Tiåret som følger etter motkulturens første samling rundt punkmusikken og kampen for “et sted å være”, preges av tre parallelle utviklinger. For det første ser vi en bevegelse mot metall, støy og kunstrock (UFFA-miljøet). For det andre oppstår en tendens hvor band ville bort fra punken og heller spille rock med bredere appell (DumDumBoys, Helter Skelter, Tre Små Kinesere) og for det tredje en gullalder innfor soft heavy-rock (The Kids, Stage Dolls og TNT).

Dum Dum Boys

Av Bår Stenvik og Stian Wallum:

Denne siste retningen sto for salgstall og en appell både i Norge og utlandet som overskygger de to andre. The Kids (med bl.a. Torstein Flakne og Dag Ingebrigtsen) sto for det som må kunne kalles Norges største hit “Forelska i lærer’n” i 1980. Den lå 14 uker som nummer én på VG-lista og plata solgte i fantastiske 100 000 eksemplarer. Flakne startet deretter bandet Stage Dolls i 1982, mens Ingebrigtsen ble den første vokalisten i TNT. Disse banda øvde vegg i vegg på Ilsvikøra og hørte til et miljø som vanket mye på Hawk-club, Hollywood og Daniel.

Musikken var preget av 70-talls rockeband som AC/DC og Thin Lizzy, men også mer glamaktige acts som Slade og Bowie. Denne strømningen hadde helt klart sine paralleller i utlandet, med band som Def Lepard, Bon Jovi og Europe. Dette var musikk som appellerte til de store massene.

— Det var ei hektisk tid ja, begynner Flakne. – Etter suksessen med The Kids og de bra tilbakemeldingene på Solider’s Gun (nominert til Spellemannsprisen i ’85 red.anm.) skjønte vi at vi kunne gjøre musikken til et levebrød. På denne tiden var det en fantastisk konsertkultur i Trondheim og Trøndelag. Det var tre hele sider med annonser for dansefester i Adressa hver fredag. Vi spilte på disse festene, men spilte vår egen musikk, gjerne i fire timer. Sånn ble vi et anerkjent liveband. Livejobbing var omtrent den eneste måten å nå ut til folk på, vi ble jo ikke spilt på radioen og media var ikke særlig våkne.

Stage Dolls hadde i 1988 en nokså stor hit i USA med låta “Love Cries” og plata Stripped. De nådde 46. plass på Billboard og turnerte i fire måneder i Statene.

Kompisene i TNT var ikke dårligere. Med platene Tell No Tales (’87) (som vant Spellemannsprisen) og Intuition (’89) var grunnlaget lagt for turnering i Europa, USA og i østen. TNT solgte 130 000 eksemplarer av Intuition i Japan i 1989! På mange måter var disse “mega”-bandene nokså fjerne fra det vi i dag kan kalle “Trondheims-scenen” på 80-talllet. De var jo ute (både på bygdene og i utlandet) og spilte og hadde ikke like mye tid til å møte kompiser, drikke øl og diskutere nye skiver som f.eks. miljøet rundt Skansen og UFFA.

Publisert:

Del: