– Vi er tilbake. Vi er alene. Vi er på Rockefeller. Og vi slutter fred med Spellemanprisen. Alarm fyller fem år. Det er på tide å fortelle historien, skriver styreformann i Alarm, Nils Heldal, som i denne artikkelen forteller om oppturer, nedturer og bransjemotstand i følge med den nye prisen, spesielt etter samlokaliseringen med by:Larm: – På et tidspunkt forsto vi at de store plateselskapene og folka bak Spellemannprisen så på oss som brysomme oppkomlinger som måtte stoppes. Men nå er krigen over, i følge Heldal, som ønsker Spellemann-komiteen og IFPI velkommen til Alarmutdelingen: – La oss slutte fred. Norge er stort nok for oss begge.

Silver

Av Nils Heldal, styreformann, Alarmprisen

Newcastle er – for de av oss som er gamle nok til å ha opplevd Wannskræk live – synonymt med et fotballkort hvor Malcolm McLaren vista ballene sine. For andre som så DumDum Boys live er Newcastle en fallert industriby hvor de snakker ganske rart.

Men det er mer ved byen. Newcastle har 156 aviser, ca 256 radiostasjoner – hvorav 4 når hele byen. De har 5 tv-kanaler, et vell av magasiner og en zilliard med musikkpriser. Den siste som telte antallet – ga opp ved 43 forskjellige utmerkelser – inklusive to konkurrerende TV-sendte musikkpriser. De hadde tre før.

Dette er jo løgn alt sammen. Newcastle er kun et bilde på Norge. Det bor nemlig flere mennesker i hele Newcastle enn her. Og alle tallene er ikke fra Newcastle, de er fra Norge. Og dette er ikke annet enn en kronglete måte å fortelle historien til Alarm på, og å sette Alarm i en nasjonal kontekst. Vi har mange aviser, radiostasjoner, magasiner og tv-kanaler her til lands. Og, vi har er en rørende stor samling priser og diplomer for musikanter – Norge Statuetters fødeland.

En pris uten troverdighet er ingen pris
En pris uten publikumsappell er ingen pris
En pris uten gjennomslagskraft er ingen pris

Disse tre parametrene var ikke fremst i panna hos Svein Bjørge, da han tok kontakt med meg høsten 1998, med ønske om å få drahjelp til noe han kalte “No Hit Awards”. Svein mente at det var på høy tid å engasjere til en protest mot det han kalte en hyllest til forflatningen – et slags varsku mot den gjennomgående kommersielle profilen til Norges daværende to musikkpriser.

Hitawards var den ene, og den hadde ikke mer troverdighet enn den har x’er i navnet. Prisen baserte seg på den plateselskapskontrollerte radiolista hit40. En liste som i utgangspunktet er en ukentlig rangering av hvilke låter som blir spilt mest på norsk radio. Det dumme med virkeligheten er dog at den sjelden er sexy og kommers nok. Det har platebransjen tatt konsekvensen av. Det virkeligheten mangler er lett å manipulere. Prinsippet er at P1s gamle – og dermed mindre kjøpekraftige – lyttere teller mindre, og lokalradioenes strømlinja hit40-stasjoner teller mer. Ta også med at for i det hele tatt å komme med på lista, så må de store plateselskapenes egen fagforening, GGF, fysisk sende et eksemplar av låta til en database som av en eller annen grunn ligger i Irland. Albumkutt registreres ikke. Mange småselskapers utgivelser registreres ikke. Men hva med prioritetene til de multinasjonale selskapene? Registreres de? Yepp uten unntak. Vips, en sexy liten liste som er gull verdt når det skal rapporteres hjem til europasjefene i storselskapene.
Hitawards fikk et kort liv. Den hadde liten eller ingen troverdighet. Radiolista hit40 lever ennå.

Spellemannsprisen er en institusjon i norsk musikkliv. En hardhuda rocker kan før utdelingen hevde at Spellemannsprisen betyr mindre enn gårsdagens lommerusk. Men når kvelden kommer og han står på scenen med en harpe i neven, ja, da kommer æren og ydmykheten – hver gang. Spellemannsprisen er den store av de store. Noe du ikke kødder med. Dette til tross for at de som lager prisen tilsynelatende forsøker å spenne bein på den hvert eneste år. Plateselskapene forbeholder seg retten til å etternominere artister de mener juryen overser. Og kategoriene og den tilmålte tv-tiden gir et ferniss av at det ikke er bredden som skal salutteres – men selskapenes neste kommende storselgere som skal promoteres.

Svein Bjørge hadde et poeng i 1998. Norge trengte et alternativ. Noe som premierte det som var bra – ikke fordi det solgte mye, eller fordi et par aviser hadde trillet en sekser. Bra ting defineres best ved at et samla norsk musikkanmelderkorps og landets cd-kjøpere avsier sin dom.

Vårt første forsøk var å integrere det i Bylarm, som vi begge var involvert i. Derav også navnet. By:larm – og A:larm – som vi da kalte det. Men styreformannen i Bylarm, Bjarne Zachariassen, var betenkt. Bylarm skulle være en arena, sa han, ikke egne meninger om hva som var kvalitet eller ikke. Vi jobbet derfor videre. På den tiden var jeg kanalsjef for Petre – og lodda stemningen der – den var god. Neste steg var å knytte til seg de beste folkene på hvert sitt felt. Audun Vingers poetiske teft ble innlemmet. Thomas Knutstad som kunne designe en død hest til å bli levende – tok på seg designen. Merethe La Verdi, en dame med svart belte i promotion sa ja. Kim Erlandsen, mannen bak The Pornolizer, tok webben. Studentradioene ble med – og vips; første Alarm på nakne ben på Rockefeller. Vi hadde ingen penger utover det vi fikk inn på døra – så produksjonen ble respatex – men folk engasjerte seg, artistene ble stolte – det huset var fullt. Alarm var kommet for å bli.

To år senere, fortsatt uten et snev av støtte – bestemte vi oss for å samlokalisere oss med Bylarm. Her satt jeg i en raljerende dobbeltrolle med styreverv begge steder, og jeg kan åpent innrømme at samlokaliseringen var mye min skyld. Analysen som alle stilte seg bak var:

For Bylarm: Bylarm skal tilbake til Trondheim. Bylarm trenger noe nytt, noe ekstra krutt, og særlig på den siste dagen – da en del folk hadde fått for vane å dra hjem. Bylarm trenger Alarm.

For Alarm: Alarm får ikke noe støtte. Alarm må samarbeide med noen for å overleve. Alarm kan ikke risikere at Oslofolk går lei. Alarm må ut til de andre store byene. Alarm må samarbeide med Bylarm.

Vi hadde på det tidspunktet forstått at de store plateselskapene og folka bak Spellemannprisen så på oss som brysomme oppkomlinger som måtte stoppes. CD-dealer ble avbrutt i siste liten med bommulsforklaringer, rykter om artistboikott fra de store kom jevnlig, og pratet på byen var lite flatterende. Her må de vel innrømmes at vår prat på byen heller ikke var av den flatterende sorten.

Men det hele eskalerte med samlokaliseringen av Alarm og Bylarm. Med ett ble det oppfattet som vi hadde potensiale til å bli store og sterke – for store og sterke. Alarm fikk fortsatt ikke ei krone i offentlig støtte, men nå fikk også Bylarm blø. Støtten fra bransjeorganer til Bylarm ble halvert. Styremedlemmer i Bylarm som hadde et snev av IFPI-tilknytting sluttet i nær militær samla protest, og sjefen for Gramart uttalte at Alarm med 1.5 millioner stemmer var uten et snev av betydning for norsk musikk. Gjennomgangstonen fra den etablerte delen av platebransjen, var at vi hadde krysset en grense. Nå var det krig. Og det var det i to år med samlokalisering.

Men etter Bylarm og Alarm 2004 var det nok av to grunner:

1) Vi hadde blitt større og bedre av samarbeidet begge to. Nå var vi blitt for store for hverandre. Vi ville kannabalisere.

2) Fra Alarms ståsted: Å laste Bylarm med verre rammevilkår fordi Alarm har djevelens tegn, ble en belastning for en del av oss. Vi kan godt skite i eget reir – andre får skite i sitt eget.

Så derfor – vi er tilbake. Vi er alene. Vi er på Rockefeller. Nesten den samme gjengen. Nå også uten en produksjon som smaker respatex – og det takket være tilveksten vi har fått siden sist. Pål Ritter Schjerven – en mann som klarer å produsere kostnadseffektive eventer som ser ut som påkostede smaragder. Kjetil Selmer Olsen – grunderen bak Spirit, som gir råd når det gjelder spons. NRK Lydverket – ved Marius Hoel og Barbara Jahn, som ser et journalistisk potensial i å presentere kvalitet. ConCom som ikke bare har et hjerte av dollar, men ser det kulturpolitisk viktige i å gjøre Alarm mulig ved å knytte oss opp mot sponsorer vi sårt trenger 1.5 millioner stemmer har blitt til 2.1 millioner stemmer, og “the undeground” har i mellomtiden blitt “mainstream”. Det er en fin verden. Det siste er ikke vår skyld – det enste vi har gjort er å gi en scene til det journalister og CD-kjøpere definerer som det beste fra året som er gått. Slikt gjør oss litt stolte.

Kampen mot Spellemannprisen, da? Vel, vi syntes det er for teit å krangle i et så lite land. Så vi gjør det ikke mer. Kjære Spellemann-komité og IFPI: Vi vil gjerne invitere dere som gjester på vårt nominasjonsparty, og på Alarm-showet. La oss slutte fred. Norge er stort nok for oss begge.

Vi sees på Rockefeller 5 februar.

Denne artikkelen er tidligere publisert på Alarmprisens egen nettsider, og bringes videre med artikkelforfatterens velvillige tillatelse.

Publisert:

Del: