INTERVJU: Duoen Per Vollestad og Sigmund Hjelset er aktuelle med sin 7. innspeling i rekkja på Simax. Denne gongen er det songar av Geirr Tveitt som står for tur, og utøvarane har funne fram til fleire hittil uinnspelte songar av 100-årsjubilanten. Tekstane er skrivne av Aslaug Vaa, Aslaug Lygre og Olav H. Hauge, og Vollestad fortel her om sine møte med dei. – Det er spennende å høre hvordan Tveitt og dikterne kan ha ulike tolkninger av diktene. Likevel blir det noe flott ut av det. Det er kanskje noe av kjernen i kunst: at det ikke finnes noen fasit, seier han i dette intervjuet.

Per Vollestad-08

Av Ida Habbestad

Tveitt-jubiléet er den direkte foranledninga for plata, men Vollestad si interesse for Tveitt strekkjer seg attende i tid. Då songaren arbeidde med sitt utøvande doktorgradsprosjekt ved Norges musikkhøgskole – for øvrig det første i rekkja av kunstnarlege doktorgradsprogram – var idéen hans opphavleg å ta for seg norske songar frå det 20. århundret.

Men materialet var omfattande, og etter første runde med innsnevring enda han opp med songar av komponistane Christian Sinding, David Monrad Johansen og Geirr Tveitt. Som kjent vart det berre den første han studerte, mellom anna med biografien ”På jakt etter Sindings hatt” som resultat. Men for å spola attende; kva fann han interessant med utvalet av dei tidlegare tre?

— Det er noen linker mellom komponistene, forklarer Vollestad.

— Først og fremst krigen, som skapte konsekvenser for alle tre siden de ble knyttet til nazistiske sympatier. Tidlig i prosjektet mitt, lurte jeg på om man kanskje kunne spore noe felles tankegods mellom dem, men jeg konkluderte med at det kan man i liten grad. For meg var det dermed kanskje vel så viktig at alle tre er gode melodikere, som har skrevet sanger som jeg synes burde fremføres mer.

Fleirsidig apell

Om me så rører oss nærare inn på årets tema, er det særleg eitt aspekt Vollestad trekkjer fram.

— Dobbeltheten ved Tveitt appellerer til meg, seier han; – det at han både kunne holde på med populærmusikk og kunstmusikk. Slik har jeg også alltid holdt på, og det var fint å finne en komponist som jobbet i et så stort spekter alt for 40 år siden.

Dualiteten tek han med seg på konsertar, der han gjer viseversjonar av songane med bandet sitt ”Gutta på skauen”. På plata er det imidlertid eit reinskore utval av songar med klaverakkompangement.

— Med et par unntak har vi forholdt oss til sangene som romanser, fullt utskrevet. Jeg tror likevel jeg synger på en annen måte enn vanlig når jeg synger Tveitt. De fleste CD-ene vi har utgitt på Simax har som regel hatt ordet ”songs” i tittelen. På Tveitt treffer betegnelsen enda mer; du kan egentlig ikke kalle disse sangene for noe annet. De er verken romanser eller viser, eller begge deler, meiner Vollestad.

Godt orientert

Hans første møte med Tveitt-songar fann stad under Risør kammermusikkfest i 1994. Der fekk han overlevert ein bunke notar, og sidan vart òg Tveitt-biograf, Reidar Storås, engasjert for å få han til å ta fatt i komponisten. Til det doble 100-årsjubiléet høvde det godt å ta fatt på songane til dikt av Olav H Hauge, og valet av repertoar fall difor på diktarportretta som Tveitt arbeidde med som engasjement for NRK frå 1964 og framover.

I tillegg til songane med Hauge-tekstar tonesette han òg vers av Aslaug Vaa og Aslaug Lygre. I coverteksten berettar Vollestad at han meiner å sjå skilnad på korleis Tveitt portretterte dei tre.

— Jeg oppfatter at Tveitt, som alle gode komponister, lyttet seg inn i stemningen hos hver dikter, forklarer Vollestad.

— Etter sigende gikk han gjennom den komplette produksjonen til dikterne før han bestemte hvilke dikt han skulle tonesette. I opptakene fra NRK hører man tydelig at han har satt seg inn i materialet. Han deklamerer glatt enkelte av dikternes vers utenat, og har funnet sin stil i forhold til dem, seier han.

Lyriske stemningar

For sjølv om der tematisk sett finst overordna samanhengar mellom dei tre vestlandsforfattararne – som alle til dømes gjev særeigne naturskildringar – er der tematiske og formmessige skilnader som Vollestad meiner Tveitt prega individuelt.

— Lygre er den som har de enkleste tingene. Det går godt sammen med visepreget hos Tveitt, som i slageren ”Vi skal ikkje sova bort sumarnatta”. Aslaug Vaa er mer innadvendt, dystrere, men også hun har noen utrolige naturskildringer. Som for eksempel i de to vintersangene, hvor hun skildrer lyset på en fabelaktig måte. Der lager Tveitt en fargelegging i klaveret som jeg synes er unik. Hauge skiller seg ut – og er også den Tveitt behandlet mest annerledes. Hauge-sangene er både traustere og mer folketoneaktige, samtidig som de har en mer internasjonal harmonikk, seier Vollestad.

Skilnader til tross; ved gjennomlyttinga slår det underteikna at samtlege songar har eit nokså lyrisk uttrykk. Me finn ikkje mykje av råskapen og den ville festinga som me mellom anna kan finna i hardingtonane.

Trur du dette er kjenneteiknande for Tveitt som vokalkomponist?

— På denne plata er nok ”Hestemennan” den eneste sangen hvor han tar det ut. Men jeg tror det har mer med dikterne å gjøre enn med Tveitt som vokalkomponist. Han har for eksempel noen Wildenvey-sanger som er mer brutale og kontante, svarer Vollestad.

Gjensidig respekt

Mellom dei tre lyrikarane er Aslaug Vaa best representert med elleve songar. Vollestad fortel at utvalet er gjort utelukkande med tanke på kva songar han og Hjelset likte best og som dei meinte høvde saman på plata. Han berettar òg om artige møte ved gjennomlyttinga av NRK-opptaka – særleg dei mellom Hauge og Tveitt.

— Det er klart det er morsomt når du hører disse karene i samtale med programleder Steinar Brauteset. Man merker kontakten de hadde; respekten mellom dem. Selv om de ikke var godt kjent, merker man på en måte at de befinner seg innenfor litt av den samme tankeverdenen, seier han.

— Det er dessuten spennende å høre hvordan Tveitt og dikterne kan ha ulike tolkninger av diktene. Likevel blir det noe flott ut av det. Det er kanskje noe av kjernen i kunst: at det ikke finnes noen fasit. Man må prøve å gjøre uttrykket til sitt eget, og stå ved det.

Praktisk Tveitt

I platecoveret skriv Vollestad om enkelte tolkingsproblem. For notematerialet som føreligg er ikkje nødvendigvis identisk med kva Tveitt sjølv utøvde då han akkompangerte sine eigne songar.

— Opptakene viser musikeren Tveitt, at han tenkte praktisk, og at han av og til la til litt om han behøvde det. Da vi øvde inn en av sangene, ”Kveld i sundet”, for eksempel, hadde vi problemer i en overgang vi opplevde som stotrete og akademisk. Da vi hørte på opptakene, viste det seg at Tveitt selv hadde lagt til en halv takt der vi slet for å finne den naturlig flyten. Han gjorde altså det vi hadde tenkt, men først ikke turte å gjøre, seier Vollestad.

Det gjer kanskje at de som utøvarar kjenner dykk friare i høve til utøvinga av materialet?

— Absolutt, og det er inspirerende for meg som ikke liker altfor stramme rammer, ler Vollestad.

— Det er andre utfordringer i sangene også, selv om de ser enkle ut. Jeg tror en av årsakene til at sangene ikke synges så mye, er at Tveitt ofte lar høyre hånd i piano følge melodistemmen unisont. Det kan virke lite spennende, og det krever årvåkenhet av pianisten, særlig når det er mange vers. Pianisten kan ikke spille etter notebildet, men må hele tiden følge med på de tekstlige forskyvningene, seier Vollestad.

Vern av musikkarva

Ei anna problemstilling er – som ofte hjå Tveitt – notematerialet. Forutan komponisten sine frie eigentolkingar av materialet, hender det at tekstane i songane ikkje stemmer overeins med dikta slik ein finn dei i diktsamlingar.

— Kanskje han trodde han kunne diktene så godt at han skrev dem fra minnet? Eller kanskje han har hatt andre utgaver, undrar Vollestad, som med slike utsegn føyer seg inn i rekkja utøvande som ynskjer ei betre arbeid med vernet av musikkarva.

For stoda slik den er i dag er lite tilfredsstillande, understrekar han, eksemplifisert òg gjennom Tveitt sin forgjengar og kollega.

— Da jeg arbeidet med Sindings sanger, fantes ikke samtlige trykte noter på Musikksamlingene. Det var et lykketreff at jeg kom over en bunke som ble solgt av en hobbysamler som faktisk hadde samlet hans komplette verker, seier Vollestad.

The missing link?

Og når han er inne på ting i kulturlivet som han gjerne skulle sett annleis;

— Jeg synes dessverre at sangen har en for liten plass i det klassiske musikklivet. Vi har orkestrene og kammermusikkfestivalene som store institusjoner, og det er liten plass til sangerne der. Vi har operaen, selvfølgelig, men innen kammermusikkformatet tror jeg vi er den gruppen av klassiske musikere som er minst synlige i Norge, seier han.

Om han vil ta fatt på David Monrad Johansen som neste prosjekt er dermed uvisst. For, som han òg påpeikte i sitt førre intervju med Ballade, er det tidkrevjande og ikkje alltid lønsamt med gjennomføringar av eigne prosjekt. Men at det er viktig, er han ikkje i tvil om.

— Vi sangere har nok ikke selv vært flinke nok til å ta tak i romansetradisjonen i Norge. Men mye norsk kulturarv og generell kultur går tapt om vi ikke tar vare på denne delen av kulturuttrykket. Slik er kanskje Geirr Tveitt til hjelp; som en slags missing link mellom romansen og visetradisjonen?

Plata er utgiven på Simax. Den er utgiven med stønad frå Hauge-Tveitt jubileet som har desse heimesidene. Vollestad sine nettsider finn du her.

Publisert:

Del: