Maskinkompet rullet fra klubb til klubb under by:Larm. Det betyr ikke at festivalen var uten sjarm, skriver Tellef Øgrim.

ARY Foto: Olav

Et av de i fineste bandene jeg så under årets by:Larm brukte forhåndsprogrammert komp så banalt og samtidig så åpent, at grepet i seg selv ble en del av bandets naive uttrykk.

Pixx er den engelske sangeren og låtskriveren Hannah Rodgers. Til by:Larm hadde hun med seg to backing-musikere og en backing-maskin, som hun nesten demonstrativt satte i gang foran hver låt ved å slå ett slag med en trommestikke på en elektronisk trommepad (som kan trigge en avspilling eller et sample i trommepaden eller i en datamaskin). Da startet det enkle og forutsigbare kompet – og jeg forberedte meg umiddelbart på en kjedelig konsert.

En halvtime senere nærmest fløt jeg ut fra den engelske kirken i Møllergata, sedatert av Rodgers’ drømmeaktige kunstpop, framført med en stemme som er tilbakelent nok til bare nesten å gidde å skli helt opp til pitch. Det er en nesten livstrøtt latskap formidlet gjennom særpregede melodier, tremolo-gitar og en lydhør keyboardist-korist, som med skjerpede ører følger Rodgers’ intonasjon imponerende tett. Kompsporet er lettvint, men resten veier opp i godt monn. På spørsmål ville Rodgers trolig ha svar at “ det skal være sånn”.

Skrudd berøring
Om Pixx tillater seg en bruk av programmerte bakomspor som får meg til å tenke at de er der for å spare utgifter til trommeslager og bassist, viser den norske teknoduoen Smerz at maskinmusikk ikke behøver å være den lettvinte løsningen by:Larms bookingsjef antydet forleden. Den kan være lettere å bevege seg fra grønn nybegynner til å lage noe som fungerer på ett vis med en datamaskin og programmer Ableton Live eller lignende, enn om du skal spille analoge instrumenter. Men å gå fra null til det nivået denne fortsatt unge duoen har nådd, krever mye, mye mer.

Dessuten har den elegante vellyden deres særpreg. Den sprekker ikke opp, er ikke egnet til å opprøre. Når den likevel berører er det kanskje rett og slett fordi musikken bærer preg av å være spilt live. Den tekniske sannheten er trolig at Smerz befinner seg et sted midt mellom det avspilte og det spilte, i den forstand at mye jo er forhåndsprodusert, mens mye samtidig skrus og tweakes underveis.

Truffet i mørke
Det er ikke uproblematisk å skulle etterlyse følelser på scenen og følelsesmessig berøring av publikum i elektronisk musikk som denne. Om ikke selve produksjonen diskvalifiserer for den slags romantiske ambisjoner, så utfører det fremmedgjørende sceneoppsettet jobben.

Om ikke selve produksjonen diskvalifiserer for den slags romantiske ambisjoner, så utfører det fremmedgjørende sceneoppsettet jobben.

Alle konsertene i Red Bull-teltet på Youngstorget, der jeg så Smerz, var “akkompagnert” av sterke, visuelle projiseringer på veggen bak musikerne. Alt lys befant seg bak musikerne. Det var ikke et ansikt, bare mørke silhuetter, å se på scenen. Ikke akkurat en invitasjon til visuell, følelsesmessig bonding mellom musiker og sal. Der hvor musikken traff, var likevel totalvirkningen god. Og der hvor produksjonen leverte en sound helt utenom det vanlige, ble det virkelig virkningsfullt, som i London-rapperen Gaikas tilfelle.

I dypt halvtempo får jeg servert nakne beats, en bass som truer med å få milten til å sprekke, anstrøk av repetitiv r og b, med et vokalspor tidvis dyppet i fuzz. Det hele låter lett apokalyptisk, og det er en slags sjarm der inne et sted, mellom den data-genererte produksjonen og kornene i frontmannens dype stemme. Heller ikke her får jeg noen visuell kontakt med mannen på scenen. Alt formidles gjennom høyttalerne, uten at følelsen av her og nå svekkes.

Popfest og -følelser
Rundt hjørnet, borte på Rockefeller, var det popfest, og mer åpenbart publikumsfrieri. Først Ary, som i første del av settet slet litt for å få oss med, men som til slutt hadde oppnådd god kontakt med salen.

Slik er Ary (enda ett) godt eksempel på hvordan elementer av preprodusert edm kan inngå som et naturlig element i en konsert av kjøtt, blod og sjarm.

Låtene er av varierende kvalitet, men i de beste oppstår det en sammenheng mellom sangene, Arys keitete, ukoreograferte dans og den fine stemmen der oppe. Maskinene i bunnen tar aldri helt over. Slik er Ary (enda ett) godt eksempel på hvordan elementer av preprodusert edm kan inngå som et naturlig element i en konsert av kjøtt, blod og sjarm. Min eneste innsigelse, i tillegg til noen dødperioder i låtmaterialet underveis, er hvorfor jeg aldri hørte en tone av Fay Wildhagens gitar.

Med poplivet på spill
Like etter var scenen tatt over av et kanskje enda større pophåp – Dagny. Det er egentlig ingen musikalsk grunn til å sammenligne de to artistene, til det er forskjellene for store.

Der Ary er dyp og dansbar, serverer Dagny rask pop-rock. Låtene er usedvanlig godt snekret, Dagny synger fint og sterkt og den britiske trioen som backer henne spiller pop som om det var livet om å gjøre. Det låter tett og 100 prosent profesjonelt. Jeg går ut med en følelse av at det likevel er noe viktig som mangler. Det er hennes låter, men låter det henne?

Gyngbart
Som om dette ikke var nok får jeg med meg både det svenske bandet Niki and the Dove, som får Internasjonalen til å gynge med sin dansbare, til tider nesten sirkusaktige, soul, og til slutt Charlotte dos Santos, som for meg blir by:Larms mest “musikantiske” konsert.

For en som hadde 70-tallets fusion-orienterte latin-jazz som en viktig del av ungdommens lydspor var dos Santos og hennes fremragende band som et friskt pust og som råstoff til minnemuskulaturen. Dessuten var det fullkontakt mellom scene og sal under hele konserten.

Det betyr ikke at maskinene nødvendigvis gjør opplevelsen følelsesmessig fattigere.

Digital sjarm?
Sjarm, eller kall det gjerne personlig uttrykk, er kanskje lettere å få kontakt med når analoge band eller følsomme sangere står på scenen. Det betyr ikke at maskinene nødvendigvis gjør opplevelsen følelsesmessig fattigere.

I noen settinger, som er forsøkt beskrevet over, jaktes det åpenbart på en annen type uttrykk, og en annen type publikumskontakt. Dessuten, selv om digitale verktøy har utviklet seg sterkt de siste årene, er det ingen grunn til at de neste ti blir mindre nyskapende.

Derfor en spådom: Interaksjonen musiker-elektronikk kommer raskt til å åpne for at elektronikken smeltes sammen med den øyeblikkelige musiseringen på en måte som kommer til å gjøre skillet enda mer forvirrende — og det musikalske resultatet enda mer organisk.

Publisert:

Del: