INTERVJU: Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden åpner tre utstillinger på torsdag. En av dem er Absorpsjon og resonans – en lydkunstutstilling, som presenterer et tverrsnitt av en ny generasjon kunstnere som arbeider med lyd som materiale. – Lydkunsten nærmer seg musikk. Å holde lydkunst og musikk adskilt er ikke logisk. Men å få lydkunst til å være musikk er heller ikke riktig. Lydkunst er sonifisering av en kunstnerisk idé, sier Jøran Rudi i NOTAM som har initiert utstillingen.

Øystein Wyller Odden_Stone Piece

Av Carl Kristian Johansen

Utstillingen Absorpsjon og resonans på Henie-Onstad Kunstsenter har tatt utgangspunkt i en lydkunstkonkurranse som NOTAM lyste ut senhøsten 2007. Øystein Wyller Oddens Stone Piece gikk av med seieren i konkurransen.

Stone Piece et verk der lyden av en rute som knuses har blitt tatt opp, strukket ut i tid og deretter transkribert for fremføring av en strykekvintett.

— I utgangspunktet var tanken å få inn vinneren som en del av en annen utstilling. Men det var vanskelig å unngå å lage noe mer ut av konkurransen siden det var så mange gode verk, sier Jøran Rudi, daglig leder i NOTAM, som er norsk senter for teknologi i musikk og kunst.

Tanken bak konkurransen var å fange opp noe Rudi mener å ha sett utvikle seg de senere årene.

— Det er ikke vanskelig å se at lydkunst er populært og fanger interessen hos mange av de unge kunstnerne i dag, samtidig som kunstnere fra etablerte genre også arbeider med lyd. Dette er en trend, og det produseres også utstillinger og tas andre initiativer rundt om, sier Rudi.

Ny holdning

Perspektivet på lydkunst er et annet enn det har vært tidligere og det handler ikke lenger om å vurdere lydkunsten som en form for musikk eller komposisjon av rom og akustikk. Det er en foreldet problemstilling, mener Rudi, og ønsker med utstillingen å vise at lydkunsten har sin egen identitet og logikk.

— Lydkunsten nærmer seg musikk, og å holde lydkunst og musikk adskilt er ikke logisk. Men å få lydkunst til å være musikk er heller ikke riktig. Lydkunst er sonifisering av en kunstnerisk idé. Det betyr å representere en kunstnerisk idé med lyd i stedet for med maling, stein, stål og så videre.

NOTAM er en institusjon som blant annet arbeider med forskning og utvikling av teknologi, men Rudi understreker at teknologien i seg selv ikke er viktig i utstillingen. Demokratiseringen av teknologien, det at markedet har flommet over av billig programvare, har ført til endringer i forholdet til teknologien, mener han.

— Ubegrensede teknologiske muligheter fascinerer ikke på samme måte tidligere. Men man må passe seg for å forstå det som at den teknologiske utviklingen ikke lenger er interessant, for det er den. Sannsynligvis i enda større grad en tidligere, nettopp nå fordi den har slik gjennomslagskraft og er så lett tilgjengelig. Men nå snakker man mindre om teknologi og mer om kunsten, sier Rudi.

— Den modernistiske ideen om musikken skal være nok i seg selv reflekterer ikke virkeligheten i dag. Det er referensialitet, forholdene til ting utenfor objektet eller stedet hvor verket fremføres, og formidlingsprosessen i seg selv, som nå opptar interessen, sier Rudi og trekker fram Stone Piece som et institusjonskritisk verk. Ikke i den politiske betydningen om hvordan makt, myndigheter og kapitalismen påvirker kunsten, men hvordan en kunstinstitusjon i ordets rette forstand forstener kunsten og gjør den til noe annet.

En norsk lydkunst

Henie Onstad Kunstsenter har en forhistorie som nyskapende arene for lydutforsking. NSEM, Norges første studio for elektroakustisk musikk lå på kunstsenteret i begynnelsen, og stedet var en etter hvert godt dokumentert scene for tverrkunstnerisk aktivitet.

Norge har en egen brokete lydkunsthistorie, og Rudi trekker fram Arne Nordheim og Arnold Haukelands installasjon Ode til lyset i Sarpsborg, Nordheims lydinstallasjon Dråpen i Bekkelaget renseanlegg, Kjell Bjørgeengen, Tilman Hartensteins Ulyd-prosjekt i NRK og Ballongmagasinet som noen elementer i den historien, sammen med institusjoner som PNEK og NOTAM.

Lydkunst har nå også blitt etablert som et eget felt på Kunsthøgskolen, og i Bergen finnes Lydgalleriet, landets første galleri tilegnet lydkunst. I tillegg trekkes nå mer tradisjonelt utdannede komponister til lydkunstfeltet.

— Vi har to komponister Øyvind Torvund og Emil Bernhardt, med på utstillingen, og de er representert med verk som er helt supre som lydkunst betraktet. De er unge komponister som søker ut av den tradisjonelle konsertsalen, og det er ikke Filharmonien eller Operaen som er målet. De er ute etter å henvende seg i en annen form.

— Ny Musikks idé om å ha en festival på et handlesenter er et uttrykk for det samme; man eksperimenterer med henvendelsesform og lager egne og nye arenaer, sier Rudi.

Utstillingen Absorpsjon og resonans blir et uttrykk for en ny generasjon lydkunstnere, mener Rudi.

— De har sendt inn forslagene samtidig, de har klekket ut ideene samtidig, og nesten alle kunstnerne er fra samme generasjon. Det er utilsiktet, men det blir litt av et tidsbilde når man tenker på det, mener Rudi.

Kunstnere representerte på Absorpsjon og resonans:

Bjørn Askefoss, Siri Austeen, Christian Bermudez, Emil Bernhardt, Espen Sommer Eide, Bjørn Erik Haugen, Ewa Jacobsson, Øystein Wyller Odden, Stian Skagen, Monica Winther og Øyvind Torvund.

Verket Muliot av Bjørn Askefoss er et bestillingsverk fra NOTAM, støttet av Norsk kulturråd. Muliot avløser verket The Inword Rising av Stian Skagen og Monica Winther i konsertsalen den 18. desember og vil stå til 25. januar.

I juryen som har plukket ut verkene til utstillingen satt Aeron Bergman, Lars Petter Hagen, Lars Mørch Finborud, Camille Norment og Jøran Rudi.

Utstillingen Absorpsjon og resonans står på Henie-Onstad Kunstsenter fra 20. november til 25. januar 2009. I forbindelse med utstillingen gis det også ut en tospråklig utvidet programbok med verkomtaler og tekster som kaster lys over genren lydkunst.

Publisert:

Del: