Populærkomponistene vil ha rettferdighet i TONO-systemet, som betaler ut vederlag for offentlige fremføringer av musikk. Tidligere denne uken offentliggjorde Ballade et åpent brev til TONO – signert profiler som Åge Aleksandersen, Bjørn Eidsvåg, Henning Kvitnes, Ole Paus og folk fra Hellbillies, Ole Ivars og Kaizers Orchestra. Meldingen var klar: De vil ha direkte demokrati i TONO, en stemme per andelshaver, uansett sjanger eller organisasjonstilknytning. En slik ordning ville gjøre populærkomponistenes flertall i TONO til reell makt. Er dette begynnelsen på et plyndringstokt av de små musikkuttrykkene, eller noe helt annet? Initiativtaker Henning Kvitnes svarer Ballade.

Henning Kvitnes_2 2006 (Raymond Mosken)

Av Knut Steen

Henning Kvitnes, du og de 13 andre som har underskrevet det mye omtalte åpne brevet til TONO, har de siste dagene blitt fremstilt som sytende pop-”krøsuser”, millionærer som nå er ute etter de siste tre prosentene av TONO-midlene. Hvordan reagerer du på disse karakteristikkene?

— Vi er engasjerte mennesker, som har opplevd TONO-systemet over mange år, uten muligheter for å påvirke det. Å henge ut Bjørn Eidsvåg fordi han tjener godt og samtidig har en mening i denne debatten, synes jeg er direkte ufint. Han burde berømmes for at han i det hele tatt gidder å stikke hodet fram.Vi som har signert dette brevet har vært i bransjen og jobbet knallhardt i mange år. Det å bli en Bjørn Eidsvåg i dag, er omtrent like sannsynlig som å vinne hovedpremien i lotto fem ganger på ett år, mener Kvitnes.

Han avviser samtidig at denne debatten først og fremst handler om penger:

— Dette handler om den samme solidariteten som Komponistforeningen har etterlyst så mange ganger i det siste. Vi – både de av oss som tjener godt og de som tjener dårlig – ønsker å bane vei for de populærkomponistene som kommer etter oss. Alternativet er at unge mennesker ikke gidder å engasjere seg, det blir resultatet når man verken forstår systemet, eller føler at man har noen påvikningskraft. Vi føler at demokrati er den eneste veien å gå i TONO.

Komponist Glenn Erik Haugland mener det er ”rått spill” å bruke Dagbladet til å ”posisjonere seg foran forhandlingene i TONO” – er det derfor dere har samlet så mange ”store kanoner” til å være faddere for brevet?

— Nei. De som har skrevet under, gjør det fordi de bryr seg. Dessuten har vi ikke ”gått til pressen” med det, vi har bare gått til Ballade. Vi står selvsagt ikke inne for Dagbladets tabloidisering. Dette vet Glenn Erik Haugland, men spiller dum og forsøker også å framstille det som om vi er imot Tonos administrasjon. Det er ikke sant – i vårt brev berømmer vi denne. At pressen elsker en krangel, er en annen sak. Det har vært en lukket debatt rundt TONO i mange år, i det siste har den åpnet seg i Ballade – nå ønsker vi også å si hva vi mener. Jeg vil også stille spørsmålet: Hadde noen giddet å reagere hvis vi var ukjente?

Samtidskomponist Maja Ratkje skrev i går en kommentar på sine egne hjemmesider. Der omtaler hun dere som har skrevet under brevet du forfattet slik:

“Vi mener alvor nå!” Alvorlige, pengesterke menn med gitar som har klart mesterstykke å smyge seg inn i norske hjerter og bli bestselgende artister. Hurra for dere! Gratulerer, dere har klart å innfri populærmusikkens agenda, å bli populære! Og det er vel ikke så lett i en mediehverdag hvor listemusikken knapt kommer til ordet?

Ratkje skriver også:

Eidsvåg & co innrømmer at de ikke trenger mer penger, men at debatten er prinsipiell. Dessuten forsvarer de plutselig smale popsjangre!! Smal populærmusikk??? Hva slags selvmotsigelse er det?

Kommentar, Kvitnes?

— Dette var jo litt spesielt. De fleste populærmusikk-artister er jo ikke populære. Det trodde jeg alle visste. Hun kan jo snakke med norske rockerne som bor på scenen eller i klamme busser igjennom lange turneer, og spørre dem om de føler seg som pop-krøsuser. Til og med band som Gluecifer, som har hatt en internasjonal karriere, gir seg fordi de ikke har råd til å drive på lenger – det blir ingenting til overs. Dette handler om respekt for et hardt arbeidende folk.

Hva med deg da, Kvitnes? Du har jo solgt nokså mange plater i det siste. Er du en pop-krøsus?

— Overhodet ikke. Det har tatt meg 25 år å komme opp på noe som likner en normal årsinntekt. Akkurat nå har jeg litt mer, men det er nok bare en bølgetopp, gjetter Kvitnes.

Men hvis man ser bort fra den intra-sjangerlige solidariteten: Skjønner du at folk reagerer på at representanter for populærmusikken nå strekker seg etter de siste tre prosentene av TONO-midlene?

— Det er ikke nødvendigvis pengene vi er ute etter, selv om vi ønsker å få hele regnestykket på bordet. Vi har vært veldig solidariske og stilletiende i mange år, akkurat som vi har blitt bedt om. Det ønsker vi ikke lenger, nå vil vi ha mulighet til å påvirke. Vi vil ha et demokratisk TONO, så vi kan kutte ut hele denne sjangerdebatten. Vi må stå sammen i de utfordringene som TONO kommer til å møte i tiden fremover, sånn sett er vi helt enige med Synne Skouen. Men da må vi også ha et demokrati. Sånn som det er nå, har Norsk Komponistforening vetorett på alle forandringer som måtte bli foreslått. En så liten gruppe med vetorett gir ikke noe godt arbeidsklima. Jeg vet at NOPA-styret har slitt fælt med å få til en ny samarbeidsavtale med NKF, prosessen har gjort dem frustrerte og forbanna.

Dette er et ganske annet bilde enn NOPA-formann Bendik Hofseth har tegnet. I Ballade uttalte han – sammen med NKFs Håkon Berge – at ”De mange lange konfliktårene mellom gruppeforeningene ble avblåst rundt århundre-skiftet! ”

— Hofseth får svare for seg selv, selv oppfatter jeg helt andre signaler fra samme hold. Jeg tror jeg har et samlet NOPA bak meg når jeg ønsker et demokratisert TONO. Derfra kan man finne gode løsninger.

Dine motparter i denne debatten argumenterer med at enkelte typer musikk er mer kompleks, tar lang tid å lage, er vanskelig å få fremført, og spilles sjelden i radio og på TV. Har du forståelse for at denne musikken trenger å tjene litt mer per spilling?

— Jeg har forståelse for at enkelte verk trenger mer hjelp, de trenger ikke komme fra NKF-medlemmer. Vi vil gjerne kutte ut hele sjangerinndelingen, og bli enige om at all musikk i utgangspunktet bør belønnes likt. Det vil gi et mye bedre tverrsjangerlig musikkmiljø. Dagens ordning er med på å forsure stemningen mellom de ulike musikkuttrykkene, i stedet for å bidra til forståelse og samarbeid.

Bør støtten til verkene som trenger mer hjelp komme fra komponistene selv igjennom TONO, eller fra helt andre steder.

— Akkurat det vil vi veldig gjerne ha mulighet til å sette oss ned og diskutere i et demokratisk forum, uten å forskuttere resultatet. Samtidsmusikken har tatt hevd på den nye og spennende musikken, men det finnes også mye kompleks og spennende musikk innefor det man kaller populærmusikken. De som skriver den kan kanskje ikke alltid noter, men bruker i stedet andre hjelpemidler. Og et hav av tid.

Hvor synes du man skal hente pengene til å støtte musikk av denne sorten, om ikke fra komponistene selv?

— Vi ønsker ikke å ta livet av noen, det har vi aldri ønsket. Det kan godt hende vi er mer enige enn vi trodde. Jeg tar gjerne diskusjonen om hvor pengene bør tas fra, men først etter å ha sett hvordan de blir fordelt nå. Kanskje vi har noen gode løsninger komponistforeningen ikke har tenkt på i all sin proteksjonisme? Det er synd at vi ikke kan ta i bruk opphavsmenn fra alle sjangere for å være konstruktive i forhold til fremtiden.

TONO har vel allerede et indirekte demokrati, igjennom NOPA, NKF og NMF. Men dere ønsker altså et direkte demokrati, ser hver komponist som står som andelshaver i TONO, har én stemme?

— Ja. GRAMO er egentlig en god organisasjon å sammenlikne seg med. Der kan man enten overføre stemmen sin til en av organisasjonene, eller så kan man møte på generalforsamlingen og stemme selv. Et slikt system hadde avsluttet all sjanger-kranglingen umiddelbart.

Men sett at dere fikk direkte demokrati – hva ville dere bruke det til?

— Til å videreutvikle TONO, lage et enklere demokratisk og mer dynamisk system, som er raskere å gjøre om for å tilpasse det til virkeligheten og trusler utenifra. Dette dreier seg ikke bare om penger, men også rettigheter som møter et stort press utenfra via nye bruksområder. Det handler om at TONO- systemet, på grunn av sjangerinndelingen, ikke blir noe godt arbeidsmiljø. Har man ingen reell mulighet til å påvirke, kan det virke meningsløst å engasjere seg. Sånn føles det fremdeles for mange. Jeg har veldig stor tro på å behandle folk likt.

Forstår du at andre kan frykte et flertallsdiktatur som skviser livet ut av de sjangrene med minst masse-apell?

— Det finnes vel ikke noe som heter flertallsdiktatur. Slik jeg ser det, er det enkeltkomponister som er i støtet og trenger hjelp, ikke hele sjangere. Hvis vi kan få et demokratisk forum, skal man ikke se bort fra at det vil være ønsker om å støtte de som trenger det mest. Folk blir mye lettere solidariske hvis de får lov til å velge det selv.

Kvitnes understreker nok en gang viktigheten av å få de yngste opphavsmennene inn i styre og stell:

— Det hadde vært fantastisk å ha Ravi i TONO-styret. Han er en veldig flink mann – og her kan man virkelig snakke om ”høy kompositorisk identitet”. Vi trenger de unge menneskene, i stedet for at TONO skal fortsette å være det Oslo-gubbeveldet som jeg har vokst opp med. Men skal vi få til det, må de unge også føle at stemmene deres betyr noe. Unge mennesker er rastløse, de orker ikke å kjempe i fora som er så tunge som dagens TONO er.

Både Synne Skouen, Håkon Berge og Bendik Hofseth mener at den kursen du og dine medsammensvorne legger opp til er farlig. En av konsekvensene kan være at veldig mange av TONO-pengene havner i utlandet, mener de tre. Er det en trussel du tar alvorlig?

— Jeg ønsker selvsagt å støtte norsk musikkliv. Det er jo det jeg holder på med! Denne trusselen er gammel og blir brukt for å opprettholde dagens udemokratiske system, med de maktstrukturer vi har nå. Vi er da ikke dumme. Selvsagt ønsker vi å beholde mest mulig penger i landet.

Dere har gjentatte ganger blitt oppfordret til å føre denne debatten internt i TONO, i stedet for å trekke den ut i media. Hvorfor har dere valgt å gjøre det på denne måten?

— Fordi debatten ikke blir tatt internt i TONO. NKF har stor makt igjennom TONO-vedtektene at de kan trenere all utvikling. De er ikke store nok til å presse igjennom forandringer i sin favør, men de kan nedlegge veto mot all forandring de ikke liker. Denne saken har blitt trenert og forlatt av Norsk Komponistforening. Dessverre er det deres egne medlemmer som kommer til å tape på det i lengden.

Hva nå?

— Vi vil gjerne oppfordre Norsk Komponistforening til å ta et skikkelig allmøte, så vi kan snakke skikkelig sammen. Flere av de elementene vi har tatt opp, som f.eks. Tekstforfatterenes kår, blir ikke engang nevnt i debatten.Vi bør for eksempel også kikke på de felles farene vi står ovenfor, så som Microsofts nye program for direkte fildeling over nettet, som snart kommer på markedet. Det bør alle som er organiserte i TONO ha en holdning til. Ikke hvor ”fin” en komposisjon er. Det vi ønsker, er å delta på like fot i en sunn debatt i TONO, på samme måte som vi har gjort i pressen.

Publisert:

Del: