Hver konsert har egne krav til formidling, og spiller for et unikt publikum. Det finnes ingen fasit for arbeidet, annet enn å møte vårt publikum på en ordentlig måte, skriver Scott Rogers i Rikskonsertene, som svar til Gustav Borgersen.


Foto: Lars Opstad/Rikskonsertene

Ballades Gustav Borgersen har anmeldt en skolekonsert med Trio HEP!, og spør om Den kulturelle skolesekken opererer med en ensidig tvangsformel som reduserer potensielt strålende konserter.

Gymsalen som kunstarena
Vi kan ikke bruke energi på å beklage at gymsalen ikke er en konsertsal. Er gymsalen en optimal konsertarena? Nei, men det er heller ikke Telenor Arena, Ullevål Stadion eller Rådhustorget i Oslo (forresten alle steder jeg har hatt sterke møter med musikk). Gymsalen er et rom barn er fortrolig med, og som lager lite konkurranse for barns oppmerksomhet. Det er også vesentlig at bruken av gymsalen letter logistikken for skolen og forstyrrer timeplanen minst mulig. Med god formidling (og i likhet med konserter i andre ”ordentlige” saler) blir selve rommet borte for publikumet. Er akustikken, romfølelsen og støykilder en utfordring til god formidling? Så klart, men gode mottakerskoler gjør en viktig innsats for å skape gode forhold for effektiv formidling.

Foto: Lars Opstad/Rikskonsertene
Foto: Lars Opstad/Rikskonsertene

Tilpasning av kunstopplevelser for barn
Hva består tilpasning av kunst for barn av? Forenkling? Å gjøre utfordringene overfladiske? Underholdende innpakning for å presentere ”kunst som tran”? Trenger vi å dyrke en publikumsdynamikk som inkluderer flere aldersgrupper med større sosialt spenn, og med hvert sitt responsmønster til kunsten? Eller bør forestillinger være modningsopplevelser for aldershomogene grupper? Store publikumsgrupper eller små? Hva er de voksnes rolle når opplevelsen for barn er i sentrum?

Barn fortjener et kunsttilbud som er innenfor rekkevidde for dem, men vi må gardere oss for å skape en dobbelstandard når det gjelder å etterstrebe andre typer kvalitet for barn enn det vi gjør for de voksne. Formidling av kunst for barn er et fagområde vi må kontinuerlig bygge kompetanse på, dele erfaringer og ”best praksis” på, og ikke minst evaluere. Skal barn få like god kvalitet som de voksne (og det skal de!), må vi jobbe systematisk for å sette oss inn i barnas opplevelse av kunst.

På en skolekonsert bruker de voksne deres egne, allerede eksisterende referanser for å forankre opplevelsen. Barn har ikke utviklet slike referanser, men konserten er med på å skape dem. Er det da legitimt at de voksne uttaler seg på vegne av barnas opplevelse? Hvis ikke, hvordan snakker vi direkte med barn om deres kunstopplevelse på en meningsfull måte?

Scott Rogers Foto:  Lars Opstad
Scott Rogers Foto:
Lars Opstad

Eierskap og relasjonsbygging
Mange skoler har kulturverter som gjør en viktig jobb med å legge til rette for kunstnerbesøk. Dette skaper eierskap og identitet for elevene i deres møte med kunstnerne. Dialog og interaksjon med kunstnerne er en viktig del av opplevelsen. En utøver på turné for Den kulturelle skolesekken må være god på scenen, men også bak scenen, i gangene og i lærerværelset. Kunstopplevelsen gjelder mest når den er nær og personlig, ikke når den består av ”et eller annet noen voksne vi ikke kjenner holder på med på andre siden av rommet”.

Det er viktig at profesjonelle musikere spiller for barn, men også at de snakker om hvorfor de spiller, og hvorfor deres publikum er viktig for dem.

Hvor kommer kunsten fra?
Inspirasjon er et viktig begrep i kreativ, skapende aktivitet, og verdt å belyse i en praktisk sammenheng. At voksne kan ha et blasert forhold til begreper som inspirasjon, spilleglede og kreativitet er noe vi bør la være å overføre til barna. Faktisk hadde de fleste voksne hatt godt av å lytte til musikk som barn, der alt er nytt og kan utforskes for første gang. Der hvor hver enkelt lyd, klangfarge og rytme har større egenverdi fordi den er så fersk.

En kunstner i møte med skoleelever er en voksen som stiller betingelsesløst foran barna. Hvem er du? Hva gjør du her? Hva forventer du av meg? Disse er alle implisitte spørsmål som musikere på scenen må gi svar på. Dette forplikter til dialog og relasjonsbygging. Det er viktig at profesjonelle musikere spiller for barn, men også at de snakker om hvorfor de spiller, og hvorfor deres publikum er viktig for dem.

Medvirkning
Kroppslig involvering er en av mange teknikker brukt til å styrke formidling av musikk under en konsert. Når det gjelder barneskolen er grovmotoriske bevegelser etter en jevn rytmisk puls med på å skape fokus for lyttingen. Noen ganger oppstår disse bevegelsene spontant, noen ganger er slike bevegelser satt i gang av musikerne.

Selvfølgelig må krav til all involvering være enkle. Ellers bruker eleven mer konsentrasjon på å mestre et bevegelsesmønster enn på å oppleve musikken. Det er viktig å finne den graden av involvering som trekker barna nærmere musikken, og ikke vippe over på mer krevende deltakelse som skaper større avstand til lytteopplevelsen.

 Foto: Lars Opstad/Rikskonsertene
Foto: Lars Opstad/Rikskonsertene

Medvirkningssekvenser stiller store krav til utøverne og produsentene. Aktivitetene må være gjennomproduserte, slik at de holder like høyt nivå som programmet ellers, og fungerer i en større sammenheng i forhold til konsertens spenningskurve.

Involvering, aktiv og passiv lytting og dialog er alle viktig elementer i formidlingen av en konsert. Barn opplever musikk på forskjellige måter, og trenger følgelig forskjellige innganger og tilnærmingsmåter. Dette forutsetter et kunstnerisk samarbeid med en produsent som kjenner til konsertens dramaturgi, hvordan barn opplever musikk ved forskjellige utviklingsstadier, og hvilke formidlingsstrategier som er best egnet for en gitt situasjon.

Lytting
De fleste barn i barneskolealder har evnen til ”one track-lytting”. Det vil si at de fester sin oppmerksomhet på ett enkeltelement i musikken av gangen: melodiføringen, basslinjen, rytmiske mønstre eller enkelte dominerende klanger. Slik sett er en trio av trommer, elgitar og barytonsax en sammensetning som spiller godt på barns persepsjonsevner.

Skal barn være passive lyttere? Ja, noen ganger. På akkurat samme måten som enkelte konserter krever at de voksne er passive lyttere. Skal barna ha en medvirkende rolle i konserten? Ja, noen ganger. På akkurat samme måten som enkelte konserter krever at de voksne er medvirkende. Det er en forskjell mellom kammermusikk i lillesalen i Operaen og Bruce Springsteen på Ullevål. Slik skal det også være med skolekonsertene. Hver konsert er unik. Hver konsert har egne krav til formidling, og hver konsert spiller for et unikt publikum. Det finnes ingen fasit for dette arbeidet, annet enn å møte vårt publikum på en ordentlig måte.

Scott Rogers er konsertsjef i Rikskonsertene

Publisert:

Del: