– Den utskjelte melodikonkurransen har alltid vært et talentforum for de som har valgt kanskje den vanskeligste disiplinen innen musikken: å skape og formidle et verk på tre minutter. Men Melodi Grand Prix handler også om det norske folk og hvilke minner som har farvelagt livene våre. Dette er en hyldest til minnene – og de som skapte dem, skriver Jostein Pedersen i denne andre delen av sin grundige og underholdende gjennomgang av norsk Grand Prix-historie.

Bobbysocks i norsk MGP-finale, 1985

Av Jostein Pedersen, journalist, skribent og kommentator

80-ÅRENE: Fra seier til 0-poeng og alt innimellom

Siden Sverre Kjelsberg var blitt en nasjonal institusjon med Samiid Ædnan året for, var han programleder for den norske finalen i ’81, den 21. i rekken. Musikalsk leder var Egil Monn-Iversen. Som vanlig engasjerte programmet, ikke minst i korridorene på Marienlyst. Diskusjonen var den evige: skulle konkurransen vœre åpen for alle eller skulle komponister og tekstforfattere inviteres, skulle avstemningen vœre åpen eller foretas av en jury? Det er en dårlig skjult hemmelighet at Underholdningsavdelingens musikalske leder Monn-Iversen var innbitt forkjemper for ekspertlinjen, og fikk sin vilje. Resultatet var en finale langt over gjennomsnittet bestående av krefter fra pop- og rockemiljøet. Finalen åpnet sogar med Rock’n’roller av rockeveteranene Svein Gundersen og Bjørn Christiansen med tekst av Philip Kruse fremfort av Alex (5.plass) og avsluttet med superpopulœre Finn Kalviks Aldri i livet. Kalvik vant, på mandagen ble lp’en lansert og solgte 25 000 eksemplarer bare mens pressekonferansen pågikk! Aldri i livet på plate var arrangert og produsert av Abbas Benny Andersson med selveste Agnetha og Annifrid i koret. I Dublin ble det 0 poeng, og det hjalp lite at den engelske versjonen Here in my Heart med tekst av Ralph McTell (opphavsmannen til Streets of London som i Kalviks penn ble En tur rundt i byen) vant radioens Europatoppen uken etter. Nei, i Grand Prix-land var det andre definisjoner på popmusikk.

Andreplassen gikk til Unit Five med Tore Hansens Lei mœ hjem, mens Inger Lise Rypdal fremførte sin og Terje Rypdals Tanker til en tredjeplass. Deretter fulgte Tramteatret med Det er var tur nå, mens Dollie var futuristiske i 1984 (6.plass) og Halvdan Siversten kom på 8.plass med Liv Laga. Ekspertjuryen bestod av bl.a Turid Pedersen, Halvard Kausland, Bjørn Kruse, Ellen Nikolaysen, Sigurd Jansen, Kari Svendsen og Anita Skorgan.

Selv om Kalvik var vårt heteste popnavn og toppet listene, klarte han ikke å snu 0-poenget til noe positivt som Jahn Teigen klarte tre år tidligere. Det hjalp heller ikke at underholdningssjef Harald Tusberg fortalte Europa-pressen i Dublin at Norge bevisst satset på å få 0-poeng og at norske popstjerner syntes det var stas å gjøre det dårlig i Grand Prix. Hvis dette var humor, gikk den ikke hjem og Norge ble for alltid identifisert som 0-poeng-landet.

Vel hjemme viste det seg at Tusberg & co virkelig la seg i selen for å komme opp med en vinner. Etter 0-poenget i ’78 var de blitt kontaktet av en britisk foreleser i fransk, René Herail, om å vare behjelpelig med å kreere en Euro-slager. Nå syntes ideen å vœre god, og Tusberg inviterte Kalvik og Teigen til å benytte seg av Herails tjenester. Bare Teigen aksepterte og resultatet var Adieu skrevet sammen med Herodes Falsk og fremført sammen med Anita Skorgan. Den vant finalen og klarte en 12.plass av 18 i Harrogate, noe som ble ansett som akseptabelt.

Men før den tid var det fem kvalifiseringsrunder. Den nyetablerte foreningen FOT var blitt invitert til å komme med bidrag som skulle presenteres i underholdningsprogrammet Kom inn i løpet av høsten og vinteren. Programmet var ledet av selveste underholdningssjefen og to sanger ble fremført. Seerne skulle ved hjelp av postkort stemme frem sangen som skulle gå til finale. Det begynte foruroligende med en gruppe kalt Brannvesenet som pustende og pesende ‘sang’ Løp av Jan Moe og plateselskap-og FONO-sjef Jan Paulsen. Den tapte for Lady Di av Nissa Nyberget og Lars Mjøen fremført av Inger Lise Rypdal. Finn Kalvik ble også slått ut i kvalifiseringen, hans melodi Ung og fri ble sunget av Marius Müller.

NRK slo på stortromma under finalen som ble ledet av en fascinerende nervøs Ivar Dyrhaug med Egil Monn-Iversen som musikalsk leder. Elleve distriktsjuryer bestående av ‘lisensbetalere’ skulle stemme frem vinneren. Popnavn som Trond Granlund, Alex og Dollie sørget for stor mediainteresse. Mellom kvalifiseringen og finalen hadde New Jordal Swingers vœrt utsatt for en alvorlig bilulykke, derfor fremførte Frank Aleksandersen Benny Borgs melodi Vi får, vi gir, vi går, vi blir som Eigil Berg egentlig skulle ha fremført. Visegruppen Stiftelsen deltok med Romantikk skrevet av Petter Henriksen og Kari Bremnes, og en viss Rolf Undset Løvland debuterte med tekstforfatterhjelp av Terje Formoe med sangen Kom heim fremført av Bo. Men han skulle vi høre mer fra senere…

Finalen i ’83 var preget av optimisme. Fem bidrag var spesialinvitert, de fem andre ble plukket ut fra 480 innsendte bidrag av en jury bestaende av Svein Dag Hauge, Iver Kleive, Bjørn Kruse, Ellen Nikolaysen og Jens Wendelboe. Under finalen ledet av Ivar Dyrhaug (musikalsk leder: Egil Monn-Iversen) var det som året før elleve distriktsjuryer samt en samisk jury i Karasjok.

Før finalen var det Jahn Teigen som fikk størst oppmerksomhet. Han hadde engasjert Wenche Myhre til å synge sin, Anita Skorgan og Herodes Falsks melodi Do-re-mi. Hun skulle delta i Grand Prix igjen etter sytten års fravar, men samtidig skulle hun delta i den tyske finalen noe som var i strid med det tyske reglementet. Etter forhandlinger fikk hun lov til å vare korist, mens Teigen selv sang. ( I Tyskland ble hun og sønnen Dani nr.5 med Wir beide gegen den Wind). Ikke uventet vant Teigen og klarte en 9.plass av 20 i München.

På hjemmebane fikk han uventet hard motstand fra Ketil Stokkan som debuterte som solosanger med sin egen Samme charmeur som tok andreplassen, fulgt av Dizzie Tunes’ Gjennom ild og vann. Ellers verdt å huske var Olav Stedje som sang Melodi (nr.4) og Inger Lise Rypdal og Freddy Dahl som sang Jo Eberson og Sidsel Enderesens Elegi til en niendeplass. Men det var skalaen vi nynnet på det året!

Finalen i ’84 ble litt av en fest. Den ble arrangert utenfor NRK-huset (der den ikke skulle vende tilbake før i ’95) og 1000 entusiastiske publikummere fylte Chateau Neuf. Hele 950 bidrag kom inn, de kjempet om fem plasser, mens fem var spesialinviterte. I utvelgelsesjuryen satt Susanne Fuhr, Henning Sommerro og Erik Wangberg. Også i år skulle det vœre distriktsjuryer, en ordning som måtte avlyses i siste liten på grunn av streik ved NRKs distriktskontorer. I stedet ble det satt sammen en jury på 35 medlemmer, delt inn i fem aldersgrupper. Den var tilstede i salen og sørget for en av historiens mest nervepirrende avstemninger. Bare tre poeng skilte de tre øverste plassene – tredjeplassen var endatil delt, og da programleder Sissel Keyn Lodding utropte Dollie de Luxe som vinnere kom Benedicte Adrians legendariske svar: ‘Se mamma, vi vant selv om vi hadde filler i håret!”

Lenge leve livet, skrevet av Ingrid Bjørnov og Benedicte Adrian, er siden blitt en norsk klassisker som huskes like mye for kostymene (filler i håret) og skigåerkoreografien. Andreplassen Strand Hotel var skrevet av Monroes-gutta Lage Fosheim og Eyvind Rølles og Lars Kilevold fremført av popkometen Beate Jacobsen som etter en suksessfull lp forsvant i anonymiteten. Noe så sjeldent som en popular popgruppe tronte på tredjeplassen. Silhoutte sang Georg Kellers og Philip Kruses ytterst fengende A-oa-oa-oa som ikke bare har tålt tidens tann, men i ettertid er blitt litt av en kultslager blant Grand Prix-entusiaster i mange land. Mange kjenner den igjen som Venner – ikke rart siden refrenget går:

Venner, selv om vi er forskjellige
venner, vil du vel gjerne ha
a-oa-oa-oa
venner, kanskje vi er tilfeldige
venner, sjansen er verdt a ta
a -oa-oa-oa

Tredjeplassen ble delt med Terje Rypdal og Sidsel Endresends melodi Vindu sunget av Inger Lise Rypdal. Ellers det året la en merke til Anne Grete Preus’ melodi Ditt smil sunget av Hilde Heltberg kom på 7.plass og at den Sverige-baserte Nic Borgen kom hjem til en femteplass med La musikken leve. Og, som det het, som vanlig var den musikalske ledelse ved Egil Monn-Iversen.

Sølvjubileet i ’85 ble gullåret i norsk Grand Prix-historie. Ikke bare på grunn av Bobbysocks’ bobbysjokk over land og rike, men også fordi at finalen var usedvanlig god, både musikalsk og som fjernsynsunderholdning. En jury bestaende av Kari Gjœrum, Jan Eggum, Lasse Hafreager, Sigurd Jansen og Lars Erik Kongshaug inviterte opphavsmenn og -kvinner og de ti finalemelodiene ble bedømt av distriktsjuryer og en utenlandsk ekspertjury. Den bestod av den britiske plateprodusenten Tony Visconti (mest kjent for sitt samarbeide med David Bowie og gift med Mary Hopkin, Storbritannias Eurovision-deltager ’70), Anne-Marie David (Luxembourgs europeiske vinner ’73), Stikkan Anderson (Abba-manager) og Ronnie Hazlehurst (BBC). Sistnevnte ble spurt av programleder Rita Westvik om La det swinge hadde vinnersjanser i den europeiske finalen, og hans svar har fulgt ham som et mareritt siden: “I’m afraid not.”

Avstemningen ble en thriller mellom de tre øverste: Andreplassen der Anita Skorgan sang sin og Lars Kilevolds Karma ble foretrukket av ekspertjuryen, mens gruppen Pastel ble nr. 3 med Pete Knutsen og Marianne Mørks Ring Ring Ring og Rolf Løvlands vinner La det swinge stod sterkest hos distriktsjuryene. På fjerdeplass kom nok en klassiker, Jonas Fjeld og Astor Andersens ballade Nattergal fremført av Mia Gundersen og Olav Stedje – i år etterpå var den gjenganger i NRK radios Nattønsket. Bjørn Eidsvåg stilte i rosa blazer og egen sang Gammel drøm, som den dag i dag er en av hans mest populœre melodier på konsertrepertoaret til tross for en beskjeden 7.plass. Blant Grand Prix-statstikere har den voldt mye hodebry siden: på fjernsynet ble den titulert Gammel drøm, mens Eidsvåg synger ‘Gammel draum’ – hva er så den korrekte tittel? Vi har alle vårt. Popgutten Rolf Graf ble nr.5 med II & II skrevet av ham og B.A. Olsen, mens Kai Eide kom sist med sin egen Love, amour, kjœrlighet. På en 8.plass kom et forholdsvis ubeskrevet blad, hun sang sin egen sang Si det, si det og hun het Silje Nergaard. Musikalsk leder for eget storband var Terje Fjœrn.

Hverken nasjonen eller Grand Prix ble seg selv etter Bobbysocks-seieren. Finalen i ’86 ble hittil den største, avholdt i Stavanger Forum med 4000 tilskuere, Jarl Goli som programleder og Fred Nøddelund som storbandleder. Det er trolig at Stavanger ble valgt som plaster på såret etter offisielle protester fra byens ordfører siden den europeiske finalen ble lagt til underholdningsjef Tusbergs fødeby Bergen. Fjernsynssendingen var spektakulœr, mens det musikalske nivået lå på middels. Det kom inn rundt 700 bidrag der Ellen Nikolaysen, Fred Nøddelund og Jens Wendelboe valgte ut fem til finalen. De fem andre ble valgt av artistene som NRK inviterte til å synge. I tillegg til distriktsjuryer var det to juryer i Stavanger, en i salen og en pressejury, samt en jury på Statfjord A i Nordsjøen.

Ketil Stokkan vant med sin egen melodi Romeo som ble nr. 12 i Bergen. På 2.plass kom nok en midnattsolens sønn, Jørn Hoel fikk sitt gjennombrudd med David Chocrons Inkululeko – i ettertid vel så popular som vinneren. Nina Askeland ble nr.3 med Svein Dag Hauge og Jan Eggums Boulevard mens hjemmefavoritten Mia Gundersen stilte i sin legendariske røde voksduk-kjole og fremførte Per Røises Jeg vet hva jeg vil til en 4.plass. Tenåringene fikk sitt med duoen Creation (Geir Olav Bøkestad og Per Kristian Indrehus) som sang sin egen Ny tid til 5.plass, mens rockealibiet var Claudia Scott & Band med sin egen og Stein Grovens Rock’n’roll Band på 6.plass.

Det var ikke det at ’87 var blåmandagen, men edrueligheten senket seg nok en gang over norsk Melodi Grand Prix. Åstedet var Chateau Neuf og selveste Sissel Kyrkjebø var invitert til å delta. Hun takket nei, men fire andre vokalister stilte med selvvalgt melodi. De andre seks ble valgt ut fra 305 innsendte bidrag av Sidsel Endresen, Svein Gundersen og Arild Stav. Det var sju distriktsjuryer, programleder var Eldbjørg Vaage, og Terje Fjœrn ledet et 13-manns orkester.

Avstemningen var uhyre spennende og endte med at Kate Gulbrandsen vant med Rolf Løvland og Hanne Kroghs Mitt liv. Den ble mye spilt på radioen, men ble ingen slager. Imidlertid har den overlevet og blitt litt av en kampsang i homsemiljøet som tradisjonelt har omfavnet Melodi Grand Prix. Teksten er lett å identifisere seg med:

Nå står jeg foran én vei bare jeg kan gå
en fremtid i mine hender
(og) et håp bare jeg kan nå
ingen kan ta fra meg min drøm
det er mitt liv

I den europeiske finalen var Kate start nr.1 (en førstegang for et norsk bidrag) og sang hjertet sitt ut til en respektabel 9.plass. I år etterpå ble hun også husket for sitt berømte ‘ståhår’, muliggjort av en vidunderspray kalt Clynol som ingen baderomshylle var foruten på den tiden. I den norske finalen holdt Håkon Iversen på å bli vårt neste store tenåringsidol da hans og Kaj Jordahls meget fengende Mange millioner kom på 2.plass fire små poeng bak Mitt liv. To ørsmå poeng mindre igjen fikk rockejenta Kjersti Bergesen (senere herostratisk berømt for TV2s filmprogram) med Go-go, en artig Tamla Motown-parafrase skrevet av henne, Tore Holm og Harald Grœsdahl. Finn Kalvik ble nr.4 med sin hyldest til datteren Malene, Olav Stedje kom på 5.plass med humørfylte Snurra pa barten av Jonas Fjeld og Ingvar Moe. Den ble delt med gruppen Catwalk som sang nåvarende Oslo Gospel Choir-leder Tore Aas og Eyvind Skeies Dialog. Sigvart Dagsland ble nr.7 med Amund Enger og Erik Hillestads I samme båt og på 9.plass debuterte den kraftfulle Bergensstemmen Tor Endresen i duo med Lillestrøm-og jazztrommeslageren Pål Thowsen i Knut Koppangs Hemmelig drøm – en av norsk Grand Prix-histories mest undervurderte sanger. Et år over gjennomsnittet – og vel så det – og alle var glade.

NRK har aldri vœrt kjent for å gjøre noe enkelt. Melodi Grand Prix ’88 er et slikt eksempel. Gjennom åtte semifinaler skulle en invitert sang konkurrere mot en innsendt av i alt 400 bidrag. Juryen var 1000 lisensbetalere som hadde fått brev fra NRK med et telefonnummer for hver sang å stemme på. Juryen og telefonnumrene skiftet hver uke. Under første sending brøt teknikken sammen og juryen ble bedt om å sende stemmene med post. Semifinalene ble holdt i LørDan med Dan Borge Akerø som programleder og Arild Stav som orkesterleder. En av komponistene, Trygve Hoff, døde før semifinalene tok til, men det ble bestemt at han og Kristian Lindemanns melodi Natten er din og min skulle stille. (I finalen ble den nr. 7, sunget av Elisabeth Moberg og Terry Heart). Lars Kilevold klarte ikke å kvalifisere. Hans sang Mannen i boksen ble anonymt fremført av en vokalist, trolig Kilevold selv, med en eske over hodet.

Vinneren ble Anita Skorgan og Erik Hillestads For vår jord sunget av en pianospillende Karoline Krüger. I Dublin ble den nr.5 og en artistkarriere var født. På 2.plass kom en av årets store slagere og superfavoritt, Jahn Teigen og Se og Hør-journalist Knut Meiners Glasnost. Ellers å huske var tenåringsidolet Ola Fjellvikås med Hei go go (av Ola Salsten og Marit Vollen) som klarte 3.plassen, Tore Hansens egne Sove i natt? som ble nr.6 og Jan Eggum som kom sist med sin egen Deilige drøm som garantert hadde vart deiligere under andre omstendigheter.

NRK gjorde det heller ikke lettere hverken for seg selv eller fjernsynsseerne i ’89. Nå inviterte de plateselskapene til å komme med ferdige bidrag. Det kom inn 30 sanger bedømt av Linde Gilberg (Sonet), Svein Gundersen, Lars Høel (Slagerfabrikken), Pete Knutsen, Arve Sigvaldsen (Crema) og Petter Singsaas (RCA). Det viste seg at de fleste i juryen hadde tilknytning til bidragene og Svein Gundersen hadde til overmål skrevet ett av dem. Men de ble nå enige om ni sanger som skulle bedømmes av fem juryer à fem medlemmer inkludert en ekspertjury ledet av Inger Lise Rypdal.

Årets finale ble fjernsynsmessig en av tidenes mest seerverdige takket vœre Pål Veiglums meget avanserte produksjon. Mens sangene ble fremført på scenen fikk fjernsynsserne i tillegg se en video avspilt parallelt. Grand Prix var tilbake i Stavanger Forum, Pete Knutsen var orkesterleder og 4000 tilskuere sørget for feststemning og dramatikk. Tre av sangene skulle videre til en superfinale og da det ble klart at superpopulœre Jahn Teigen med sin Optimist (skrevet sammen med Knut Meiner og Ove Borøchstein) ikke var blant de tre, startet publikum å bue og rope taktfast ‘Teigen! Teigen’. Teigen forlot artistenes oppholdsrom, det såkalte ‘greenroom’ og mottok publikums hyldest i salen. Dette ble ikke vist på fjernsyn, men jubelbrølene hørtes godt. Programleder Øystein Bache hadde sin fulle hyre med roe gemyttene for å starte superfinalen. Rogalandsfavoritten Britt Synnøve Johansen vant med Inge Enoksen og Leiv N. Grøttes melodi Venners narhet, sannsynligvis en av Norges mest anonyme vinnere. Tor Endresen ble nr.2 med Oddvar Ruud (senere Franklin) og Marit Voldens Til det gryr av dag. Svein Gundersen og Stig Nilssons Et lite lys ble nr.3 sunget av Ingeborg Hungnes. Lyset skinte kraftig denne helgen i Stavanger, for Hungnes og programleder Bache fant hverandre og ble senere kone og mann. Men det var Teigen som fikk slager’n, også det året!

Denne artikkelen ble opprinnelig skrevet for NOPA 2004, bladet til NOPA – Norsk forening for komponister og tekstforfattere. Artikkelen er hentet fra Jostein Pedersens omfangsrike og generøse hjemmesider, og bringes videre med alle tillatelser. Siste del, som tar for seg tiden fra 1990 og frem til den 50. utgaven av Melodi Grand Prix sto for døren, publiseres på Ballade fredag.

Publisert:

Del: