© NMH

Å få fag til å spille på lag

Hvordan kan høyere musikkutdanningsinstitusjoner legge til rette for tverrfaglighet, spør Aslaug Louise Slette.

Kalender

Kronikken bygger på Slettes doktorgradsarbeid ved Norges musikkhøgskole: «Aural awareness in ensemble rehearsals. A qualitative case study of three undergraduate chamber music ensembles playing Western classical music”.

 Å skape sammenheng mellom fag i et studium kan ses på som et lagspill. Hver brikke er unik, men det er samspillet som skaper mening. Som motivasjon for mitt doktorgradsprosjekt har jeg vært opptatt av dette. Jeg tror at vi ved å legge til rette for tverrfaglighet i større grad vil utdanne studenter til å kunne et helt fagfelt, istedenfor en rekke enkeltfag.

I mitt doktorgradsarbeid har jeg studert hvordan bachelorstudenter i klassisk musikk bruker gehøret på kammermusikkøvelser – altså hvordan to ulike fag nærmer seg hverandre i praksis. Én konklusjon i arbeidet antyder at studentenes nytte av gehørfaget når de utøver, avhenger av hvordan kammermusikkgruppene de spiller i selv evner å dele kunnskap. På bakgrunn av dette vil jeg her presentere noen forslag til hvordan høyere musikkutdanningsinstitusjoner kan legge til rette for bedre tverrfaglighet.

«Lokal» tverrfaglighet
Høyere musikkstudier er delt opp i mange fag, og disse blir undervist av eksperter i hvert fagområde. Utøvende emner er en stor del av et utøverstudium på bachelornivå – og her underviser høyt profilerte utøvere på hvert enkelt instrument. Støtteemner er også en stor del av studiet. Her inngår arbeidsfysiologi så vel som musikkhistorie og gehørtrening – igjen med topp kompetente lærere i fagfeltene. Hovedpoenget med støtteemnene er at de skal «støtte noe». Gehørkunnskap fra gehørtreningsfaget har gjerne som et mål å støtte opp om musikkutøvingen. Men selv om utøving og gehørkunnskap er tilsynelatende beslektede fag, kan det likevel være vanskelig å få dem til å spille på lag – å skape «lokal tverrfaglighet» innenfor musikk.

Vi må tenke nytt om støttefunksjonen, skriver Aslaug Louise Slette. Foto: NMH.

Sammenheng mellom fag
Begrepet tverrfaglighet er på ingen måte nytt i høyere musikkutdanning. Likevel tror jeg det er et stykke igjen til vi kan klappe oss på skulderen og si at studentene opplever en naturlig og logisk sammenheng mellom alle fag i studiene. Det er ikke sikkert alle lærere ville være enige med meg i dette, men utgangspunktet mitt er at tverrfaglighet er viktig. Resultatene fra mitt doktorgradsarbeid mener jeg kan brukes til å se på sammenhengen mellom fag i høyere musikkutdanning i litt videre forstand. Jeg spør: Hvordan kan vi få utøveremner og støtteemner til å spille på lag?

Forslag 1: Tenk nytt om støttefunksjonen
At ett emne «støtter opp» om et annet indikerer først og fremst noe positivt. Man anser kunnskapen fra støtteemnet som nødvendig for at hovedemnet skal fungere optimalt. I musikkutdanning tenker man altså at gehørtrening bidrar til å berike den musikalske utøvingen. Men, man kan også lese begrepet med negativt fortegn: støtteemnet er ikke sidestilt med hovedemnet, og derfor underordnet i viktighet og rang. En slik tilnærming kan skape et kunstig skille mellom støtteemner og hovedemner. Dette kan føre til at en eller begge parter blir passive og ikke tar ansvar for å skape forbindelser mellom emnene, eller man forventer at studentene selv forstår alle de tverrfaglige gevinstene. Et sitat fra intervjumaterialet i avhandlingen min kan illustrere hvor vanskelig det kan være for studentene å skape tverrfaglige forbindelser:

Gehørlæreren vår sa jo til oss mange ganger at hun ville at vi skulle ta med det vi lærte i gehørtrening inn på spilletimen… men jeg følte aldri at vi faktisk fikk gjort det så mye som jeg helt sikkert kunne (klarinettist).

Mitt forslag er å tenke nytt om støttefunksjonen og å stille kritiske spørsmål på et institusjonelt nivå: hvordan bør støtte- og hovedemner forholde seg til hverandre, både faglig og praktisk? På hvilke måter kan eksempelvis gehørtrening best støtte opp om utøving – og omvendt?

Tverrfaglighet kan skapes ved å lage emner i studiet der lærere fra ulike fagfelt samarbeider. Et eksempel er valgemnet Kammermusikk I på Norges musikkhøgskole, der utøvere, gehørpedagoger, komponister og musikkhistorikere jobber side om side med de samme studentene og musikkverkene. Her oppstår tverrfaglige forbindelser på en naturlig måte, til glede for både lærerne og studentene.

Forslag 2: Snakk sammen
I forlengelsen av samarbeidet bør man snakke sammen på tvers av disipliner. Mange av oss snakker helst med de som underviser i vårt eget fagfelt, fordi det er spennende og fordi det kan føles trygt. Når vi snakker med en kollega fra et annet fagfelt i lunsjen snakker vi kanskje om et allment tema.. Sjeldnere benytter vi anledningen til å diskutere fagfeltenes relasjoner til hverandre. I den grad det er mulig kunne man lete etter felles begreper på tvers av fagene og diskutere hvordan bruken av disse kunne tydeliggjøre sammenhengen mellom fag.

I mange situasjoner ble øvingen unødig kronglete, fordi studentene ikke visste hvordan gehørkunnskapen kunne hjelpe dem i utøvingssituasjonen, skriver Slette. Foto: NMH

Det kan også være viktig å snakke med studentene på et tverrfaglig meta-nivå. I min undersøkelse av hvordan musikkstudenter bruker gehøret på kammermusikkøvelser fant jeg at studentene gjerne hadde gode strategier for å bruke sin gehørkunnskap når de øvde sammen. Men det var også mange situasjoner der øvingen mislyktes, eller ble unødig kronglete, fordi de ikke visste hvordan gehørkunnskapen kunne hjelpe dem i utøvingssituasjonen. Å hjelpe studentene til å se slike sammenhenger kan gi positiv gevinst for læringsutbyttet. Det kan også gi en positiv synergieffekt hvis studentene merker at lærerne snakker sammen og er engasjert i studiet som helhet, ikke bare i sitt fagområde isolert.

Forslag 3: Fjern strukturelle hindringer
Ulike fagfelt tilhører gjerne bestemte avdelinger. Da skjer ikke nødvendigvis de tverrfaglige møtene jeg etterspør i denne kronikken.

En av kammermusikkgruppene som deltok i min studie var tydelige på at øvingen deres ville blitt mye mer effektiv hvis de hadde fått bedre veiledning i hvordan man øver på en kammermusikkprøve. Jeg tolker gruppa slik at de kanskje ønsker seg ytterligere lærerressurser i emnet, men man kan også tenke seg at lærere fra ulike fagfelt kunne bidra med perspektiver på hvordan man øver kammermusikk, slik som i valgemnet nevnt ovenfor.

For å tenke på denne måten må man fjerne strukturelle hindringer. Man kan for eksempel ha møter om faglig virksomhet på tvers av avdelinger. Det finnes gjerne faglige utvalg som diskuterer studiene som helhet, men i dem har man kanskje ikke nok tid til å se på tverrfaglige forbindelser på et praktisk undervisningsnivå. En annen mulighet kan være å oppfordre til Forskning og Utviklings-arbeid (FoU) på tvers av fagfelt. Tverrfaglig utvikling må skje i samspill mellom faglærere. Man må finne den ideelle balansen mellom at institusjonen tilrettelegger for slikt samspill, og at hver enkelt lærer finner motivasjon for å gå løs på et samarbeidsprosjekt.

Både fordypning og bredde
Avslutningsvis vil jeg si at tverrfaglighet verken bør eller skal gå på bekostning av særegenheten til enkeltemner eller fagområder. I en tverrfaglig tankegang er det både plass til ekspertkunnskap – og forbindelser mellom ulike ekspertkunnskaper. Det er fullt mulig å få fag til å spille på lag, men jeg tror det krever målrettet innsats og godt samarbeid.

Aslaug Louise Slette er førsteamanuensis i musikkpedagogikk og rådgiver for Senter for fremragende utdanning i musikkutøving ved Norges musikkhøgskole.

 

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.