På en av de første sidene av brosjyren om Akira Nishimura som forlaget hans har gitt ut, siteres en New York-kritiker som beskriver Nishimuras musikk som ”new age with brains”. Karakteristikken er ganske treffende, mener Hild Borchgrevinck, som har møtt den Ultima-aktuelle komponisten. Hans første spore til et livsløp som komponist kom da læreren bad ham ta ansvar for radiosendingene i friminuttet på skolen. – Det var fantastisk, jeg satt der og spilte Schubert, Beethoven, Brahms, en time hver dag, sier Nishimura.

Akira Nishimura (Tegning, fra Ultima 2005-program)

Av Hild Borchgrevink

Denne japanske komponisten bedriver en ufortrøden pan-asiatisk eklektisme.

Akira Nishimura plukker fra tradisjonsmusikk, buddhisme, hinduisme og kulturhistorie fra hele Asia som inspirasjon til form og tematikk i verkene sine. Men nytolkningen er kvalifisert. På universitetet rakk Nishimura å studere tradisjonsmusikk, religion, estetikk og kosmologi i tillegg til komposisjon.

– Alt dette har hatt stor innflytelse på musikken min, sier Nishimura.

Slik viderefører han på et vis en lang japansk tradisjon for å adoptere elementer fra andre kulturer og bearbeide dem til noe eget. Verket som ble nevnt innledningsvis, var Nishimuras
”Heterophony of Two Pianos & Orchestra”, som ble fremført i Carnegie Hall i 1990 med Aki Takahashi og Frederic Rzewski som solister. Senere samme år ble dette stykket spilt i Oslo, av Oslo- Filharmonien under Peter Eötvös, under Verdensmusikkdagene i Oslo som faktisk var forløperen til det som i dag er Ultimafestivalen.

Heterofoni (av gresk heteros, ulik, og fone, lyd) er et av aspektene som er hentet fra asiatisk tradisjonsmusikk, og som er blitt en av Nishimuras estetiske signaturer. Han har også skrevet ”Heterophony for String Quartet” til Kronos-kvartetten og verket ”Bird Heterophony” til et japansk ensemble. Opprinnelig betegner det en form for kompleks monofoni – én melodi,
men flere stemmer som hver spiller melodien på forskjellig måte. Tempoet eller rytmen kan være ulik, de kan spille forskjellige forsiringer og figurer, eller med hver sin idiomatiske klang. Ett eksempel er balinesisk gamelan-musikk.

— Tenk på forskjellen mellom en gamelanspiller og en organist, sier Nishimura.

– På et kirkeorgel er det én person som kontrollerer en mengde toner, hele lydens register. I et gamelanorkester kan en enkelt musiker ha ansvar bare for et par toner.

På årets Ultimafestival urfremførte det norske BIT20 Ensemble Nishimuras nye kammerkonsert 2. oktober. I tillegg spiller pianisten Aki Takahashi hans stykke ”Avatara” i
Lindemansalen på Norges musikkhøgskole i morgen, fredag.

— Foreløpig kan jeg bare presentere tittelen på den nye kammerkonserten, lo komponisten, da jeg traff ham. – Verket heter ”Orgone”. Det er navnet på en kosmisk energi, en energi fra universet.

”Orgone” viser seg å være et navn som den østerrikske psykoanalytikeren og Freud-eleven Wilhelm Reich satte på en energi som han hevdet å ha oppdaget på 1930-tallet. Reich mente at denne kraften fantes i atmosfæren og som en drift i alle levende vesener. Han bygget instrumenter for å samle den inn og sa også at den hadde terapeutisk effekt, en påstand som mildt sagt har vært omstridt. Amerikanerne kastet Reich i fengsel etter kvakksalverloven.

Fra orgone beveger Akira Nishimuras forklaring seg til indiske tablaer.

— Jeg bruker også strukturer fra indisk tradisjonsmusikk i dette verket, forteller han. – Indiske tablaer begynner med en liten rytmisk celle, en liten syklus, som hele forløpet vokser ut fra. Jeg begynner med små elementer som jeg så bygger ut til en større sirkel. Sirkelen, gjentakelsen, finnes på forskjellige nivåer i alt levende. Tenk på hjertet som slår, på vår regelmessige pust.

I buddhismen finner du både den sluttede sirkelen – galaksen, og den åpne spiralen. Som form representerer sirkelen på en gang det romlige, stabile og en utvikling over tid. Nishimura forklarer hvordan denne strukturen også finnes i det indonesiske gamelan-orkesteret.

— I gamelan spiller man jo på metallofoner og gonger av forskjellig størrelse. Den aller største gongen lyder kanskje bare én eneste gang i løpet av spillet, som kan vare i timevis, sier han. – Tenk deg en pyramide-form, med små rytmiske bevegelser nederst og den ene på toppen. Den lengste syklusen i ”Orgone” er på 108 takter. Det er ikke tilfeldig, det er hentet fra buddhismens 108 bevisstheter.

Nishimuras første nærkontakt med klassisk musikk kom imidlertid da læreren bad ham ta ansvar for radiosendingene i friminuttet på skolen.

— Jeg kunne velge fra et stort platebibliotek, forteller han. – Det var fantastisk, jeg satt der og spilte Schubert, Beethoven, Brahms, en time hver dag. Særlig Beethoven. Jeg hørte 9. symfoni om og om igjen, og tenkte at dette vil jeg lære mer om. Jeg tok platen med hjem til foreldrene mine, som ikke var spesielt interesserte i musikk, og spurte: Hvordan blir man komponist? Etter hvert fikk jeg dem til å kjøpe en grammofon til meg.

Senere studerte han komposisjon og musikkteori ved Tokyo National University of Fine Arts, og altså en rekke andre fag. I 1974 vant han en japansk komposisjonskonkurranse,
senere en konkurranse i Belgia, og i 1980 ble perkusjonsverket Ketiak kåret til årets beste verk på det internasjonale rostrum for komponister i Paris. Rytmene i Ketiak bygger på den
rituelle balinesiske ”ketjak”, som betyr ”apenes dans” og formidler en passasje fra en hinduistisk tekst gjennom dans og perkusjon.

Hinduismen er også inspirasjon for det andre av Nishimuras verker, som skal spilles under festivalen fredag. Pianisten Aki Takahashi skal gi seg i kast med verket ”Avatara”, et stort, helaftens verk som er en musikalsk fortolkning av hinduismens gud Vishnu.

— Ordet avatara brukes i hinduismen om overjordiske vesener som inkarnerer seg som jordiske skapninger, sier komponisten.

Avatara er sanskrit for ”nedstigning”. Nishimura har valgt seks inkarnasjoner av Vishnu som titler på satsene sine. Matsya, Kurma, Varaha, Narasimha og Vamana betyr henholdsvis fisk,
skil padde, bjørn, menneskeløve og dverg. Den siste inkarnasjonen, Kalkin, kan oversettes som tid eller evighet og betegner en inkarnasjon som forventes å komme ved enden av tidsregningen vi befinner oss i.

Akira Nishimura er professor i komposisjon ved Tokyo College of Music, og medlem i styret i den japanske komponistforeningen.

Artikkelen er hentet fra Ultimas programbok 2005, og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren og Ultima. Redaktør for årets programbok har vært Hild Borchgrevink. Ytterlige program-detaljer finner du på www.ultima.no.

Publisert:

Del: