Tora Augestad synger alt fra jazzklassikere, Henry Purcell, Schubert, Jan Eggum og Kari Bremnes på sin nye plate, “Dialogues”.

Tora Augestad er ute med nytt album, "Dialogues", med et utvalg favorittlåter framført av henne og 15 av hennes favorittmusikere,en og en av gangen, som i en rekke dialoger, © Gabrielle Graatrud

Tora Augestad har laget et helt annerledes album denne gangen, som 40-årsgave til seg selv.

– Jeg synger veldig annerledes nå enn på platen Portraying Passion med Oslofilharmonien. Denne gangen er intimiteten viktigst og teksten i fokus. Det er nesten som om jeg bruker et annet instrument – som om jeg spilte cello forrige gang, men denne gangen spiller fiolin eller fløyte, sier Tora Augestad.

-Jeg har prøvd å lage en suite, et musikkverk i flere satser som skal henge sammen selv om de ulike sangene ikke er støpt i samme form, forteller Tora Augestad, © Gabrielle Graatrud

Den norske sangerinnen som de siste tiåra er blitt stjerne på kontinentet, sitter og er spent på Sentralen i Oslo. Om få strakser får hun for første gang sin nye plate i hendene. Dialogues er et nedstrippet dobbeltalbum der Augestad har invitert inn musikere hun har jobbet med de 20 siste åra, og hvert spor er et musikalsk møte mellom kun to musikere. Det er noe helt annet enn forrige plate som hun spilte inn sammen med Oslo-Filharmonien.
– Jeg er spent på hva folk vil synes. Du kan ikke gjøre en plate med flere musikere enn Filharmonien, men nå kommer det en plate der hver låt er en duo, der jeg og én musiker spiller én sang. Jeg er usikker på mottakelsen, men kunstnerisk tvil er alltid en god ting, sier hun og holder fast i bordkanten i spenning.

39-åringen som er kjent for å briljere i alt fra klassisk, jazz og samtidsmusikk, synger også lavmælt på den nye plata. Sjangermessig spenner den over alt fra visesang, jazz til klassiske sanger.
– Det er kanskje litt frekt å blande Kari Bremnes og Schubert, men jeg synes det er fint, fortsetter hun.

40-års gave
Augestad fyller 40 år i desember, og skal feire den nye utgivelsen og sin egen 40-årsdag ved å spille julen inn på Parkteatret Scene, tirsdag 10. desember. Hun røper at plata på sett og vis er hennes egen 40-årsgave til seg selv.
– Det var ikke vanskelig å bli 40 etter at jeg fant ut at jeg skulle gi ut en plate for å markere det. Albumet inneholder mange av mine favorittlåter, og albumet er egentlig en leting etter min favorittlåt. Jeg er veldig takknemlig for at jeg får spille inn en sånn plate, smiler hun.

Det er en dialog mellom likeverdige musikere.

Albumet gis ut av Grappa, og musikerne hun har med seg er Trygve Seim, Christian Eggen og Svante Henryson, Frode Barth, Frank Hovland, Bendix Dethleffsen, Torbjørn Dyrud, Erlend Skomsvoll, Jørn Simen Øverli og den sveitsiske barokkspesialisten Martin Zeller. I tillegg har hun med sitt eget ensemble «Music for a while» med Stian Carstensen, Mathias Eick, Trygve Brøske, Pål Hausken og Martin Taxt.
– Jeg synger på hver låt, men jeg vil samtidig gi mine medmusikanter plass, det er en dialog mellom likeverdige musikere, forteller hun.

Bor i Berlin
Siden 2007 har den klassiskutdannede sangeren bodd i Berlin. Hun flyttet dit etter at hun i noen år hadde pendlet mellom fast jobb på Teater Ibsen i Skien og ulike sangoppdrag i Oslo, og benyttet 3,5 time på reisen. Bergenseren med en mastergrad i kabaretsang og forkjærlighet for Bertolt Brecht, Kurt Weill og tysk kabaretmusikk, fant ut at hun like godt kunne sette seg på et fly og reise til Berlin. Det gjorde hun, og har siden bodd i Tyskland. Der jobber hun sammen med den kritikerroste regissøren, musikeren og komponisten Christoph Marthalers som vant Ibsensprisen i fjor, og har reist verden rundt med hans oppsetninger. Hun synger også store konserter rundt om på kontinentet.
– Karrieren min er delt i tre. Det er en del med litt rart, tysk musikkteater der jeg synger. En del konserter med symfoniorkester eller kammerorkester der jeg er solist. Den tredje delen er mitt band, Music for a while, forteller hun.
– Jeg føler det er et privilegium at jeg kan jobbe i ulike felt og med så flinke folk rundt omkring i Europa.

Tora Augestad, pressefoto, © Andreas Ulvo

Vil fortelle en hemmelighet
Hennes forrige plate, Portraying Passion med Oslo-Filharmonien, vant Spellemannprisen 2018 i kategorien klassisk. Men Augestad, som liker å sjonglere mellom musikalske sjangre, ville gjøre noe helt annet på neste prosjekt, «Dialogues».
– Den forrige platen var og er et helt klart høydepunkt i karrieren min, men nå hadde jeg lyst til å gjøre det motsatte av å spille med orkester, sier hun, og fortsetter:
– Jeg spiller 80-100 forestillinger og konserter i året. Når du står på scenen må du ta rommet, og stemmen må klinge ut. Men nå ville jeg skape en annen intimitet. Jeg har prøvd å tenke: hvordan klinger denne sangen om man skal synge den til et barn som skal vugges i søvn? Da må man synge med en mildhet. Jeg har også prøvd å oppdage hva stemmen kan formidle når jeg forteller en hemmelighet eller en historie. Jeg ville at albumet skulle være ekspressivt på en intim og fortellende måte.

Også oppbygningen av Dialogues er annerledes. Den første av de to platene har fått et dagtema, mens neste inneholder natt- og kveldssanger.
-Jeg har prøvd å lage en suite, et musikkverk i flere satser som skal henge sammen selv om de ulike sangene ikke er støpt i samme form. Jeg synger også på fem forskjellige språk; norsk, svensk, tysk, fransk og engelsk, ramser Augestad opp.
Plata domineres av melankolske låter.
– Tekstmessig handler det mye om ensomhet, og det å lengte seg bort til et annet sted enn man er i øyeblikket.

– Er ensomhet noe du føler på selv når du reiser rundt mellom ulike byer?
– Jeg tror enhver kunstner vil føle på en stor melankoli. Det ligger en ensomhet i det å underholde på en scene hver kveld, selv om du kanskje er lei deg og vil være hjemme. Det er en stor kontrast mellom scenens glans, og hvordan du kan ha det privat. Men det betyr ikke at du er alene hele tiden. Jeg jobber på teaterscenen med mange av mine beste venner.

Tora Augestad har Europa og verden som arbeidsplass, © Gabrielle Graatrud

Det internasjonale livet gjør imidlertid at hun ikke føler noen 40-årskrise.
– I Norge er man opptatt av hus og bil og barn når man er 40 år, men i et kunstner-sigøynerliv lever man i en annen virkelighet. Jeg er fremdeles en av de yngste i våre produksjoner, sier hun og fortsetter:
– Jeg føler meg heldig som er 40 år nå og har fått oppleve alt jeg har fått, og at jeg ikke er 28 år og skal forsøke å slå igjennom i Norge. Vi er inne i en gullalder for norsk vokalkunst, så jeg er glad jeg ikke skal konkurrere med alle de nye, flinke norske sangerne.

Tekstmessig handler det mye om ensomhet, og det å lengte seg bort til et annet sted enn man er i øyeblikket.

For Augestad har hele Europa, og store deler av resten av verden, som nedslagsfelt. Dagen etter møtet med Ballade, skal hun videre for å synge en rolle i en jazzoperette i Sveits. Så er det tilbake til hjemlandet for lanseringskonsert, deretter tilbake på kontinentet for nye konserter. Hvordan hennes neste plate blir, er hun ikke helt sikker på.
-Når man gjør så mye forskjellig, blir noen deler av karrieren skadelidende. Men jeg har veldig lyst til å bruke mer tid på bandet mitt, og håper neste plate blir med Music for a while. I mellomtiden håper Augestad at hennes nyeste plate, som hun kaller sin mest tilgjengelige plate, vil gi lytterne trøst, eller kanskje benyttes som fin bakgrunnsmusikk.

– Den er spilt inn live, og høres nesten ut som en session. Jeg håper at folk føler vi kommer inn i stuen deres, eller inn på kjøkkenet når de lager mat, eller når de ligger i badekaret.

Publisert:

Del: