantisk for meg er noe flyktig og klebrig, for mye tørka blomster og lysmansjetter, for mye av det meste – det romantiske må holdes i sjakk, slår hun fast.

Sangen om Zarepta, som kunne vært trukket rett ut av Salomos Høysang, handler ikke om romantikk, men om kjærlighet, får jeg vite:

— Den handler om å elske, har mye av både lyst og alvor i seg – og det har ingenting med romatikk å gjøre. Mens romantikken er litt “light”, er det å elske mye renere og mer ubeskåret, mener hun. – Det er håpløst vanskelig for meg å lage sånne sanger, men jeg holdt på i mange måneder for å se om jeg fikk det til.

Sist gang hun prøvde seg på en kjærlighetssang, med “Til En Mann”, som ble gitt ut på albumet “Månestein” endte den opp med å handle mer om det å skrive en kjærlighetssang, mener hun. Bremnes forteller at heller ikke resten av skriveprosessen forløp smertefritt:

— Jeg blir gal av å skrive sanger, men jeg liker motstanden. Jeg skriver alltid melodi til tekst, og ikke omvendt, så det ligger mye arbeid i å få de to til å passe sammen. Noen ganger er det bare en setning som ikke passer inn i takten, og det er utrolig frustrerende. Men jeg tror motstand er undervurdert når det gjelder å skape noe.

For Kari Bremnes har som alltid mye å formidle, og gjør det som sedvanlig svært godt. Det er nærmest bortkastet tid å spørre om hva hun mener med de ulike tekstene, for man forstår det så godt. Bremnes balanserer mellom det elegante og det banale på en måte som gjør musikken hennes tilgjengelig for nær sagt alle. Metaforene og sammenlikningene er krystallklare, det er ingen skjulte budskap.

På spørsmål om den forhenværende journalisten noensinne har tenkt på å uttrykke seg igjennom poesi eller prosa i bokform, rister hun på hodet.

— Det å skrive sanger er nok for meg. Jeg synes sangen er en vidunderlig form, og har ikke behov for å skrive større ting. I alle fall ikke enda. Men kanskje det kommer i fremtiden en gang?

Ikke at Kari Bremnes trenger flere ben å stå på – selv som norskspråklig artist fyller hun scener i både England og Tyskland, foruten Sverige og Danmark. Også i Japan ble hun svært godt mottatt.

— Jeg var fryktelig nervøs i begynnelsen da jeg skulle spille i utlandet. Merkelig nok har det gått fint med både musikken og kommunikasjonen fra scenen – alt lar seg faktisk overføre! Det var flott å oppleve at det å spille i Tyskland var omtrent det samme som å komme til Tromsø, utlendingene tar poengene på samme måte som folk gjør der hjemme.

“11 Ubesvarte anrop” har nettopp blitt sluppet i Norge, og før utlandet igjen skal besøkes, vil Bremnes reise
Norge rundt, og gi 22 konserter fra 19 november til 16. desember.

Bremnes forteller at hun har arbeidet med “11 Ubesvarte anrop” i over tre år, tydeligvis parallelt med de sine siste samarbeidsprosjekter med henholdsvis Rikard Wolff og brødrene Ola og Lars. Om det blir lenge til neste plate, sier Bremnes at hun ikke kan si noe sikkert om.

— Men jeg kommer ikke til å begynne å skrive igjen før all turnering er overstått, de to prosessene er så totalt forskjellige. Den Kari Bremnes som står på en scene, formidler og kommuniserer med publikum kan ikke skrive sanger. Da trenger jeg å være alene, og kunne låse døra bak meg.

Men det betyr ikke at Kari Bremnes er ensom. Det bare er sånn.

Publisert:

Del: