Norsk Visearkiv fikk tirsdag en hyggelig beskjed fra stortingsrepresentant Olemic Thommesen: Det blir bevilget 500.000 kroner ekstra til visearkivets 2003-budsjett. – Dette betyr at vi kan beholde begge stillingene våre, at vi slipper å stenge perioder av året, og at vi kan begynne å holde samlingene ved like igjen, sier en fornøyd visearkiv-leder Velle Espeland til Ballade.

Velle Espeland, Norsk Visearkiv

— Vi har slitt mye de siste årene, og beveget oss på et absolutt eksistensminimum. Til tider har vi overlevd på små prosjektmidler, men ulempen med det er at disse tilskuddene bare delvis dekker de aktuelle prosjektene, slik at visearkivets ordinære virksomhet samtidig har måttet lide. Nå kan vi endelig fortsette å vedlikeholde samlingen, forteller Espeland.

Espeland forteller at spriket mellom budsjett og faste utgifter har vært på omkring 250.000 kroner. Som en konsekvens av dette, har visearkivet sett seg nødt til å selge kompetanse for å spe på lønnsutgiftene: – Vi har måttet selge vår medarbeider Astrid Ressem til Jazzarkivet en til to dager i uken. Vi har også måttet stenge i perioder, senest i hele november måned i år. Dette har svekket visearkivet sterkt som institusjon, forteller Espeland, som er glad for at Ressem nå er tilbake på full tid – kun for visearkivet:

— Hun sitter på en bred kompetanse som er veldig nyttig for oss, det er ikke så mange som kan synge rett fra et noteblad, inn i telefonen til folk som lurer på hvordan en viss sang høres ut. Hun har også arbeidet med å transkribere mange gamle opptak til noter, som gjør at de forblir bevart for ettertiden, sier Espeland.

– Ellers må jeg jo si at jeg er skrekkelig glad for alle de støtteerklæringer vi har fått, og for Ballade, som har trykket dem. Jeg vet at visearkivet har en veldig bred brukergruppe, og mange av disse bruker oss kanskje ikke mer enn én gang. Derfor hadde jeg ikke regnet med at denne uensartede gruppen kunne mobiliseres i en støtteaksjon, men det skjedde altså, til vår store overraskelse og glede, konstaterer Espeland.

Er du overrasket over at det måtte en måneds stenging og støtteaksjon til for at visearkivet skulle få midlene de trenger til fortsatt drift?

— Nei, egentlig ikke. Vi har forsøkt å snakke med byråkratiet – i vårt tilfelle Kulturrådet som er vår bevilgende myndighet – men dette har ikke resultert i noe. Jeg tror ikke dette bunner i vrangvilje, Kulturrådet er vel relativt bundet i de bevilgningene som er satt av til oss i utgangspunktet. Det var først da vi snakket med stortingspolitikerne at noe skjedde, og jeg må si at jeg er imponert over den velviljen vi ble møtt med.

Ellers synes Espeland at sang som bred, daglig aktivitet, mottar liten støtte:

— Sangarkivet er idag en truet institusjon, så visearkivet er opptatt av å støtte det man kan kalle hverdagssang. Sangen er jo den mest demokratiske musikkformen – hvem som helst kan synge, og velge å gjøre det alene eller sammen med andre – det ser vi ut i fra alle de som ringer inntil oss for å søke hjelp, forteller Espeland:

— Vi får henvendelser fra alt fra proffe sangere, via artister som leter etter den historiske bakgrunnen til en sang, slik at de kan bruke den i plateomslag eller som introduksjoner før en konsert, til gamle damer som har glemt en slager fra sin ungdom. Vi får også henvendelser fra folkemusikkbevegelsen, som har funnet en melodi eller et tekstbrudd, og lurer på om vi kan hjelpe dem med å skaffe resten. Dette er skikkelig detektivarbeid, som vi liker å holde på med. Alt i alt har vi vel både en opplysende og en slags sangarkeologisk funksjon, mener Espeland.

Visearkiv-lederen forteller at per idag er Norge det eneste landet i Norden som ikke har en stor, pålitelig utgave av balladene, våre eldste folkeviser. Norsk visearkiv arbeider nå med å få lagt ut dette materialet – både tekst og melodier – på internett. Han forteller at mange av de fragmentene visearkivet kommer over, er svært vanskelige å sammenfatte og skrive ned på notepapir, men at det finnes en mengde flotte melodier, både på folkemunne og bortgjemt i arkiver: – Vi sitter idag på en datakatalog som inneholder 60.000 sanger – hovedsakelig på norske, denne katalogen er laget for å svare på mange ulike spørsmål, kan Espeland fortelle.

Hva med å gjøre denne katalogen tilgjengelig på Internett, slik at folk kan lete selv?

— Vi har mottatt mange henvendelser om akkurat det, men problemet er at de fleste av referansene viser tilbake til oss selv, og ville paradoksalt nok føre til at vi hadde fått opp i mot 100% flere henvendelser enn vi får idag, og det hadde gjort arbeidssituasjonen vår ganske uholdbar. En slik ordning vil derfor kreve mer arbeidskraft, sukker Espeland.

Men vil ikke de bevilgningene visearkivet nå er tilført, gjøre at det er mulig å få fart på denne prosessen?

— Vi er fryktelig glade for det vi har fått, men det dekker ikke et arbeid i den størrelsesordenen det har blitt lagt opp til i våre naboland. Vi trenger 910.000 til ren drift per år, nå har vi 1.2 millioner. Det gjør at vi ikke trenger å si opp eller leie ut noen medarbeidere, og at vi kan holde åpent hele året. Dessverre blir det lite igjen til å drive oppsøkende forskningsarbeid, og kjøpe inn bøker og plater for. Det å gjøre helt nye ting, som å bygge opp et data-arkiv, betjene de henvendelsene det medfører, og sette seriøs fart i innsamlingen og bearbeidingen av de gamle sangene, er umulig innenfor de rammene. Men dette har politikerne tydeligvis vanskelig for å forstå, mener Espeland.

Hvor mange penger trengs før det norske visearkivet kan gjøre en tilsvarende jobb som de i Sverige, Danmark og Finland?

— Nå har vi blitt vant til å tenke smått her; hele tiden jobbe med å ta inn et evig etterslep av arbeid, og prioritere hardt hva vi kan kjøpe inn av bøker, plater, manuskripter og eldre antikvarisk stoff som dukker opp. Men skulle vi gjøre den jobben andre gjør, har vi behov for minst en stilling i tillegg til de to vi har idag, og flere midler til innkjøp og arkivering. Jeg antar at vi hadde kunnet nærme oss nordisk standard og omfang på arbeidet med ca. 2 millioner i året, sier Espeland.

Publisert:

Del: