Alarmprisen 2005 er over, og vinnerne har formodentlig kommet seg vel hjem med sine trofeer. – For oss som valgte å følge prisen via direktesendingen på Petre, ble det ikke lett å arbeide opp noen større entusiasme, skriver Balladeredaktør Arvid Skancke-Knutsen. – Det var forutsigbar, ofte klønete og kjedelig radio, der den evinnelige småpraten om champagne, klær og konstruerte kjendiser nesten fikk en til å lengte etter Dorte Skappel, som i hvert fall ikke prøver å late som om denne typen show handler om musikk.

Kyrre Holm Johannesen, Petre, 2004

Av Arvid Skancke-Knutsen

Det kan virke som om konkurranseforholdet mellom Alarm og Spellemannsprisen tidvis får frem det verste i dem begge. I hvert fall fører det begge prisene rett i armene på hver sin nokså innholdsløse mediakanal, som legger mer vekt på å pynte seg med liksom-glamour og kjendis-glitter enn å formidle noe vettugt bilde av det hjemlige musikklivet.

Alarm lanserte seg som et alternativ til Spellmannsprisen, på en tid da bølgene rundt Fiskviks regime gikk rettmessig høyt. For de som lyttet til Petres direktesending lørdag kveld, må prisen snarere ha fortonet seg som en heller selvforherligende affære for de unge og vellykkede, der de mest åpenbart kommersielle navnene får sine forutsigbare skulderklapp fra en del av bransjen som ikke lenger bryr seg om å opprettholde noe ferniss av alternative holdninger eller indirekte systemkritikk.

Petre har omfavnet Alarmprisen i en slik grad at lørdagens radiosending nærmest fremsto som en syntese av nye Petre på dagtid – en feiring av innholdsløshet, kjendis-pludder og formaterte musikkflater. Det kombinerte systemet av publikumsstemmer og musikkjournalist-stemmer skal garantere at Alarmprisen er ”verdens mest demokratiske musikkpris”, en frase som gjentatte ganger ble brukt under Petres live-sending, men resultatet blir som oftest at de mest markedsorienterte og Petre-spilte artistene står igjen som vinnere.

Da Alarmprisen startet for fire år siden, fortonte den seg umiddelbart som en god idé. Svein Bjørge & co. satte fokus på artister, trender og stilarter som den etter hvert nokså sedate og selvfornøyde Spellemannsprisen brød seg relativt lite med å hente inn i rampelyset, selv om man nok fant enkelte gjengangere hos begge prisene. I dag er det nesten fristende å si at det forholder seg omvendt. Selv i klørne på TV 2 har Spellemannsprisen inntil videre måttet inkludere genre som ligger utenfor det dominerende populærmusikkbegrepet. Dermed oppstår et av flere paradokser: Alarmprisen, som skulle være et alternativ til den etablerte musikkbransjen, har gjennom samarbeidet med Petre fått en markeds- og ungdomsorientert profil som de mer kommersielle kreftene i Spellemannkomiteen bare kan ha våte drømmer om.

Det kan være verdt å notere at den opprinnelige arbeidstittelen på Alarmprisen var ”No hit-award” – med de bransje-opprørske undertoner det signaliserte. Forut for den første utdelingen het det seg at ”Alarm har som målsetning å forsøke å få mer fokus og oppmerksomhet på den såkalte underskogen av norsk og internasjonal musikk, og håper å være en mest mulig kvalitativ rettferdig pris. Mye av hensikten med denne nye prisen er å rette fokus på artister som ellers aldri er i nærheten av å vinne priser og oppmerksomhet.”

Et sted på veien ble dette raskt endret til dagens mer generelle visjon: ”Alarm skal øke fokus og kjennskap til norsk rytmisk kvalitetsmusikk generelt. Alarm skal bli den viktigste plattformen for eksponering av norske artister i og utenfor Norge. Alarm skal støtte artistene i deres utvikling og bidra til at de når sitt publikum. Spesielt skal Alarmshowet premiere de beste artistene innenfor utvalgte sjangere gjennom en årlig prisutdeling. ”

En rekke kommentatorer har i år gitt uttrykk for at det ”alternative” preget til Alarm begynner å bli nokså vanskelig å få øye på. Det burde i grunnen ikke komme som noen stor overraskelse, siden Svein Bjørge alt i prisens andre år sa dette med rene ord i et intervju på NRK: – Alarm har aldri vært tiltenkt som en ”alternativ” pris… Vi er ikke alternative og vi ønsker ikke å fremstå som alternative. Alarm skal sette mer fokus på den kvalitative norske musikken, og forhåpentligvis være en oppmuntring til band og artister om å stå på. Prisen skal prøve å ta musikken og artistene på alvor, uten å være påvirket av salgstall og media-støy.

Det er liten tvil om at Alarm fungerer som en vitamininnsprøyting for artistene som blir nominert, og at prisen stort sett setter fokus på rimelig gode utgivelser og artister. Men løsrevet fra sin opprinnelige – og den gang absolutt berettigede – antiestabliment-holdning, og også fra sin senere funksjon som utstillingsvindu for det mer etablerte, unge musikklivet under by:Larm, er det vanskelig å se at Alarm anno 2005 blir noe særlig mer enn nettopp mediastøy i regi av den statsfinaniserte ungdomskanalen.

— Det finnes ikke økonomi i Norge til å produsere to store musikkpriser, uttalte Sæmund Fiskvik til VG i fjor. Det er naturligvis det rene vås – og lite annet enn et forsøk på å tviholde på svinnende makt. Norsk musikkbransje kan godt tillate seg både en og to festaftener i året, særlig om de i litt større grad enn i dag speiler den spennende underskogen som til en hver tid vil finnes.

I dag synes Alarmprisen for første gang å være på etterskudd i forhold til det innovative musikklivet. Det bør derfor være en utfordring for Alarm-ledelsen å finne en litt større eksistensberettigelse enn å fronte en pris for unge, hippe og relativt lettselgelige artister – og radiostasjonen som liker å sole seg i glansen av dem.

Av de i alt ni vinnerne av elleve Alarmpriser i år, var Ralph Myerz & The Jack Herren Band, Annie, Jim Stärk, Euroboys, Kings Of Convenience og Jaa9 & OnklP alle blant de hundre mest spilte artistene på Petre i fjor. Vinnerne i kategoriene for rock, jazz og metal var det ikke – ganske sikkert fordi Håkon Moslet & co. er redd for at sær, smal eller støyende musikk skal støte bort de store lyttergruppene som lar Petre skurre og gå i bakgrunnen på dagtid.

Blant initiativtagerne til Alarmprisen finnes det mange gode hoder, som nå kanskje bør finne ut av hvordan prisen igjen skal bli noe mer enn Petre-prisen under et annet navn. Hvis ikke er det kanskje like greit om Alarmprisen blir tatt over fullt og helt av NRKs ungdomskanal.

Under Alarmprisen 2005 var profilerte programledere fra Petre høyt og lavt. De ledet showet, de delte ut priser, og intervjuet til stadighet hverandre som “ekspertkommentatorer” også. Når NRK i tillegg står som avsender for to av i alt elleve priser, og også er tungt inne i juryen som bestemmer hvem som skal få den høythengende Alarmjuryprisen, minner det ikke så mye om honnørordene om ”verdens mest demokratiske musikpris”.

Og det er vel heller ingen garanti for en pris med ”kvalitet og troverdighet”.

Publisert:

Del: