ANMELDELSE: ”Det er sant at jeg fant” tar utgangspunkt i gamle barnevers, men gir dem et utfordrende og interessant nytt uttrykk, mener Marianne Sævig.

Redaktør Tinken Laurantzon har nylig gitt ut ”Barnas store rim – og reglebok” hvor hun har samlet gamle rim og regler. Gitarist og bassist Lars Beckstrøm (kjent fra De Lillos) har tonesatt noen av dem, og sammen med perkusjonist Mats Monstad ga disse tre en fin konsertopplevelse for hele familien på Parkteatret søndag 20. oktober.

Barnekultur = foreldrekultur?
Det pågår stadig en diskusjon om foreldres ønske om å videreføre den kulturen de selv opplevde som barn, til sine egne barn. Kritikerne mener at dette fører til at det satses lite på ny barnekultur, mens tilhengerne svarer at videreføringen er en viktig del av vår kulturarv. For eksempel fikk Nationaltheatret senest i januar i år krass kritikk av svenske Sofia Jupither for deres oppsetning av Kardemomme by.

Laurantzon/Beckstrøm/Monstad går inn i denne diskusjonen fordi de kombinerer gammelt med nytt. Tekstene er en blanding av gamle og nye rim og regler, fra Inger Hagerup, André Bjerke og Arild Nyquist til nye rim laget av barn fra Nesodden. Musikken er nyskrevet av Beckstrøm og arrangementene var varierte og kreative i sitt uttrykk. Monstad spilte, ristet og slo på et stort utvalg instrumenter og komplementerte Beckstrøms gitar – og mandolinspill til et rikt lydbilde.

Også arrangørene Blårollinger tar barn på alvor. Lyset er passe dempet, i baren selges vafler og saft, i taket er det discokuler og det spilles klassisk musikk fra anlegget.

Tør å utfordre barn
Trioen klarte fra første stund å få et fullsatt Parkteatret til å gå fra fullstendig kaos til å bli helt, helt stille. Laurantzon er rolig og med stor autoritet, og hun snakket til barna på en tydelig men ikke nedlatende måte. Konserten var generelt befriende tom for overtydelighet og overdrevne fakter, som undertegnede synes barnekonserter inneholder altfor ofte.

Konserten startet med en test av applaus – ”for vi må jo sjekke om dere kan det” – og gikk så videre med at Laurantzon fortalte om bakgrunnen for boka. ”Jeg har spurt om rim og regler fra alle barn jeg kjenner og alle voksne og hele familien min, og derfor heter boka Det er sant at jeg fant, og nå skal dere få høre den regla”. Videre gikk det slag i slag med regler, sanger, ellinger og dikt, alt med melodier eller lydkulisser fra Beckstrøm og Monstad.

Overgangene mellom de ulike delene var smidige, og Tinken Laurantzon balanserte fint mellom å lese selv og å engasjere barna på ulike måter. Telleregler i plenum ble etterfulgt av klokkerim med vers som ”klokka tolv kommer et….TROLL!” til frydefulle hyl. Vi fikk også variasjoner som: ”Liker du sild?” NEEEEI ropte alle barna. ”Da blir du jo snill!” sa Tinken, og den kjappeste blant publikum ropte ”JEG LIKER! JEG LIKER!”.


Fra Parkteatret

Inspirerende lydkulisser
Selv om Lars Beckstrøm og Mats Monstads lydbilde var variert og aldri kjedelig, viste det samtidig at musikk for barn ikke trenger å være anmassende eller bråkete. Melodiene er enkle og repetitive å følge og komplementerte rytmen i rimene, samtidig som musikernes dyktighet kom fram i de ulike arrangementenes variasjoner.

Mats Monstads mange instrumenter var like underholdende å se på som å lytte til, og det var opptil flere av publikummerne som i løpet av konserten oppdaget at monitorene foran på scenen egnet seg ypperlig som slagverkinstrument. Et godt eksempel på at musikk også kan være noe for øynene.

Hvis jeg skal ønske meg noe mer fra gjengen bak ”Det er sant at jeg fant” må det være å få enda flere (all)sanger inn i programmet. Bolkene med regler og ellinger ble noen ganger litt lange og man kunne merke at utålmodigheten i det unge publikummet steg. Trioen skal ha for at de tør å bruke god tid selv foran de aller minste, og for at musikerne er deltakende gjennom hele forestillingen. Dette fører til en balanse mellom de tre utøverne på tross av at det kun er Laurantzon som snakker. Jeg skulle likevel gjerne hørt flere av Beckstrøms fengende melodier, både fordi det er en fryd å høre så proffe musikere ta musikk for barn på alvor, og for å få mer variasjon i programmet.

Bæsj, en evig popularitet
Det er fortsatt én ting som slår alt annet når det gjelder engasjement og latter fra salen, og det er promp. Cirka tyve minutter ut i konserten begynte særlig de yngste å bli litt utålmodige, men etter Laurantzons introduksjon til bolken med frekke erte-vers fra gamle dager ble forsamlingen atter en gang samlet. ”Lars feis i en vareheis, så fire-og-tjue stykker fikk bakoversveis” sa Tinken og alle unntatt Lars hylte av begeistring. ”Si laken!” sa Tinken. ”Laken” sa Lars. ”Mora di danser naken!” sa Tinken, og barna brølte nok en gang av latter. ”Donald Duck, liten og tjukk, suger pupp, av Bestemor Duck” sa Tinken, og de voksne lo ubehersket høyt de også.

Selv om ”Det er sant at jeg fant” tok en litt lettvint vei innom promp og nakenhet står konserten igjen som et godt eksempel på at gamle og nye tradisjoner kan forenes uten å gå på bekostning av noen av dem. Versene fortjener et nytt publikum og blir kun bedre av et oppdatert lydbilde og rutinerte musikere.

Til slutt samlet trioen publikum med tuba-lyder og marsjering til Arild Nyquists ”Tubamester Bille”, og avrundet det hele med ”Kan du spille på slurva” som passende nok har siste linja ”Nei, nå orker vi ikke å spille mer på slurva”. Et utslitt og lykkelig publikum ramlet ut etter tre kvarter, gira på vafler, saft og bevegelser til nye melodier som forhåpentligvis kommer til å følge oss i generasjoner fremover.

Konsert: “Det er sant at jeg fant”. Parkteatret 16 oktober, Med: Tinken Laurantzon, Lars Fredrik Beckstrøm og Mats Monstad

Publisert:

Del: